Angst, lykkepiller og ønske om barn

[Gjest Nornal og sterk, men liten og redd]

Hei. jeg er 34år og har hatt angst i over 10år. Det begynte med panikkanfall og det var så skremmende at jeg nå har angst for å få angst... Fikk da seroxat av legen pluss valium til "akutt" bruk. Etterhvert begynte livet å normalisere seg, og jeg kom meg i jobb igjen. Var til noen samtaler med psykolog og følte igrunnen at det hjalp, men så var vikariatet hennes over... Prøvde en annen psykolog, men vi fant absolutt ikke tonen. Jeg styrer unna alt som kan gi meg angst så godt som jeg kan, f.eks. offentlige transportmiddler. Tannlege, lege, foreldremøter ol. får jeg også angst av, for da kommer jeg meg ikke unna! Men det MÅ jeg jo gjøre, så da må jeg ta en halv til en og en halv valium for å kunne gjennomføre det. Dette er utrolig slitsomt, og nå er jeg inne i en dårlig periode. Føler jeg mister meg selv, takler ikke de enkleste ting som å gå i butikken, sitte på med andre (selv min mann!) for da har ikke jeg kontrollen. Føler at dette ikke er meg i det hele tatt! Jeg er til vanlig en utadvendt og blid jente og har mine meningers mot, men når jeg får disse forhatte periodene blir bena mine slått vekk under meg! Seroxaten har jeg brukt siden panikkanfallet, og har egentlig ikke følt at de har gjort det store for meg. Kan gå flere dagen uten at jeg tar dem og merker ingen forskjell, men går det for lenge blir jeg urolig innvendig. Så da har de vel gjort noe alikevel da... Stort sett fungerer jeg normalt, men nå har min mann og jeg bestemt oss for å prøve å få barn sammen, og legen satte meg derfor på en annen tablettype, Fluoxetin. Har gått på denne i to uker nå og blir bare mer og mer urolig. Får plutselig panikk ved tanken på å bære frem et barn til (15år siden forrige gang), for tenk om jeg blir gal? Tenk om jeg ikke klarer å fungere uten valium og/ eller seroxat? Ikke særlig lurt med barn i magen... Har alltid ønsket meg minst et barn til, selv om jeg ble skikkelig skremt av fødselen. Min mann har helst lyst å si at jeg skal skjerpe meg, som om det er så lett når angsten river og sliter i meg og jeg mister meg selv. Da føler jeg meg ekstra misslykket. Ikke den helt store fortsåelsen å hente der ser du... Jeg er så utrolig lei av å ha det slik! Jeg prøver nå tankefelt terapi, men er ikke så overbevist at det hjelper. Hva kan jeg gjøre? Jeg vil så gjerne bli kvtt denne angsten som forsurer livet mitt!!!

[Gjest heyheymymy]

Du bør kanskje ikke ha barn. Livssituasjonen din tilsier i hvert fall ikke at du bør bringe en ny eksistens inn i denne verdenen.

[pille2]

Huff...jeg skjønner nøyaktig hva du tenker nå. Jeg er selv ufrivillig barnløs med nesten 10 spontanaborter bak meg. Jeg ble mer og mer nedbrutt etterhvert som vi gikk gjennom prøverørsforsøk etter prøverørsforsøk..hormoner og angst!!!

Jeg er selv i den situasjonen at jeg ikke tør bli gravid nå, om det skulle skje et under...jeg tror jeg hadde valgt abort faktisk.

Jeg er redd så mye, har hyppige anfall, og bruker som deg beroligende når det røyner som verst.

Det er ganske komplekst- det at man ønsker seg barn, samtidig som man har en stor angst for det....

Ønsker deg bare masse lykke til videre!

[Gjest Normal og sterk, men liten og svak]

Huff...jeg skjønner nøyaktig hva du tenker nå. Jeg er selv ufrivillig barnløs med nesten 10 spontanaborter bak meg. Jeg ble mer og mer nedbrutt etterhvert som vi gikk gjennom prøverørsforsøk etter prøverørsforsøk..hormoner og angst!!!

Jeg er selv i den situasjonen at jeg ikke tør bli gravid nå, om det skulle skje et under...jeg tror jeg hadde valgt abort faktisk.

Jeg er redd så mye, har hyppige anfall, og bruker som deg beroligende når det røyner som verst.

Det er ganske komplekst- det at man ønsker seg barn, samtidig som man har en stor angst for det....

Ønsker deg bare masse lykke til videre!

Takk for at du bryr deg :-) Lykke til til deg også!