Depresjon og skilsmisse

[710]

Legger inn på nytt med avsnitt...

Hei! Min mann og jeg har en tid hatt problemer og vært nær brudd et par ganger. Det har nå vist seg at min mann mest sannsynlig lider av depresjon. Han har over lang tid vært nedstemt, ubesluttsom, hatt manglende matlyst, hatt lite initiativ, vært dårligere med hensyn på hygiene, ukonsentrert osv. Dette har ikke vært behandlet, men han har nå som følge av problemene valgt å forlate meg.

Jeg har lenge hatt inntrykk av at min mann har levd et veldig beskyttet liv med svært overbeskyttende foreldre (det bør nevnes at han nå er i midten av 20-årene), og det er også de som har hentet ham bort fra hans ekteskap og samtidig også lagt skylden på meg for hans problemer. Selv om han selv har uttrykt ønske for skilsmisse hører jeg at han bruker sine foreldres formuleringer og jeg er i tvil om han i det hele tatt er i stand til å ta en slik avgjørelse på dette tidspunkt.

Det utgjør i grunn ingen nevneverdig forskjell for meg, for jeg innser at han sannsynligvis trenger lengrevarig behandling og at forholdet til hans foreldre vil gjøre dette verre, og for min del er jeg bestemt på å flytte selv om jeg på sikt hadde vært innstilt på å fortsette å jobbe med forholdet.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til han. Jeg blir skjøvet vekk av både han og familien og blir dermed ikke tillatt å være til noen støtte. Jeg har i grunn blitt ekskludert fra det hele, ikke visst hvor han var, og må bare finne meg i å bli separert samtidig som skylden blir lagt på meg. Siden han har vært frisk før antar de at det er jeg som er problemet, og selv om jeg ikke alltid er like enkel å leve med, så tror jeg det har mye mer å gjøre med omveltninger for han i situasjonen med å være gift og måtte ta ansvar. Dette har han selv også gitt uttrykk for, og selv om han tidligere har hatt en tendens til å skylde på meg, så har han ikke gjort det selv nå.

Jeg aner ikke når det kommer til stykke om dette egentlig er hans egen avgjørelse og at det er virkelig det han vil. Han har allerede ombestemt seg et par ganger den korte tiden vi har vært gift, og selv om vi har hatt problemer har vi også hatt det veldig fint frem til nylig. Samtidig vil jeg helst komme i gang med mitt nye liv så snart som mulig hvis så er tilfelle.

Jeg prøver å være støttende samtidig som det naturlig nok er en tøff situasjon for meg, særlig siden jeg føler at jeg ikke helt vet hvor jeg har han.

Det er kanskje vanskelig å si noe spesielt siden jeg ikke spør om noe konkret, men alt av råd og tanker tas i mot.

[PieLill]

Det viktigste for deg er vel å finne ut hva _du_ vil?

Kanksje kan noen av disse spørsmålene være nyttig å stille seg selv?

Ønsker du fortsatt å forsøke og berge ekteskapet? I så fall hvor går grensen for hvor mye tid, krefter og forsakelser du er villig til å investere? Hva må du endre på for at ting skal fungere?

Hva skal til for å gjøre deg villig til å satse på ham igjen? Hvilke innrømmelser må han i så fall komme med? Hvilke krav stiller du?

Hva du enn gjør må du vokte deg for å komme i en rolle og posisjon der du skal stille opp når det passer ham, og avvises og skyldes på når det passer best. Skal dere ha noe som helst håp om å kunne fungere sammen må det være et visst minstemål av gjensidighet.

Å løpe hjem til mamma og pappa hver gang det røyner på og ektefellen er 'slem', setter en effektiv stopper for gode problemløsninger og et sunt forhold. Det er ikke mulig å være voksen i eget hjem og ekteskap om man samtidig skal være barn hos sine foreldre. Er han ikke villig til å bryte dette mønsteret, blir det nok vanskelig å få skikk på noe som helst.

mvh