sosial angst, bedring og kognitiv terapi

[Gjest jeg vil jo bli bedre]

Hva kan man forvente etter et år i kogntiv terapi? Har ekstrem form for sosial fobi. Synes ikke behandlingen har hjulpet noe særlig og nå har jeg gått der i over et år. Er mulighet for å søke seg på grupper. Kan det hjelpe når ikke terapien har hjulpet nevneverdig? Fortvilelsen begynner å bli veldig stor nå..hva gjør jeg? Har tillit til psykiateren jeg går til og synes hun er hyggelig. Men er det nok? Synes ikke jeg har fått øve meg på "redskap" som kan bedre angsten men snakket mest om årsakene. Er det bra? Jeg føler meg bare sykere og mye mer oppløst av det. Vel har det skjedd mye dritt, men hjelper det å spa noe mer i møkka? Synes jeg ikke har gjort annet jeg. Jeg føler mye mer behov for hjelp til å takle livet her og nå og fremtiden som jeg er redd for....

[Gjest balansekunstneren]

Hei:)

jeg synes du har mange kloke og reflekterte tanker om din egen livssituasjon. Jeg tror at hvis ikke kognitiv terapi har hjulpet deg så kan gruppeterapi være neste steg. Spørsmålet er hvor lang tid du må gi den individuelle terapien før du gjør noe annet.

Kan det være en ide å gå både til individualterapi og gruppe?

Har du nevnt det for psykiateren at du tenker på å prøve gruppe?

det kan ta tid å få plass i en gruppe, så du bør fremme forslaget så fort som mulig.

[Gjest jeg vil jo bli bedre]

Hei:)

jeg synes du har mange kloke og reflekterte tanker om din egen livssituasjon. Jeg tror at hvis ikke kognitiv terapi har hjulpet deg så kan gruppeterapi være neste steg. Spørsmålet er hvor lang tid du må gi den individuelle terapien før du gjør noe annet.

Kan det være en ide å gå både til individualterapi og gruppe?

Har du nevnt det for psykiateren at du tenker på å prøve gruppe?

det kan ta tid å få plass i en gruppe, så du bør fremme forslaget så fort som mulig.

Jeg tror jeg får plass over sommeren. Skal fremdeles gå til psykiater men ikke så ofte. Jeg tror ikke å grave for mye i barndommen fører meg stort videre. Kanskje litt økt forståelse, men nå har det vært gjort så lenge at jeg skjønner det ikke hjelper alene. Har sagt det til behandler også, men tror jeg skal ta det opp igjen. Synes bare det er greit å høre deres kloke meninger også :-) Feks så har det jo blitt sagt i lang tid at man skal eksponere seg hvis man har sosial angst. Men for litt siden leste jeg en artikkel at eksponering alene kan forsterke den sosiale angsten fordi en blir så hekta på sine egne forsvarstrategier på en måte. Og skjønner at jeg har jobba feil. Det er mye psykiatrien ikke vet ennå, så jeg synes det er greit å høre ikke bare fagfolks meninger, men erfaringene til folk som faktisk opplever det på kroppen selv.

[Gjest balansekunstneren]

Jeg tror jeg får plass over sommeren. Skal fremdeles gå til psykiater men ikke så ofte. Jeg tror ikke å grave for mye i barndommen fører meg stort videre. Kanskje litt økt forståelse, men nå har det vært gjort så lenge at jeg skjønner det ikke hjelper alene. Har sagt det til behandler også, men tror jeg skal ta det opp igjen. Synes bare det er greit å høre deres kloke meninger også :-) Feks så har det jo blitt sagt i lang tid at man skal eksponere seg hvis man har sosial angst. Men for litt siden leste jeg en artikkel at eksponering alene kan forsterke den sosiale angsten fordi en blir så hekta på sine egne forsvarstrategier på en måte. Og skjønner at jeg har jobba feil. Det er mye psykiatrien ikke vet ennå, så jeg synes det er greit å høre ikke bare fagfolks meninger, men erfaringene til folk som faktisk opplever det på kroppen selv.

Når det gjelder eksponering så tror jeg mye av problemet er at man ikke kjenner sine egne grenser, man vet ikke hva som er sin egen tålegrense. For man vil jo overkomme angsten! Derfor tror jeg det er lurt å gjennomgå eksponering sammen sammen med en reflektert terapeut som kan sette opp en plan. Om man har sterk sosial angst så bør ikke mål nr 1 være å skulle ta ordet på scenen etc men et langt mindre delmål. Å gripe over for mye og for tidlig kan gjøre vondt verre.

Hvordan arter den sosiale angsten seg for deg?

[tjohei]

Jeg trodde kognitiv terapi var her og nå terapi jeg? Du må gradvis eksponere deg. Hilse på naboer, slå av en prat eller i det minste være åpen for sosial kontakt. Være blid og hyggelig mot folk fremfor å stirre i bakken og strene forbi. Melde deg på et kurs (hobby) eller få en litt utfordrende jobb.

[tjohei]

Jeg tror jeg får plass over sommeren. Skal fremdeles gå til psykiater men ikke så ofte. Jeg tror ikke å grave for mye i barndommen fører meg stort videre. Kanskje litt økt forståelse, men nå har det vært gjort så lenge at jeg skjønner det ikke hjelper alene. Har sagt det til behandler også, men tror jeg skal ta det opp igjen. Synes bare det er greit å høre deres kloke meninger også :-) Feks så har det jo blitt sagt i lang tid at man skal eksponere seg hvis man har sosial angst. Men for litt siden leste jeg en artikkel at eksponering alene kan forsterke den sosiale angsten fordi en blir så hekta på sine egne forsvarstrategier på en måte. Og skjønner at jeg har jobba feil. Det er mye psykiatrien ikke vet ennå, så jeg synes det er greit å høre ikke bare fagfolks meninger, men erfaringene til folk som faktisk opplever det på kroppen selv.

Jeg har også sosial angst/fobi. Jeg prøver å jobbe med personlighet og åpenhet, men også med selvaksept og ikke være for perfeksjonistisk, men tørre å være mer seg selv.

[tjohei]

Når det gjelder eksponering så tror jeg mye av problemet er at man ikke kjenner sine egne grenser, man vet ikke hva som er sin egen tålegrense. For man vil jo overkomme angsten! Derfor tror jeg det er lurt å gjennomgå eksponering sammen sammen med en reflektert terapeut som kan sette opp en plan. Om man har sterk sosial angst så bør ikke mål nr 1 være å skulle ta ordet på scenen etc men et langt mindre delmål. Å gripe over for mye og for tidlig kan gjøre vondt verre.

Hvordan arter den sosiale angsten seg for deg?

Jeg har skrevet en del her om min angst for å møte naboer og bo i blokk. Jeg trives best når jeg har kontroll, men det er jo ikke alt man kan ha kontroll på her i livet. Selvfølgelig må man eksponere seg gradvis. Jeg har problemer med initiativ. Jeg vegrer meg for å ta initiativ sosial, men venter heller til at andre skal gjøre det. Jeg sliter også med mistroiskhet (tenker det verste om folk) og da ønsker man selvsagt ikke kontakt. Jeg har behov for å føle meg akseptert.