Hvordan komme til hektene igjen???

[Gjest slitenmammatil3]

Hei Jeg er en kvinne på 36 år som sliter noe forferdelig for tiden. Jeg har 3 barn, to gutter på 5 og 9 år, og ei jente som ble født sist juni. Ifbm et slitsomt/komplisert svangerskap som endte med keisersnitt, fikk jeg depresjon. Dette varte lenge etter fødsel, og sambo var hjemme lenge for å hjelpe til. Men hverdagen kom jo til slutt, nå er han tilbake i jobb igjen, hvor han er borte 2 uker, og hjemme 4 uker. Når han er hjemme jobber han også litt ekstra på dagtid. Problemet mitt er, at etter 1,5 år med søvmangel og slit, greier jeg ikke å komme meg til hektene igjen. Jeg sliter når jeg er alene med ungene. Er sinna og utålmodig. Eksploderer for den minste lille ting noen dager. Er misfornøyd med forholdet også, syns ikke vi har tid til hverandre/interesse for hverandre lengre. Føler selv at fødselsdepresjonen sitter i enda, og at jeg trenger hjelp til å bearbeide både den og det som skjer nå. Hvor henvender jeg meg? Kan jeg greie dette selv? Verken jeg, ungene eller sambo kan ha en hverdag hvor jeg er så ustabil, d skjønner jeg helt av meg selv. Men takler ikke helt å bare skulle "ta meg sammen". Jeg greier ikke. Vær så snill og fortell meg hva jeg kan gjøre, jeg trenger hjelp...

[Gjest et råd]

Du bør nok reise bort alene minst 2 uker for å slippe alle krav og bare tenke på deg selv. Har du foreldre/slektninger du kan fordele barna på?

[Gjest Been there done that]

Syden tur med en venninne og uten barn, evt med mannen din hadde sikkert vært supert. Men du bør nok uansett søke hjelp hos psykolog kanskje..... Kanskje finne noen tips for å hente deg inn i hverdagen. Yoga, eller få tid til å sette deg ned med lys en god bok å bare være helt alene eller noe sånt, som sikkert er lettere sagt enn gjort.

P.S: Jeg har alltid hatet å trimme. Men har nå funnet ut at trim er skikkelig lykkepille. Jeg liker å gå med staver og musikk. Bodypump er også gøy. Mange helsestudioer tilbyr jo barnevakt.

Kunne dere hatt mulighet til å leie praktikant?

[Gjest menneskedyret]

Uff, du er nok sliten nå. Du må bare prøve å få litt avlastning. Det er ikke lett å få de rundt seg til å forstå hvor sliten en egentlig er. Det er ingen skam i å måtte ha en pause fra alt. I dette samfunnet som er nå skal vi liksom takle alt men det er ikke mulig for alle det.

Den største gaven du kan gi ungene dine er å ta vare på moren deres. La de rundt deg få se hvor sliten du er. Og det hjelper ingenting å kanskje få kommentarer i retning av at andre takler mye eller mer enn deg. Du takler det tydeligvis ikke nå og trenger å ta en pust i bakken. For mange som presses for langt og det gagner ingen.

Vet av erfaring at det kan være vanskelig å få de rundt seg til å høre på en. Ofte skjønner de ikke noe før begeret renner over og det har gått for langt. Men det er utrolig viktig at du får de rundt deg til å forstå at du må ha en pause. Jo lenger du venter jo lenger tar det å komme seg på bena igjen. For meg så tok det hele to mnd. Hadde dårlig samvittighet hele tiden men nå skjønner jeg at det var riktig. Ungene fikk mora si tilbake og jeg fant gleden i hverdagen.

[Gjest slitenmammatil3]

Reise bort ja… Dere kan tro jeg har tenkt tanken… Men d er ikke så lett. Skulle gjerne hatt sambo med. Men vi har ingen som kan ta seg av ungene. Svigerforeldrene mine er døde, og min foreldre er ikke “egnet”. Mamma orker ikke, og pappa (de er skilte) er ikke ansvarlig nok… Har ei søster , men minstejenta må nok bli litt større før d bli aktuelt å overlate henne til andre.

Trim er giga lykkepille her også. Men så er d igjen dette med barnevakt da. Ikke like lett hver dag. Veldig dumt, for en tur på Heia klarner hodet skinnsykt mye.

Tenker at d er i hverdagen d må skje noe, slik at den kan fungere uten at d renner over, og vi får slike dager som vi har hatt i dag.

Skal kontakte legen min over helga, og høre hva han sier. Super lege, så han har sikkert en idè.

Vet at jeg må ta vare på meg selv, men hva når man ikke har tid… Et stort dilemma.

Kjenner jeg er roligere nå, helt utladet etter en grusom dag L

Tror ikke sambo skjønner helt hvordan jeg har d. Hvor dypt d stikker. Tror han syns jeg er sur og grinete.

Tusen takk for tilbakemeldinger. Veldig godt å få reflektere litt og satt ord på ting.

Klem fra trådstarter

[Gjest Been there done that]

Reise bort ja… Dere kan tro jeg har tenkt tanken… Men d er ikke så lett. Skulle gjerne hatt sambo med. Men vi har ingen som kan ta seg av ungene. Svigerforeldrene mine er døde, og min foreldre er ikke “egnet”. Mamma orker ikke, og pappa (de er skilte) er ikke ansvarlig nok… Har ei søster , men minstejenta må nok bli litt større før d bli aktuelt å overlate henne til andre.

Trim er giga lykkepille her også. Men så er d igjen dette med barnevakt da. Ikke like lett hver dag. Veldig dumt, for en tur på Heia klarner hodet skinnsykt mye.

Tenker at d er i hverdagen d må skje noe, slik at den kan fungere uten at d renner over, og vi får slike dager som vi har hatt i dag.

Skal kontakte legen min over helga, og høre hva han sier. Super lege, så han har sikkert en idè.

Vet at jeg må ta vare på meg selv, men hva når man ikke har tid… Et stort dilemma.

Kjenner jeg er roligere nå, helt utladet etter en grusom dag L

Tror ikke sambo skjønner helt hvordan jeg har d. Hvor dypt d stikker. Tror han syns jeg er sur og grinete.

Tusen takk for tilbakemeldinger. Veldig godt å få reflektere litt og satt ord på ting.

Klem fra trådstarter

Kanskje dere kan henge opp en lapp om det er noen som kan passe barna noen timer hver uke, og også kan stille opp i forbindelse med at dere skal en tur når dere synes minstejenta er stor nok til det. Kanskje dere rett og slett ikke har råd til å la være?

Kanskje mannen din kan være flinkere til å avlaste deg fast når han er hjemme. Slik at du vet at du har et par frikvelder å se frem til og kan planlegge noe hyggelig?

Bare noen tips =)

Masse klemmer fra meg, som har et misvisende nick i denne sammenhengen.