Sosial isolasjon

[Miles]

Hvordan bryter man en sosial isolasjon?

Er det i hele tatt mulig? Jeg er litt annerledes føler jeg. Min sjenanse hindrer meg i det meste, og folk er ikke automatisk inkluderende.

Hele begrepet "sosialt isolert" er helt forferdelig. Psykologen jeg snakket med sier dette egentlig er roten til de fleste av problemene mine. Han sier jeg bør utfordre komfortsonen min, utfordre meg selv, men jeg føler meg ikke modig nok.

Spørsmålet blir derfor spurt med forbehold. En sjenert person, uten erfaring, skal bryte ut av sisn sosiale situasjon.... Hvordan skal han gå frem?

[Gjest krakradada]

Han bygger opp motet og beveger seg ut i verden der mennesker ferdes. Eller han bryr seg pokker om motet (det tar det tid og bygge opp) og bare gjør det gang på gang. Ubehagelig blir det uansett - men det er bare i starten. Slik er det med alt som er nytt og skremmende og hvor man føler seg engstelig.

Så rådet mitt er vel at han hopper i det!

[Miles]

Han bygger opp motet og beveger seg ut i verden der mennesker ferdes. Eller han bryr seg pokker om motet (det tar det tid og bygge opp) og bare gjør det gang på gang. Ubehagelig blir det uansett - men det er bare i starten. Slik er det med alt som er nytt og skremmende og hvor man føler seg engstelig.

Så rådet mitt er vel at han hopper i det!

Men hva skal en gjøre? Hva er det beste en svært sjenert person kan gjøre? Det sier seg selv at det må bli en annerledes/alternativ arena. Problemet er at jeg ikke har den minste oversikt over det sosiale landskapet. Kanskje har du en bedre oversikt?

[Gjest krakradada]

Men hva skal en gjøre? Hva er det beste en svært sjenert person kan gjøre? Det sier seg selv at det må bli en annerledes/alternativ arena. Problemet er at jeg ikke har den minste oversikt over det sosiale landskapet. Kanskje har du en bedre oversikt?

Der det skjer er utenfor døra - ellers står du ganske fritt i og velge arena. Det er haugevis av dem. Jeg ville valgt noe som interesserte meg, et kurs en eller annen aktivitet - for da er det gjerne enklere og komme i prat med folk man har noe felles med.

Og så ville jeg øvd meg i alle andre tenkelige situasjoner. Man kan komme i prat med folk over alt. Send et smil, gi et kompliment og du vil raskt oppdage at folk responderer. Responderer de i dine øyne negativt, øver du videre på neste du møter uten og ta det personlig.

[Miles]

Der det skjer er utenfor døra - ellers står du ganske fritt i og velge arena. Det er haugevis av dem. Jeg ville valgt noe som interesserte meg, et kurs en eller annen aktivitet - for da er det gjerne enklere og komme i prat med folk man har noe felles med.

Og så ville jeg øvd meg i alle andre tenkelige situasjoner. Man kan komme i prat med folk over alt. Send et smil, gi et kompliment og du vil raskt oppdage at folk responderer. Responderer de i dine øyne negativt, øver du videre på neste du møter uten og ta det personlig.

Jeg føler meg for uerfaren for å kunne være dynamisk i sosiale situasjoner. Det blir veldig overfladisk, og går ingen steder. Jeg vet heller ikke helt hva jeg interesserer meg for.

Dette med kurs har jeg fått som råd før, og har til en viss grad vurdert det, men sjenansen holder meg tilbake. Jeg greier heller ikke å finne så veldige mye ting å gjøre.

Sjenansen går hånd i hånd med tiltaksløsheten med andre ord. Det er derfor ting er så vanskelig. Jeg trenger liksom noe helt håndfast og enkelt.

[Gjest Geir]

''Min sjenanse hindrer meg i det meste, og folk er ikke automatisk inkluderende.''

Nei, det er de ikkje.

Spesielt om du (grunna din sjenanse) er automatisk ekskluderende, eller blir oppfatta slik av andre.

[Gjest krakradada]

Vel det ser ut til at du har låst deg fast i et dårlig mønster - ønsker du og bryte med det, vil det koste. Tiltaksløsheten blir sjelden borte, den blir værre. Sjenertheten får du ikke bukt med uten og være i dialog med andre. Så hva velger du? Er du villig til og la tiltaksløsheten og sjenertheten styre livet ditt? Eller er du villig til og faktisk bruke din energi og dine ressurser på og bryte ut?

Jeg kan gi deg 100-vis av råd uten at du kommer deg videre. Men det vil ikke fungere - da må jeg i tilfelle komme dit du bor - ta din hånd og dra deg ut i verden

Det jeg derimot kan fortelle deg er at svært mange har det som deg - de er redde og engstelige i sosialt samvær. De bekymrer seg for hva andre tror og tenker. Det kan være lav selvtillit, sjenanse, prestasjonsangst, sosial fobi, depresjoner, angstlidelser. Og alle disse tingene er menneskelig Derfor er livet en stadig utfordring for de fleste av oss - men vi griper livet allikevel

[Miles]

''Min sjenanse hindrer meg i det meste, og folk er ikke automatisk inkluderende.''

Nei, det er de ikkje.

Spesielt om du (grunna din sjenanse) er automatisk ekskluderende, eller blir oppfatta slik av andre.

Jeg blir nok ikke oppfattet som spesielt interessert, nei. Derfor blir jeg også ekskludert. Der er en ond sirkel det der.

[Miles]

Vel det ser ut til at du har låst deg fast i et dårlig mønster - ønsker du og bryte med det, vil det koste. Tiltaksløsheten blir sjelden borte, den blir værre. Sjenertheten får du ikke bukt med uten og være i dialog med andre. Så hva velger du? Er du villig til og la tiltaksløsheten og sjenertheten styre livet ditt? Eller er du villig til og faktisk bruke din energi og dine ressurser på og bryte ut?

Jeg kan gi deg 100-vis av råd uten at du kommer deg videre. Men det vil ikke fungere - da må jeg i tilfelle komme dit du bor - ta din hånd og dra deg ut i verden

Det jeg derimot kan fortelle deg er at svært mange har det som deg - de er redde og engstelige i sosialt samvær. De bekymrer seg for hva andre tror og tenker. Det kan være lav selvtillit, sjenanse, prestasjonsangst, sosial fobi, depresjoner, angstlidelser. Og alle disse tingene er menneskelig Derfor er livet en stadig utfordring for de fleste av oss - men vi griper livet allikevel

Jeg er ikke villig til å la det styre livet mitt, men jeg er faktisk helt rådvill på hvordan man bryter dete mønstret. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal gjøre det: Bryte vaner, selvfølgelig; komme seg ut blant folk, det sier seg selv.

Jeg vet likevel ikke akkurat hva jeg skal gjøre. Ikke bare for å komme meg i en sosial situasjon, emn også i hele tatt hvordan man konverserer.

Det virker sikkert helt sprøtt for de fleste, men etter en langvarig isolasjon, så blir man faktisk litt rar på dette punktet.

[Gjest Geir]

Jeg blir nok ikke oppfattet som spesielt interessert, nei. Derfor blir jeg også ekskludert. Der er en ond sirkel det der.

''Jeg blir nok ikke oppfattet som spesielt interessert, nei.''

Akkurat ja, samme som med meg egentlig. :-)

''Derfor blir jeg også ekskludert.''

Eg tipper det er DU som i kroppsspråk og fremtoning ekskluderer de andre, det har eg funnet ut gjelder meg, kanskje du har det på samme måten?

Det er DU som må ta ansvar for om du ønsker å bli inkludert eller ikkje, det er _ikkje_ gratis det krever mye av deg.

''Der er en ond sirkel det der.''

Onde sirkler er til for å brytes!

[Miles]

''Jeg blir nok ikke oppfattet som spesielt interessert, nei.''

Akkurat ja, samme som med meg egentlig. :-)

''Derfor blir jeg også ekskludert.''

Eg tipper det er DU som i kroppsspråk og fremtoning ekskluderer de andre, det har eg funnet ut gjelder meg, kanskje du har det på samme måten?

Det er DU som må ta ansvar for om du ønsker å bli inkludert eller ikkje, det er _ikkje_ gratis det krever mye av deg.

''Der er en ond sirkel det der.''

Onde sirkler er til for å brytes!

Det er mye som krves av en for å få andre til å ikke tro du er uinteressert. Det er mye arbeid, og jeg vet desverre ikke hvordan jeg går frem.

Jeg tror egentlig ikke at andre ser på meg som forferdelig uinteressert og jævlig, bare snill, kjedelig og harmløs.

[Gjest krakradada]

Jeg er ikke villig til å la det styre livet mitt, men jeg er faktisk helt rådvill på hvordan man bryter dete mønstret. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal gjøre det: Bryte vaner, selvfølgelig; komme seg ut blant folk, det sier seg selv.

Jeg vet likevel ikke akkurat hva jeg skal gjøre. Ikke bare for å komme meg i en sosial situasjon, emn også i hele tatt hvordan man konverserer.

Det virker sikkert helt sprøtt for de fleste, men etter en langvarig isolasjon, så blir man faktisk litt rar på dette punktet.

Jeg synes ikke det er sprøtt at du føler det slik etter lanvarig isolasjon. Du må på en måte lære dette på nytt. Da får du gjøre som oss andre - gå ut og kløne og etterhvert blir det naturlig for deg igjen.

Jeg tror jeg har gitt det jeg kan gi av råd her - du må praktisere Det du føler du ikke vet og kan - må du lære underveis. Første skritt er uuuuuuuuut

[cabbage]

Konkretisere tiltak du kan gjøre for å bli bedre og utforde komfor sonen din er noe psykologen kan hjelpe deg med. Hva har dere diskutert så langt?

Det akn i begynnelsen være små ting osm å gå på butikken og smile og småprate litt med personen bak disken, til gå på konsert, medlem i en forening, kurs osv.

Hva er det du er interesert i? Det kan ofte hjelpe å ta utgangsunkt i ting du liker, og så utvikle aktivteter utifra det.

Hva om du lager en liste med ting du kunne tnek deg å gjøre om du ikke hadde problemer med sosiale settinger? Så kan psykologen og du diskutere hvordan stegene frem mot å nå slike mål kan oppnås?

[Miles]

Konkretisere tiltak du kan gjøre for å bli bedre og utforde komfor sonen din er noe psykologen kan hjelpe deg med. Hva har dere diskutert så langt?

Det akn i begynnelsen være små ting osm å gå på butikken og smile og småprate litt med personen bak disken, til gå på konsert, medlem i en forening, kurs osv.

Hva er det du er interesert i? Det kan ofte hjelpe å ta utgangsunkt i ting du liker, og så utvikle aktivteter utifra det.

Hva om du lager en liste med ting du kunne tnek deg å gjøre om du ikke hadde problemer med sosiale settinger? Så kan psykologen og du diskutere hvordan stegene frem mot å nå slike mål kan oppnås?

Gode forslag du kommer med.

Men jeg har ikke sosial fobi. Jeg makter å si hei til de bak kassa, smile til fremmede, til og med melde meg på kurs osv. Problemet er at jeg ikke har sosiale evner, eller nok guts til å gjøre noe som er spesielt personlig. Jeg greier ikke å åpne meg for andre. Jeg er litt redd, litt for sjenert til å gjøre det.

Jeg er sosialt isolert, men i en verden jeg strengt tatt grier fysisk å bevege meg innenfor.

Det er likefullt et godt forslag du kommer med, et som jeg prøver meg delvis på for tiden. Jeg har bare ikke fantasi eller guts nok til å tenke på ting som vil utfordre meg.

[cathlin]

Kanskje du kan finne deg en sport og melde deg inn i en klubb eller lignende. Hva med å begynne med tai chi eller qi gong, eller bueskyting, eller orientering, eller melde deg inn i turistforeningen, begynne med klatring, sykling, dansekurs osv. Vet ikke helt hva slags forutsettninger og interesser du har.

Ellers fikk jeg en gang tips om å prøve rollespill, bare at jeg syns det høres litt sært ut, men kanskje det er noe, teater?

Eller jobbe frivillig for en organisasjon, røde kors eller lignende, på festivaler...hm... jeg prøver å tenke. Altså engasjere seg i noe.

Er det et eller annet du har lyst til eller holdt på med før eller da du var yngre? Jeg tenker at det kan være lurt å ha fokus på noe annet enn det sosiale, for det sosiale vil komme etterhvert når du deltar på noe sammen med andre, og kommer inn i et miljø.

[Miles]

Kanskje du kan finne deg en sport og melde deg inn i en klubb eller lignende. Hva med å begynne med tai chi eller qi gong, eller bueskyting, eller orientering, eller melde deg inn i turistforeningen, begynne med klatring, sykling, dansekurs osv. Vet ikke helt hva slags forutsettninger og interesser du har.

Ellers fikk jeg en gang tips om å prøve rollespill, bare at jeg syns det høres litt sært ut, men kanskje det er noe, teater?

Eller jobbe frivillig for en organisasjon, røde kors eller lignende, på festivaler...hm... jeg prøver å tenke. Altså engasjere seg i noe.

Er det et eller annet du har lyst til eller holdt på med før eller da du var yngre? Jeg tenker at det kan være lurt å ha fokus på noe annet enn det sosiale, for det sosiale vil komme etterhvert når du deltar på noe sammen med andre, og kommer inn i et miljø.

Hei Cathlin.

Takk for mange gode forslag. Jeg har faktisk vurdert flere av forslagene du nevner, mer enn du aner, men jeg vil ikke gå i dybden på et offentlig forum angående det.

Problemet er at jeg er utenfor alt sosialt, utenfor den sosiale verdenen, og det er hva som hemmer meg, iføle psykologen jeg snakket med. Nå handler det mer om aksept av ensomheten enn noe annet. Jeg har nettopp prøvd noe nytt, og det har bevist for meg hvor inkompetent jeg er sosialt sett. Jeg makter åpenbart ikke å ta sjanser sosialt sett. Jeg må finne et annet utløp for energien min, for den sosiale arenaen er ikke den riktige for meg.

Ensomhet er mitt hovedproblem, og så prøver jeg å gjøre noe med det, men så strekker det ike til, og så gir jeg opp, og så forakter jeg meg selv, så finner jeg nytt mot alene, og så må jeg finne noe nytt å prøve meg på... Føler jeg har fått mer enn nok av sjanser, men har forspilt alle sammen. Kanskje jeg er ment til å leve alene? Derfor må jeg fikse et liv alene, hvor enn så trist det virker. Alt sitter jo i hodet, og det bør vel også inkludere ensomhetsfølelsen?

[cathlin]

Hei Cathlin.

Takk for mange gode forslag. Jeg har faktisk vurdert flere av forslagene du nevner, mer enn du aner, men jeg vil ikke gå i dybden på et offentlig forum angående det.

Problemet er at jeg er utenfor alt sosialt, utenfor den sosiale verdenen, og det er hva som hemmer meg, iføle psykologen jeg snakket med. Nå handler det mer om aksept av ensomheten enn noe annet. Jeg har nettopp prøvd noe nytt, og det har bevist for meg hvor inkompetent jeg er sosialt sett. Jeg makter åpenbart ikke å ta sjanser sosialt sett. Jeg må finne et annet utløp for energien min, for den sosiale arenaen er ikke den riktige for meg.

Ensomhet er mitt hovedproblem, og så prøver jeg å gjøre noe med det, men så strekker det ike til, og så gir jeg opp, og så forakter jeg meg selv, så finner jeg nytt mot alene, og så må jeg finne noe nytt å prøve meg på... Føler jeg har fått mer enn nok av sjanser, men har forspilt alle sammen. Kanskje jeg er ment til å leve alene? Derfor må jeg fikse et liv alene, hvor enn så trist det virker. Alt sitter jo i hodet, og det bør vel også inkludere ensomhetsfølelsen?

Når du sier at alt sitter i hodet, høres det ut for meg som du rasjonaliserer.

Jeg tror ikke det er meningen at du skal leve alene, men det kjenner du selv.

Det er kjempebra at du prøver. Syns du skal gi deg selv masse kredit for det. Når du er utenfor det sosiale livet tar det litt tid å komme inn i noe, og det vil bli en del skuffelser. Sånn er det, og jeg håper du lar deg selv få aksept på at det er vanskelig (for det er det vel) og at du ikke skal "klare alt" med en gang.

Hadde vært interessant å høre hva du har prøvd og hva du har lyst til, men jeg skjønner at det blir privat:-)

[Miles]

Når du sier at alt sitter i hodet, høres det ut for meg som du rasjonaliserer.

Jeg tror ikke det er meningen at du skal leve alene, men det kjenner du selv.

Det er kjempebra at du prøver. Syns du skal gi deg selv masse kredit for det. Når du er utenfor det sosiale livet tar det litt tid å komme inn i noe, og det vil bli en del skuffelser. Sånn er det, og jeg håper du lar deg selv få aksept på at det er vanskelig (for det er det vel) og at du ikke skal "klare alt" med en gang.

Hadde vært interessant å høre hva du har prøvd og hva du har lyst til, men jeg skjønner at det blir privat:-)

Hei igjen.

Det blir vel ikke så fryktelig privat hva jeg har gjort, så jeg kan jo nevne det, men tankene jeg gjør meg blir nesten litt flaue.

Jeg har bl.a. fått meg en jobb ved siden av studiene. Denne greier jeg bra. Jeg jobber hele tiden, fordi jeg ikke fikser detn sosiale siden. Jeg har virkelig ingenting å prate om. Jeg deltok nettopp på et kurs, og heller ikke der makter jeg å få noe kontakt med folk.

Det er den samme historien som går igjen egentlig. Slik jeg forstår det, så mener mange psykologer at det bare er å komme seg ut, møte redselen for første gang, så løser alt annet seg. Slik er det ikke for meg. Jeg kan faktisk gjøre ting, men det hjelper ikke. Jeg får likevel ingen kontakt med folk. Jeg har ikke de samme interessene som andre mennesker, jeg vet ikke hvordan man får kontakt med andre. Jeg er helt blank på alt med andre ord.

Det som har vært erkjenneslen for meg i det siste, er at jeg kan leve et tilnærmet normalt liv. Jeg fikser jobb, studier, tåler stress i hverdagen og arbeidspress. Det jeg ikke fikser er det sosiale, og det har lite med å komme seg ut blant folk å gjøre. Jeg er bare ikke en omgjengelig og hyggelig fyr, eller virker ikke slik for andre.

Derfor er det nødvendig for meg å finne et alternativt liv, en annen vinkling på det hele enn andre. Hvordan lever man et liv i total ensomhet, og hvordan overvinner man trangen/behovet på sosial kontakt? Det er hva jeg må finne ut nå.

[cabbage]

Gode forslag du kommer med.

Men jeg har ikke sosial fobi. Jeg makter å si hei til de bak kassa, smile til fremmede, til og med melde meg på kurs osv. Problemet er at jeg ikke har sosiale evner, eller nok guts til å gjøre noe som er spesielt personlig. Jeg greier ikke å åpne meg for andre. Jeg er litt redd, litt for sjenert til å gjøre det.

Jeg er sosialt isolert, men i en verden jeg strengt tatt grier fysisk å bevege meg innenfor.

Det er likefullt et godt forslag du kommer med, et som jeg prøver meg delvis på for tiden. Jeg har bare ikke fantasi eller guts nok til å tenke på ting som vil utfordre meg.

skjønner at det kan være vanskelig, emn det som hjelper er øving, øving og øving.

Det er ikke arrangementer o.l du kan melde deg som frivillig? Musikkfestival, musikk klubb, teaterfestival, sommerarrangement, røde kors?

Da er jo de sosiale rammene satt mye fra før og det er mindre press til å by på seg selv...det blir en gradvis øving, for å sid et slik. Føler ihvertfall at det er lettere å være sammen med folk når vi jobber i lag.

Øv deg på å smile og spørre spørsmål om de andre? Da virekr du mer interesert. Klarer du ikke å finne på noe å si kan du jo forholde deg rolig og smile og være lyttende?

vet ikke om det hjalp, men kom deg ut oh bli frivillig, det har hjulpet emg veldig mye, og er en praktisk ting du kan gjøre.

[cathlin]

Hei igjen.

Det blir vel ikke så fryktelig privat hva jeg har gjort, så jeg kan jo nevne det, men tankene jeg gjør meg blir nesten litt flaue.

Jeg har bl.a. fått meg en jobb ved siden av studiene. Denne greier jeg bra. Jeg jobber hele tiden, fordi jeg ikke fikser detn sosiale siden. Jeg har virkelig ingenting å prate om. Jeg deltok nettopp på et kurs, og heller ikke der makter jeg å få noe kontakt med folk.

Det er den samme historien som går igjen egentlig. Slik jeg forstår det, så mener mange psykologer at det bare er å komme seg ut, møte redselen for første gang, så løser alt annet seg. Slik er det ikke for meg. Jeg kan faktisk gjøre ting, men det hjelper ikke. Jeg får likevel ingen kontakt med folk. Jeg har ikke de samme interessene som andre mennesker, jeg vet ikke hvordan man får kontakt med andre. Jeg er helt blank på alt med andre ord.

Det som har vært erkjenneslen for meg i det siste, er at jeg kan leve et tilnærmet normalt liv. Jeg fikser jobb, studier, tåler stress i hverdagen og arbeidspress. Det jeg ikke fikser er det sosiale, og det har lite med å komme seg ut blant folk å gjøre. Jeg er bare ikke en omgjengelig og hyggelig fyr, eller virker ikke slik for andre.

Derfor er det nødvendig for meg å finne et alternativt liv, en annen vinkling på det hele enn andre. Hvordan lever man et liv i total ensomhet, og hvordan overvinner man trangen/behovet på sosial kontakt? Det er hva jeg må finne ut nå.

Nei, det er sant at det ikke løser seg automatisk når man kommer ut blant folk.

Syns det er bra at du har erkjent at du har vansker med å få til det sosiale, hvis jeg forstod deg riktig, selv om du fikser jobb, studier og stress. Er kanskje naturlig at du trekker deg litt nå, eller vet du hvorfor du gjør det?

Har du sluttet hos psykologen?