Tror du meg? (delvis svar til Micky)

[lillebie]

Micky skrev i et svar:

"Og hvis du virkelig klarer å tro på det du skriver, må jeg si at jeg beundrer din styrke!!"

Jeg trenger ikke lenger å tro på det jeg skriver... Jeg vet...

Etter seks år i krigssonen, i kampen for tilværelsen.. Den evige kjempen mot meg selv og kroppen min med sulten som våpen- nådde jeg bunnen.. Kroppen kollapset fullstendig og det kunne gått galt om ingen hadde funnet meg der jeg lå blå og uten pust... Og jeg som ikke en gang trodde jeg var dårlig.. Hadde vært mye "dårligere" tidligere.. Jeg trodde ikke det kunne skje meg, fordi jeg var jo ikke dødlig tynn og jeg hadde da kontrollen.. Men det er når du aner fred og ingen fare at illusjonen brister.. Plutselig ligger du der, og innser at oj det skjedde jo meg...

Dagen kom da jeg måtte ta et valg mellom liv og død.. Og jeg var heldig som fikk dette valget.. Det hjelper ikke å tro at du skal slutte med denne torturen når du har mistet xx kg, eller når det og det målet.. Den dagen kommer aldri, målene vil bli puffet forover.. Det er heller ikke sikkert at du når den dagen hvor målet er nådd..

Spiseforstyrrelser dreper. Og du trenger ikke å være en fyrstikk som ikke spiser i det hele tatt for å bli tatt av sf'ens skadevirkninger... Det kan skje en som er normalvektig, som velger konsekvent å hoppe over måltider eller kvitte seg med maten.... Jeg vet at det ikke er koslig å få høre det, men det er sannheten.. Og det er på tide at noen reiser seg og kjemper for sannheten, fordi dette samfunnet er basert på løgner... Livet vil ikke bli noe bedre om du tar av deg noen kg.. Det vil bare bli verre.. Du merker det kanskje ikke der og da.. Fordi sakte men sikkert venner man seg til den nye livsformen..

Livet i grenseland.. Sliten, trøtt, mørke ringer rundt øynene, konstant kald, dårlig hukommelse, får lett blåmerker, orker ingenting, må tenke ut nye unnskyldninger, redsel for mat, planlegging av måltider/dagen/hvordan man skal bli kvitt maten etc, skyldsfølelse, savn, hunger, innestengte tårer, lengsel etter noe mer... Er det hva du kaller et bedre liv?

Jeg visste ikke da hvor lav livskvalitet jeg egentlig hadde, hvor dårlig stell det egentlig var før jeg ble bedre.. Du ser ikke hvor dypt du sitter i det, før du har kommet deg litt løs...

Det er først når du kjenner energien boble inne i deg igjen, når du forstår at du er istand til å smilet et ekte smil, når gløden i øynene kommer tilbake og fargen i ansiktet.. Når det å gå ut sammen med venner på nytt blir morsomt, uten et stort prosjekt om hvordan slippe unna maten.. Når livet føles godt.. når du klarer å smile til degselv i speilet... Da forstår du hvor feil du tok.. Hvor feil det var å tro at livet ville bli så mye bedre ved å ta av seg noen kg... Det blir bedre ved å velge livet.. Ved å velge å tro på seg selv.. Å velge å elske seg selv tross noen mangler... Å velge å sette pris på kroppen for det den er.. En innpakning for det vakre inni og et unikt redskap til å utføre masse gøye handlinger og praktiske gjøremål.. men for å kunne ha det gøy i kroppen sin, må det være noe energi til overs... Og det får en ikke ved å leve med en sf...

Det går an å forandre seg.. Det går an å få det bedre.. Det går an å komme seg fri fra sf'ens grep.. Det er mulig... Men bare DU holder nøkkelen til rommet hvor sf'en er gjemt.. Det kan stå hundre leger rundt deg, men ingen kan redde deg om du selv ikke vil... Bare du holder din livsvilje i hånden.. Bare du kan velge livet...

Men det finnes mange rundt deg som vil hjelpe deg....

Du kan få det bedre..

Du kan lære å elske deg selv..

Så hvorfor vente...

Hvorfor ta nok et steg mot døden?

Hvorfor ta sjansen?..

Det kan faktisk skje DEG...

Dere er alle så unike..

Klem

[micky]

Du treffer bare så utrolig bra med innleggene dine! *tårer i øynene*

Du skal vite at det er en veldig støtte i å lese det du skriver. Vet jo innerst inne at det du sier er sant, selv om det er vanskelig å tro fullt og helt på det!

Det begynner å demre for meg, jeg ser faktisk på verden med litt andre øyne etter at jeg kom ut fra sjukehuset...

Er vel tilfeldig at jeg også sitter her, men har begynt å tenke at kanskje er det en mening med det likevel?

Ser venninnene mine ute, og ser meg selv bak en mørk gardin...

Ser andre ler, og ser meg selv knust av tårer...

Ser andre strutter av livsglede, og ser meg selv forsvinne mer og mer...

Hjelper å lese innlegg som dine, for har andre greid det så er det vel mulig for meg også?

Vil så gjerne lære å leve igjen...Ønsker å kjenne bare litt av den boblende følelsen av å være glad!

For jeg vet jo den er inni meg et sted, har følt den en gang for lenge siden...

Skal prøve å snu den sterke viljen min til noe positivt...

Ja, jeg er sta! Ellers hadde jeg nok ikke kommet hit jeg er i dag...

men jeg er faktisk så sta at jeg skal klare å snu dette her også!

Ingen sf skal komme her å styre livet mitt, det er jeg som har makta nå!

Vet det ikke er gjort på litt å snu alle årene som har gått, men har jeg kommet hit, kan jeg vel gå tilbake igjen og??

Takker igjen for støtte, vet jeg trenger hjelp på veien...

Men jeg skal prøve,kjempe...

Er stolt av deg som har klart deg så bra! Håper å komme etter en dag...

Klemmer fra

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære lillebie! Dette var et sterkt innlegg om hva spiseforstyrrelser egentlig dreier seg om- kampen mellom liv-død. Flott av deg å vise at det nytter, ta opp kampen mot spiseforstyrrelsen- mange brukere av forumet vil nok kjenne seg igjen i din beskrivelse. Lykke til på veien videre!

[Gjest trillian]

Takk!

For et utrolig godt innlegg!

*klem* fra trillian