Ha,ha,jeg er lur jeg...eller??

[micky]

Jeg til mamma:-Spiser hos venninna mi i dag jeg,trenger ikke å spare middagen min...

Jeg til venninna mi:-Spiser hjemme i dag jeg,så bare kos deg med maten du...

(Ha,ha...Der lurte jeg dem godt begge to!)

Jeg ved de måltidene jeg ikke klarte å unngå: Sluker maten,rekker ikke å smake den en gang,takker og går fra bordet...

Jeg etter de måltidene jeg ikke klarte å unngå: Rett ut på badet for å kaste opp alt sammen igjen...

(Ha,ha...Lurte dem igjen!)

Jeg til kjæresten min som klagde på at jeg var blitt for tynn:-Det skyldes nok all jobbingen og treningen,slanker meg? Neida, nå får du gi deg...

(Ha,ha...dette vil nok gi meg et pusterom til å gå ned enda noen kg...)

Jeg på sykehuset de første ukene: Gjemmer maten i skapet for så å kaste den i søpla på badet noen timer/dager senere...

(Ha,ha...ingen skal få tvinge meg til å bli fet nei!)

Jeg på sykehuset etter at jeg fikk "barnevakt" ved hvert måltid: Smugler inn avføringsmiddler og kaster opp når ingen ser meg...

(Ha,ha...Ikke har de lagt merke til den tjukke boka jeg gjemte under sykehusskjorta ved forrige veiing, og ikke de litrene med vann jeg drakk for å gå opp heller!)

Men nå spør jeg meg selv: Hvis jeg er så forbaska smart, hvorfor er det da jeg som føler meg lurt?!?

[Gjest trillian]

hvorfor føler du deg lurt?

er det fordi:

det er ikke du som har vært lur, det har vært sf'en. sf'en er en parasitt, en sykdom, som ødelegger deg. du begynner å se at sf'en er ikke deg, som alle andre parasitter suger sf til slutt all livskraft ut av 'verten'. ødelegger så mye. du ser ødeleggelsene.

og du skjønner at det er sykdommen som har vært lur, ikke du. sykdommen har lurt deg til å tro at det slett ikke var en sykdom. sykdommen har lurt deg til å tro at den var en del av deg.

har jeg rett?

if so, then.. now what?

bli kvitt parasitten.

for din egen skyld.

kjemp.

lykke til..!

*klem*

[petrine]

hvorfor føler du deg lurt?

er det fordi:

det er ikke du som har vært lur, det har vært sf'en. sf'en er en parasitt, en sykdom, som ødelegger deg. du begynner å se at sf'en er ikke deg, som alle andre parasitter suger sf til slutt all livskraft ut av 'verten'. ødelegger så mye. du ser ødeleggelsene.

og du skjønner at det er sykdommen som har vært lur, ikke du. sykdommen har lurt deg til å tro at det slett ikke var en sykdom. sykdommen har lurt deg til å tro at den var en del av deg.

har jeg rett?

if so, then.. now what?

bli kvitt parasitten.

for din egen skyld.

kjemp.

lykke til..!

*klem*

Jeg har svært vanskelig for å godta argumenter av typen "det er sykdommen (sf) som har gjort ett eller annet, ikke du"...

Det er etter min mening en måte å argumentere på som viser et ønske om å fraskrive seg ansvaret for sine egne handlinger. Selv om ens problemer er blitt diagnostisert som sf, så fratar ikke det individet muligheten til å foreta valg. En kan velge destruktivt - eller noe mer konstruktivt... En person med sf er ikke som en amøbe som bare passivt må la seg bevege av det som skjer rundt en eller inne i en. Men enkelte med sf liker å se på seg selv som uten ansvar for sine handlinger - fordi det fritar for den forferdelige skyldfølelsen som mange sliter med.

Sf er klassifisert som sykdom - men dette betyr ikke at en person med denne sykdommen ikke kan gjøre noe for å bli "friskere" selv. Det er nettopp det å ta en del fundamentale valg (ofte med hjelp fra andre) som kan gjøre at en finner veien ut av den destruktive livsformen.

Derfor er det micky som har lurt seg selv - og det er trist! Forhåpentligvis kan det å innse at det er det hun har gjort mot seg selv, være en start til å finne bedre måter å sloss mot sine egne "demoner" på. Lykke til med dette micky!

[lillebie]

Svaret mitt kom feil, ligger under kjære deg....

Klem

[micky]

Jeg har svært vanskelig for å godta argumenter av typen "det er sykdommen (sf) som har gjort ett eller annet, ikke du"...

Det er etter min mening en måte å argumentere på som viser et ønske om å fraskrive seg ansvaret for sine egne handlinger. Selv om ens problemer er blitt diagnostisert som sf, så fratar ikke det individet muligheten til å foreta valg. En kan velge destruktivt - eller noe mer konstruktivt... En person med sf er ikke som en amøbe som bare passivt må la seg bevege av det som skjer rundt en eller inne i en. Men enkelte med sf liker å se på seg selv som uten ansvar for sine handlinger - fordi det fritar for den forferdelige skyldfølelsen som mange sliter med.

Sf er klassifisert som sykdom - men dette betyr ikke at en person med denne sykdommen ikke kan gjøre noe for å bli "friskere" selv. Det er nettopp det å ta en del fundamentale valg (ofte med hjelp fra andre) som kan gjøre at en finner veien ut av den destruktive livsformen.

Derfor er det micky som har lurt seg selv - og det er trist! Forhåpentligvis kan det å innse at det er det hun har gjort mot seg selv, være en start til å finne bedre måter å sloss mot sine egne "demoner" på. Lykke til med dette micky!

Jeg nekter og tro at noen frivillig vil leve et liv med sf og ikke ønsker å bli frisk, slik du antyder i innlegget ditt.

Det er mange grunner til at folk utvikler sf, og slanking er bare en av dem.

I virkeligheten kan det ligge mange følelser bak og det er egentlig disse følelsene en slåss mot!

Sf kan derfor være en "normal reaksjon i en unormal situasjon" og for å bli frisk må en først bekjempe disse tankene/følelsene.

Derfor er det nesten ikke mulig å bli frisk uten hjelp, uten å forstå at det er situasjonen som har ført til sf'n og uten å bekjempe de følelsene som egentlig ligger bak!

Jeg begynner nå etter mye hjelp og forstå mønsteret i livet mitt, og kanskje begynner jeg også å innse at det er mine egne følelser jeg lurer og ikke de rundt meg!

Håper å få bukt med disse følelsene etterhvert slik at jeg kanskje greier å godta kroppen min også...

Håper.

Klemmer fra

[micky]

hvorfor føler du deg lurt?

er det fordi:

det er ikke du som har vært lur, det har vært sf'en. sf'en er en parasitt, en sykdom, som ødelegger deg. du begynner å se at sf'en er ikke deg, som alle andre parasitter suger sf til slutt all livskraft ut av 'verten'. ødelegger så mye. du ser ødeleggelsene.

og du skjønner at det er sykdommen som har vært lur, ikke du. sykdommen har lurt deg til å tro at det slett ikke var en sykdom. sykdommen har lurt deg til å tro at den var en del av deg.

har jeg rett?

if so, then.. now what?

bli kvitt parasitten.

for din egen skyld.

kjemp.

lykke til..!

*klem*

Begynner vel kanskje å innse at jeg bare lurer meg selv...

Det er jo bare meg det går utover, det er jeg som sitter igjen med alle de vonde tankene og følelsene!

Så er spørsmålet da, hvordan jeg skal klare å "lure" meg selv til å bli frisk??

Klarer ikke å godta kroppen min helt, er for mange følelser knyttet til den...

Dessuten virker det skremmende å kaste vekk det eneste trygge holdepunktet jeg har hatt her i livet, nemlig kontrollen over maten og meg selv!

Prøver, kjemper, håper...

klemmer fra

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Kjære micky

Du skriver vel egentlig selv at det ikke er så veldig smart å forholde seg slik som du gjør til personer rundt deg og deg selv. Samtidig vet du hvor vanskelig det er å ta tak og endre denne adferden. Det er jo noe av dette fagfolkene rundt deg skulle hjelpe deg med. Det håper jeg dere sammen kan få til. Lykke til!

[Gjest trillian]

Jeg har svært vanskelig for å godta argumenter av typen "det er sykdommen (sf) som har gjort ett eller annet, ikke du"...

Det er etter min mening en måte å argumentere på som viser et ønske om å fraskrive seg ansvaret for sine egne handlinger. Selv om ens problemer er blitt diagnostisert som sf, så fratar ikke det individet muligheten til å foreta valg. En kan velge destruktivt - eller noe mer konstruktivt... En person med sf er ikke som en amøbe som bare passivt må la seg bevege av det som skjer rundt en eller inne i en. Men enkelte med sf liker å se på seg selv som uten ansvar for sine handlinger - fordi det fritar for den forferdelige skyldfølelsen som mange sliter med.

Sf er klassifisert som sykdom - men dette betyr ikke at en person med denne sykdommen ikke kan gjøre noe for å bli "friskere" selv. Det er nettopp det å ta en del fundamentale valg (ofte med hjelp fra andre) som kan gjøre at en finner veien ut av den destruktive livsformen.

Derfor er det micky som har lurt seg selv - og det er trist! Forhåpentligvis kan det å innse at det er det hun har gjort mot seg selv, være en start til å finne bedre måter å sloss mot sine egne "demoner" på. Lykke til med dette micky!

er dønn utslitt (etter en natt uten rare søvnen, og så lang dag på jobben..), så jeg orker egentlig ikke gå inn på noen lang diskusjon. men et halvhjertet forsøk på å forsvare det jeg sa - el. forklare ... or whatever... :

"Sf er klassifisert som sykdom - men dette betyr ikke at en person med denne sykdommen ikke kan gjøre noe for å bli "friskere" selv."

stod det noe sted i innlegget mitt? enten mistforsto du meg, eller så uttrykte jeg meg ikke klart nok. doh.. hvordan i all verden går det an å tenke det, at en med sf ikke kan gjøre noe for å bli friskere selv... det er det noe av det dummeste jeg har hørt, gikk det an å finne en sånn påstand i det jeg skrev? jeg får lese det jeg skrev en gang til.

"Det er nettopp det å ta en del fundamentale valg (ofte med hjelp fra andre) som kan gjøre at en finner veien ut av den destruktive livsformen"

ser du ikke at det er AKKURAT det jeg prøver å få fram! jeg har aldri ment at sf er en sykdom som man ikke kan gjøre noe for å komme ut av, det er jo selvsagt og innlysende at dersom man skal bli frisk må man jobbe selv. det jeg prøver å si, er.. *sukk* ..

når en sliter med sf, blir man på en måte delt i to. en side blir besatt av sf-tankene, negative tanker, følelser. hvordan skal jeg forklare det her... man kan danne seg negative tankemønstre, som fører til og opprettholder sf'en. og det er det jeg mener når jeg skrev om sf. sf'en er alle de negative tankemønstrene, som fører en ut i elendigheta, for å si det sånn.

det finnes vel tusen millioner forskjellige, individuelle årsaker til sf. men akkurat i det jeg skrev var ikke det vesentlig.

poenget er: sf .. negative og destruktive tankemønstre ... kan forandres! en kan si: nei, dette negative tankemønsteret får ikke lov til å være en del av meg lenger! det gjør det lettere å kjempe imot, når en ser på det som en sykdom, noe som ikke hører til en selv. da får man en mer konkret fiende, et mer konkret mål.

jeg mente ikke å si noenting om årsaker til sfer, eller at man ikke har noe ansvar selv, eller at man ikke har noen innflytelse selv. doh...

unnskyld, det her blir kanskje bare klossete og uklart, og som sagt er jeg utkjørt selv nå så jeg tenker ikke klart, orker egentlig ikke det her, unnskyld hvis jeg misforsto innlegget ditt eller virker tverr eller whatever. jeg er bare sliten.

og litt oppgitt.

det jeg prøvde å oppmuntre micky til var å se at sf med alt som hører til, ikke behøver være en del av livet. så sa jeg: kjemp.

vi har alle ansvar for våre egne liv...

med mange unnskyldninger for at jeg nok er litt unødvendig gretten i dag,

*klem* fra en utslitt trillian

[Gjest trillian]

Begynner vel kanskje å innse at jeg bare lurer meg selv...

Det er jo bare meg det går utover, det er jeg som sitter igjen med alle de vonde tankene og følelsene!

Så er spørsmålet da, hvordan jeg skal klare å "lure" meg selv til å bli frisk??

Klarer ikke å godta kroppen min helt, er for mange følelser knyttet til den...

Dessuten virker det skremmende å kaste vekk det eneste trygge holdepunktet jeg har hatt her i livet, nemlig kontrollen over maten og meg selv!

Prøver, kjemper, håper...

klemmer fra

micky, unnskyld min dårlige hukommelse, men: du får du hjelp, støtte, behandling?

kjempeflott at du ser kritisk på sfen og din egen situasjon, og ser at du kanskje burde gjøre noe (ja, det burde du - for din egen skyld!). akkurat hva kan en behandler hjelpe deg med...

fortsett å utforske dine egne tanker.. og dele de med oss her om du vil? ...

skulle gjerne svart mer, men jeg orker ikke nå.

håper du har en fin kveld, tross alt?

*varm klem* fra trillian

[petrine]

Jeg nekter og tro at noen frivillig vil leve et liv med sf og ikke ønsker å bli frisk, slik du antyder i innlegget ditt.

Det er mange grunner til at folk utvikler sf, og slanking er bare en av dem.

I virkeligheten kan det ligge mange følelser bak og det er egentlig disse følelsene en slåss mot!

Sf kan derfor være en "normal reaksjon i en unormal situasjon" og for å bli frisk må en først bekjempe disse tankene/følelsene.

Derfor er det nesten ikke mulig å bli frisk uten hjelp, uten å forstå at det er situasjonen som har ført til sf'n og uten å bekjempe de følelsene som egentlig ligger bak!

Jeg begynner nå etter mye hjelp og forstå mønsteret i livet mitt, og kanskje begynner jeg også å innse at det er mine egne følelser jeg lurer og ikke de rundt meg!

Håper å få bukt med disse følelsene etterhvert slik at jeg kanskje greier å godta kroppen min også...

Håper.

Klemmer fra

Hei Micky!

Jeg mente ikke å antyde at noen ønsker å ha sf. Mitt poeng var bare at det å forsøke å lage et skille mellom hva som er sf og hva som er personen selv ikke innebærer noen god "modell" til å tenke rundt sf. Det var heller ikke ditt innlegg som fikk meg til å skrive mine refleksjoner rundt dette - men trillians velvillige forsøk på å gi deg en kommentar på det du skrev.

Synes ditt innlegg nettopp svært godt viste hvordan man kan lure seg selv over lang tid - og at det er smertefullt å oppdage at det er det man har drevet med. Jeg påstår ikke at hverken du eller andre kunne ha latt være å lure dere selv - men at i det man oppdager at det er det man driver med er det viktig å forsøke å ta større ansvar for seg selv enn man tidligere har vært i stand til.

[petrine]

er dønn utslitt (etter en natt uten rare søvnen, og så lang dag på jobben..), så jeg orker egentlig ikke gå inn på noen lang diskusjon. men et halvhjertet forsøk på å forsvare det jeg sa - el. forklare ... or whatever... :

"Sf er klassifisert som sykdom - men dette betyr ikke at en person med denne sykdommen ikke kan gjøre noe for å bli "friskere" selv."

stod det noe sted i innlegget mitt? enten mistforsto du meg, eller så uttrykte jeg meg ikke klart nok. doh.. hvordan i all verden går det an å tenke det, at en med sf ikke kan gjøre noe for å bli friskere selv... det er det noe av det dummeste jeg har hørt, gikk det an å finne en sånn påstand i det jeg skrev? jeg får lese det jeg skrev en gang til.

"Det er nettopp det å ta en del fundamentale valg (ofte med hjelp fra andre) som kan gjøre at en finner veien ut av den destruktive livsformen"

ser du ikke at det er AKKURAT det jeg prøver å få fram! jeg har aldri ment at sf er en sykdom som man ikke kan gjøre noe for å komme ut av, det er jo selvsagt og innlysende at dersom man skal bli frisk må man jobbe selv. det jeg prøver å si, er.. *sukk* ..

når en sliter med sf, blir man på en måte delt i to. en side blir besatt av sf-tankene, negative tanker, følelser. hvordan skal jeg forklare det her... man kan danne seg negative tankemønstre, som fører til og opprettholder sf'en. og det er det jeg mener når jeg skrev om sf. sf'en er alle de negative tankemønstrene, som fører en ut i elendigheta, for å si det sånn.

det finnes vel tusen millioner forskjellige, individuelle årsaker til sf. men akkurat i det jeg skrev var ikke det vesentlig.

poenget er: sf .. negative og destruktive tankemønstre ... kan forandres! en kan si: nei, dette negative tankemønsteret får ikke lov til å være en del av meg lenger! det gjør det lettere å kjempe imot, når en ser på det som en sykdom, noe som ikke hører til en selv. da får man en mer konkret fiende, et mer konkret mål.

jeg mente ikke å si noenting om årsaker til sfer, eller at man ikke har noe ansvar selv, eller at man ikke har noen innflytelse selv. doh...

unnskyld, det her blir kanskje bare klossete og uklart, og som sagt er jeg utkjørt selv nå så jeg tenker ikke klart, orker egentlig ikke det her, unnskyld hvis jeg misforsto innlegget ditt eller virker tverr eller whatever. jeg er bare sliten.

og litt oppgitt.

det jeg prøvde å oppmuntre micky til var å se at sf med alt som hører til, ikke behøver være en del av livet. så sa jeg: kjemp.

vi har alle ansvar for våre egne liv...

med mange unnskyldninger for at jeg nok er litt unødvendig gretten i dag,

*klem* fra en utslitt trillian

Hei trillian!

Utgangspunktet for det jeg skrev var "du skjønner at det er sykdommen som har vært lur, ikke du".

Mitt poeng er ganske enkelt at jeg ikke tror dette er en god måte å reflektere rundt sine problemer på. Den måten å tenke på kan fort bli brukt som undskyldning for ikke å ta det ansvar for en selv som man er i stand til å ta... (Det er forskjell på hvor mye ansvar hver enkelt klarer å ta for seg selv og sitt liv, men jeg tror at noe av det viktigste allikevel er å fastholde at hver og en av oss har dette ansvaret - enten vi liker det eller ikke.)