innesperret i meg selv/av meg selv..(langt)

[mezzy]

Sitter her og tenker og tenker.. fått svar av hun læreren at jeg ikke må bekymre meg for at hun ikke vil prate med meg og hjelpe meg osv.. ble glad!

Men i dag morges fikk jeg vite at da mamma var inne på rommet mitt for å lete etter noen penner og en liste til noen takkekort til komfen så fant hun et brev som jeg hadde begynnt på.. der sto det noe om kontroll og at nå kan jeg ikke stoppe uansett.. brevet lå som et ark i en bunke så det var tilfeldig at hun så det, men hun skulle ikke ha fortsatt å lese.. det er liksom sånne ting hun IKKE skal vite for det blir ekkelt og jeg klarer ikke snakke med henne om det.. og nå vet hun.. dessuten så vil hun ta kontakt med en psykolog som hun fikk anbefalt av en venninne som har en datter med angst som går til han.. han er vistnok ganske 'kjent' og veldig flink men jeg vil ikke! enkelt og greit!

var så sint på henne at jeg løp ned på rommet, der kom tårene.. jeg gråt og gråt.. var rasende.. men nå føler jeg ingenting når jeg tenker på det.. virker som jeg trakk ned en rullegardin.. reagerte utenpå men ikke inni hodet liksom.. orker ikke bry meg.

Sånnt er så ekkelt.. det skjer noe.. jeg reagerer akkurat der og da men etterpå føler jeg ingenting.. noen ganger føler jeg ikke noe mens det skjer heller..

er så ufattelig lei, men vil ikke stoppe.. tør ikke.. redd for å bli feit..for å ikke oppnå målet og skuffe meg selv.. life sucks!

ser liksom ingen vei frem eller tilbake, opp eller ned. Er liksom låst inne av meg selv, innesperret i en rustnig eller noe.. når liksom ikke frem til noe eller noen..

Fikk spørsmålet vil jeg ut?

vil jeg? vet ikke. Tror ikke det.. eller? Jeg vil ha vekk tankene som sliter meg ut, men vil bli tynn! Men, hvis tankene må være der så.. da får jeg heller fortsette.

Men jeg tror ikke jeg klarer mer, tror ikke det er lenge før alt sier stopp!føler meg helt utslitt. Men samtidig så er jo dette liksom en bra periode.. er jo mye bedre nå enn jeg var..

eller er jeg det? jeg vet ikke, vet ikke, vet ikke!

vet ingenting.. og _det_ sliter meg ut! prøver å finne ut hva jeg vil, hvorfor jeg gjør dette osv men det eneste svaret jeg får er ; jeg vil bli tynn, og det gjentas og gjentas oppi hodet mitt.. vil bli tynn, må bli tynn..

sukk...

*klemmer alle som trenger og vil ha*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære mezzy! Du sliter og beskriver mange av de motstridende tankene og følelsene som vi kjenner ved spiseforstyrrelser. Selv er du nokså ambivalent i forhold til kontakt med psykolog og at din mor fant "arket". Jeg råder deg til å snakke med moren din om dette, hvordan du har det og at du ennå ikke selv klarer å innse at du trenger hjelp hos psykolog. Kanskje moren din kan kontakte psykologen likevel? Enten kan hun møte til første samtale alene eller dere kan gå sammen. Vi ser at det ofte er til avgjørende hjelp når foreldrene endelig får vite at deres barn lider. Foreldre kjenner som regel sine barn best og kan også være de beste hjelperne. Likevel kan foreldre bli redde, engstelige, rådville og de trenger også hjelp. Samtidig vet vi at når et barn i en familie lider av sf er dette barnet ofte bærer av symptomer som gjelder for hele familien. Derfor har mange fått hjelp ved å gå i familieterapi. Håper for deg at du har mot, kraft, vilje til å våge å snakke med din mor slik at du en dag opplever at du ikke lenger er innesperret i deg selv,- kan dele dine vanskelige tanker og følelser,- ha en god sommer!

[Gjest trillian]

uff, kjære gode mezzy, ser du har det vanskelig.. *varm klem*

du har i grunnen et valg:

fortsette som nå, streve for å oppnå utopiske mål om tynnhet ... men samtidig mister du ikke bare kg, men også all energi, humør, glede ... du vet ...

er det verdt det?

eller, klarer du å ta imot hjelpen som tilbys deg, og - selv om det er kjempetøft, tungt og vanskelig - begynne på den veien du vet du er nødt til å gå en dag? veien til frisk. som innebærer mye jobbing, å måtte konfrontere alle vonde følelser og tanker. jobbe seg frisk. før eller senere, er du nødt til å gå denne veien. for den andre veien er den langsomme veien til selv destruksjon...

klarer du å ta imot hjelpen nå? klarer du å ta tak nå, selv om det er vanskelig?

vit at uansett hvor lenge du venter, og utsetter det, kommer det ikke til å bli noe lettere. det er som når man har hull i tennene. skaden er der, og før eller senere MÅ den repareres. utsetter man tannlegebesøket blir skaden bare verre.. og verre.. og verre... og man har det vondt..

pass på deg selv nå, mezzy, og PRØV å snu. nå. PRØV å ta imot hjelp, det er verdt et forsøk ihvertfall?

mange varme tanker og *klemmer* fra trillian

[Gjest tequila]

Forstår godt hvordan det må ha vært da moren din fant det brevet,og jeg forstår at du ble såret(?) da hun leste det.Men husk at hun er moren din,hun er glad i deg og vil deg ikke noe vondt-tvert i mot.Hvis du tar i mot hjelp,eller tenker på det (psykologen),så husk at det er ikke spiseforstyrrelsen som skal forlate deg,det er DU som skal forlate den.

*stor klem*