Kronisk suicidal?

[Gjest hitmaker]

Hvis det er det som er mentalisering har vi absolutt vært inne på det, har bare ikke brukt uttrykket.

Jeg er veldig fornøyd med behandler, har stor tillit til h*n. Problemet er bare at jeg er innlagt for tiden, og det skal jeg jo ikke være til evig tid. Og når jeg kommer ut må jeg få en ny behandler (men en annen enn den jeg hadde før jeg ble innlagt). Har derfor lyst til å gjøre mest mulig mens jeg fortsatt er innlagt, bli kvitt alle mine "etablerte sannheter". Men det er kanskje ikke mulig, psyk styrer meg litt unna de største tingene noen ganger, mener vel jeg ikke er helt klar for det enda. Det ble for tøft for meg, hadde noen hos meg hele tiden for å unngå selvmord (og selv da var det vanskelig).

Høres absolutt ikke lett ut. Er du sikker på at du ikke kan spør om du får fortsette med denne behandleren? Evt legge ut ønske om det er mulighet til å komme til en med omtrent samme arbeidstil og begrunne det med at dette virkelig funker for deg? Hva med å spørre behandleren direkte, legge inn et sterkt ønske? Det kan av og til hjelpe å vise at du er motivert.

[Orio]

Jeg blir svært glad når jeg ser slike konstruktive tråder som denne og "Behandling: Hjelp eller opprettholdelse".

Når forum blir brukt på denne måten, utnytter en virkelig hverandres kompetanse til felles beste :-)

Takk for det. :- )

Jeg føler virkelig at jeg har nytte av å diskutere disse tingene med hitmaker.

[Gjest hitmaker]

Jeg blir svært glad når jeg ser slike konstruktive tråder som denne og "Behandling: Hjelp eller opprettholdelse".

Når forum blir brukt på denne måten, utnytter en virkelig hverandres kompetanse til felles beste :-)

Takk:) Jeg synes det er utrolig kjekt når man kan ha konstruktive dialoger og hjelpe hverandre, i stedet for å psyke hverandre ned med hvor fælt alt er.

[Orio]

Høres absolutt ikke lett ut. Er du sikker på at du ikke kan spør om du får fortsette med denne behandleren? Evt legge ut ønske om det er mulighet til å komme til en med omtrent samme arbeidstil og begrunne det med at dette virkelig funker for deg? Hva med å spørre behandleren direkte, legge inn et sterkt ønske? Det kan av og til hjelpe å vise at du er motivert.

Fortsette hos samme behandler også etter utskriving? Er det mulig? Skader vel kanskje ikke å spørre, i alle fall. (Hvis jeg tør, men noen sjanser er jo viktige å ta fordi utfallet kan vise seg å være veldig viktig.) Eller så kan jeg jo foreslå at h*n bytter jobb, tror kognitiv terapi generelt egner seg bedre på dps enn på den avdelingen jeg er innlagt på.

Kommer uansett til å be h*n skrive i henvisningen at jeg ønsker å fortsette med kognitiv terapi, det er det jeg har størst tro på (og er visst også det som har best dokumentert effekt). Men kognitiv terapi bør nok ikke utøves av amatører, og dps der jeg bor har ikke så mye kompetanse på akkurat det. Men de holder visst på å opparbeide seg det.

[Gjest hitmaker]

Fortsette hos samme behandler også etter utskriving? Er det mulig? Skader vel kanskje ikke å spørre, i alle fall. (Hvis jeg tør, men noen sjanser er jo viktige å ta fordi utfallet kan vise seg å være veldig viktig.) Eller så kan jeg jo foreslå at h*n bytter jobb, tror kognitiv terapi generelt egner seg bedre på dps enn på den avdelingen jeg er innlagt på.

Kommer uansett til å be h*n skrive i henvisningen at jeg ønsker å fortsette med kognitiv terapi, det er det jeg har størst tro på (og er visst også det som har best dokumentert effekt). Men kognitiv terapi bør nok ikke utøves av amatører, og dps der jeg bor har ikke så mye kompetanse på akkurat det. Men de holder visst på å opparbeide seg det.

Jeg synes at det du skrev i første avsnittet var smart, jeg. Behandleren din vil sikkert ta det som et kompliment;) Ofte må en mase og mase i helsevesenet og i psykiatrien for å oppnå noe. Jeg selv la i et sterkt ønske om kogntiv terapi da jeg var innlagt og kom meg til en kompetent behandler. Hadde jeg ikke spurt om det, hadde jeg antakeligvis ikke kommet til der, heller. Ved å vise at du vil, er motivert og vil kjempe vil hjelpere få mer lyst til å hjelpe deg også, slik føler jeg det iallefall;)

[Orio]

Med press mener jeg at han kan stille tanker som får en til å tenke, kanskje noen ganger plagsomt mye;) Men så har jeg også hørt at en viktig forutsetning er å føle seg trygg på behandler/behandlingen for at endring skal skje. Denne tryggheten er nok viktig for deg også - og for meg som også har dårlige tidligere erfaringer med terapi. En må liksom bygge opp igjen tilliten til at det nytter.

Har du forresten lest "Gjenvinn livet ditt" av J.Yong/ J.Klasko? Den går mye på leveregler og automatiske tanker/sannheter. Da jeg leste den fikk jeg en del aha-opplevelser og kjente meg mye igjen i eksempelpersonene der

http://www.kognitiv-terapi.no/gjenvinnLivet.html

Tankevekkende spørsmål ja, dem har jeg fått en del av. Tenker kjempemye. Men heldigvis mer konstruktivt, og i nye baner, enn jeg har gjort tidligere.

For meg var det ren desperasjon som gjorde at jeg tok sjansen på å stole på behandler. Det var på mange måter siste utvei. Jeg vet at jeg ikke hadde klart å fortsette å leve hvis ting ikke ble bedre, eller jeg i alle fall fikk et håp om at ting bedrer seg. Det håpet har jeg fått nå (selv om det stadig glipper). På mange måter førte desperasjonen, følelsen av at jeg ikke hadde noe å tape, til en slags "hurtigtillit".

Vi startet jo ikke med kognitiv terapi med en gang jeg ble innlagt, da var jeg for dårlig til det, så det var ikke sånn at jeg tok denne kjempesjansen allerede første gangen. Hadde opparbeidet en del tillit tidligere, i alle fall stor tro på at h*n er faglig dyktig og respekterer mine grenser. Men hadde ikke prøvd å fortelle mine "innerste hemmeligheter" eller noe i nærheten før jeg en dag stupte i det.

[Gjest hitmaker]

Tankevekkende spørsmål ja, dem har jeg fått en del av. Tenker kjempemye. Men heldigvis mer konstruktivt, og i nye baner, enn jeg har gjort tidligere.

For meg var det ren desperasjon som gjorde at jeg tok sjansen på å stole på behandler. Det var på mange måter siste utvei. Jeg vet at jeg ikke hadde klart å fortsette å leve hvis ting ikke ble bedre, eller jeg i alle fall fikk et håp om at ting bedrer seg. Det håpet har jeg fått nå (selv om det stadig glipper). På mange måter førte desperasjonen, følelsen av at jeg ikke hadde noe å tape, til en slags "hurtigtillit".

Vi startet jo ikke med kognitiv terapi med en gang jeg ble innlagt, da var jeg for dårlig til det, så det var ikke sånn at jeg tok denne kjempesjansen allerede første gangen. Hadde opparbeidet en del tillit tidligere, i alle fall stor tro på at h*n er faglig dyktig og respekterer mine grenser. Men hadde ikke prøvd å fortelle mine "innerste hemmeligheter" eller noe i nærheten før jeg en dag stupte i det.

Noenganger må en vel være "klar" for ting også?

'Det var på mange måter siste utvei. Jeg vet at jeg ikke hadde klart å fortsette å leve hvis ting ikke ble bedre, eller jeg i alle fall''

Dette viser at du _vil_ og har evne til tillit. Kjempebra! Det blir spennende å følge deg fremover. Håper du vil fortsette å skrive litt her, når du føler for det;)

[Orio]

Jeg synes at det du skrev i første avsnittet var smart, jeg. Behandleren din vil sikkert ta det som et kompliment;) Ofte må en mase og mase i helsevesenet og i psykiatrien for å oppnå noe. Jeg selv la i et sterkt ønske om kogntiv terapi da jeg var innlagt og kom meg til en kompetent behandler. Hadde jeg ikke spurt om det, hadde jeg antakeligvis ikke kommet til der, heller. Ved å vise at du vil, er motivert og vil kjempe vil hjelpere få mer lyst til å hjelpe deg også, slik føler jeg det iallefall;)

At kognitiv terapi egner seg bedre på dps enn på den avdelingen jeg er innlagt? Det tror jeg absolutt, mange av de som er der har psykoselidelser, og er nok ganske dårlige mens de er der. Tror ikke kognitiv terapi egner seg noe særlig under en psykose. Og mange er vel ikke oppegående nok til å ha nytte av det mens de er innlagt.

Men for meg har det vært en fordel å være innlagt, jeg har tatt større sjanser i forhold til å stole på behandler enn jeg ville gjort om jeg ikke var innlagt. Her vet jeg at det er folk som kan hjelpe meg hvis jeg tipper helt over, noe jeg også har gjort et par ganger fordi jeg har tatt for store sjanser/prøvd meg med sjumilsstøvler.

[Orio]

Noenganger må en vel være "klar" for ting også?

'Det var på mange måter siste utvei. Jeg vet at jeg ikke hadde klart å fortsette å leve hvis ting ikke ble bedre, eller jeg i alle fall''

Dette viser at du _vil_ og har evne til tillit. Kjempebra! Det blir spennende å følge deg fremover. Håper du vil fortsette å skrive litt her, når du føler for det;)

Jeg kommer helt klart til å fortsette å skrive her. Har vært bruker av dette forumet i noen år, og har stort sett hatt stor nytte av det. :- )

[Gjest hitmaker]

Jeg kommer helt klart til å fortsette å skrive her. Har vært bruker av dette forumet i noen år, og har stort sett hatt stor nytte av det. :- )

Supert! Da ser jeg frem til å få høre hvordan det går med deg, videre. Ha en fin dag

[frosken]

Jeg vet vel egentlig at dette på en måte er opp til meg selv, at jeg må finne andre ting å fokusere på. Og det hjelper jo, men med en gang jeg tar en "pause" og lar tankene vandre fritt er jeg tilbake der jeg slapp. Hvordan blir jeg kvitt tanker som har bitt seg fast på denne måten? Gjøre noe med de andre problemene mine, eller må jeg gå direkte på disse tankene? Kan kognitiv terapi hjelpe?

Etter min oppfatning ligger nøkkelen til løsningen i å innse skillet mellom handling og tanke. Du kan godt ha tanker om suicidalitet uten at det er farlig, så fremt du har forpliktet deg i forhold til deg selv på å ikke handle ut i fra de suicidale impulsene og tankene.

Hvis du klarer å ta en bestemmelse om at du uansett tanker og føleler ikke skal ta ditt eget liv, så trenger du ikke bruke så mye energi på å holde tankene borte. Når de dukker opp, så kan du registrere at sånn tenker og føler du nå, og så forsøke å fokusere på noe annet.

[Orio]

Etter min oppfatning ligger nøkkelen til løsningen i å innse skillet mellom handling og tanke. Du kan godt ha tanker om suicidalitet uten at det er farlig, så fremt du har forpliktet deg i forhold til deg selv på å ikke handle ut i fra de suicidale impulsene og tankene.

Hvis du klarer å ta en bestemmelse om at du uansett tanker og føleler ikke skal ta ditt eget liv, så trenger du ikke bruke så mye energi på å holde tankene borte. Når de dukker opp, så kan du registrere at sånn tenker og føler du nå, og så forsøke å fokusere på noe annet.

Jeg vet at det er stor forskjell på tanker og følelser på den ene siden og handlinger på den andre. Men jeg vet ikke hvor grensen går, når tankene går over til å bli handlinger. Der har jeg bommet før, var sikker på at jeg kom til å klare å holde meg innenfor grensen for det "tillatte", men jeg tok feil. Det har jeg gjort mer enn en gang. Jeg klarer ikke bestemme meg for at jeg ikke skal ta livet mitt, at jeg skal fortsette å leve. Det nærmeste jeg kommer er å bestemme meg for å gi den nye behandlingen en sjanse, men selv det glipper innimellom.

[frosken]

Jeg vet at det er stor forskjell på tanker og følelser på den ene siden og handlinger på den andre. Men jeg vet ikke hvor grensen går, når tankene går over til å bli handlinger. Der har jeg bommet før, var sikker på at jeg kom til å klare å holde meg innenfor grensen for det "tillatte", men jeg tok feil. Det har jeg gjort mer enn en gang. Jeg klarer ikke bestemme meg for at jeg ikke skal ta livet mitt, at jeg skal fortsette å leve. Det nærmeste jeg kommer er å bestemme meg for å gi den nye behandlingen en sjanse, men selv det glipper innimellom.

Det går an å bestemme seg for å ikke ta livet av seg f.eks. de nærmeste 12 månedene. I denne perioden kan du sette opp en sperre inne i deg mot å nærme deg de tankene.

Etter 12 måneder kan du vurdere om du vil fortsette å ha en slik forpliktelse.

[Orio]

Det går an å bestemme seg for å ikke ta livet av seg f.eks. de nærmeste 12 månedene. I denne perioden kan du sette opp en sperre inne i deg mot å nærme deg de tankene.

Etter 12 måneder kan du vurdere om du vil fortsette å ha en slik forpliktelse.

Jeg har prøvd å forplikte meg, både overfor meg selv og andre, til ikke å ta livet av meg. Men det har ikke vært 100% vellykket. (Men uten den forpliktelsen ville jeg ganske sikkert prøvd mye tidligere.)

Men nå går det litt bedre igjen, og jeg tror det kan være håp for meg også. :- )

[frosken]

Jeg har prøvd å forplikte meg, både overfor meg selv og andre, til ikke å ta livet av meg. Men det har ikke vært 100% vellykket. (Men uten den forpliktelsen ville jeg ganske sikkert prøvd mye tidligere.)

Men nå går det litt bedre igjen, og jeg tror det kan være håp for meg også. :- )

Det finnes en slags mellomløsning inntil du klarer fullt ut å forplikte deg. Inngå avtale om at du skal leve minst ett år, og at dersom du i løpet av dette året tror du ikke klarer å holde avtalen, så vil du si fra om dette på en tydelig måte til din behandler.