Hva er det han lider av?

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det holder]

Jeg er i forhold med en mann som har en eller annen form for psykiske problemer.

Det er ikke så mye han har fortalt og jeg har gitt ham rom for å prate om det når han er klar. Han har nesten vært det, men har trukket seg. Han har alikavel fortalt meg noe og jeg ser og opplever også en del.

Han sier at han fikk en god del "nerver" etter sin fars dødsfall og et brudd med ei jente. Han ble sendt av fastlegen til psykolog på sykehuset. Der fikk han inkallelse etterhvert til behandling og innleggelse (han sier de skulle lobotomere ham, det er selvsakt spøk, ordet lobotomere, men tilbudet må ligge rundt der et sted)

Det ville han ikke.

Samtaler med psykolog fordi han ikke eier tiltak. Får ikke tatt tak i seg selv og gjort noe. Sitter og sitter og sitter helt til han helt enkelt MÅ gjøre noe. Psykologen hadde sakt til ham at noen mennesker bare var slik, at de aldri fikk ting gjort samme hva.

Så møttes vi og han forelsket seg veldig. Vi flyttet sammen og det første året så gikk alt på skinner. Ser nå i ettertid at jeg nok hadde energi for oss begge og at det var jeg som i stor grad bar forholdet.

Etterhvert ble jeg litt misfornøyd fordi han virket så "negativ" på forskjellige ting. Var liksom aldri helt positiv for noe jeg kom med av ideer, tanker eller lyster.

Dette ble en rundball som bare har trillet siden. Det smalt da jeg begynte å "klage på ham". Det klarer han ikke å takle, og blir sær, trist, smått aggressiv osv.

Jeg har prøvd å få forholdet på fotet igjen gang på gang. Jeg har vært sint, lei meg, snakket pent, grått, alt.

Forteller og forklarer ham. Noen ganger er han helt enig og ser det jeg ser, men ofte så bytter han om før vi får kommet til det stadiet at vi kan begynne å se på hva som kan gjøres med problemet. Da kan han begynne å "angripe meg" igjen, noe som fører til yttligere krangler og misforståelser.

Han viser så godt som aldri noen glede, eller sinne. Han kan si at han er fornøyd og har det bra men det bør ikke synes særlig fra utsiden. Han har også vært veldig sint mange ganger, men det synes ikke det heller. Sånn sett eier han en veldig kontroll, han har lovet med å aldri bli sint på meg igjen og det holder han. Alltid.

Han har lettere for å se hva han trenger, og viser noe interesse når vi skal noe han har egenvinst på. F.eks. hvis vi tenker oss to turer til Sverige, en hvor han trenger tobakk og en hvor han ikke trenger det. Så kan vi på begge turene kose oss veldig men han viser gjerne kun litt positivitet rundt den turen som han trenger tobakk på, altså gjerne når han selv kan vinne på det.

Jeg har sakt at vi trenger å gjøre koselige ting innimellom uansett, for vi trenger å slå sprekker i det negative i forholdet vårt. Han er enig, men kommer så godt som aldri med initiaiv, ideer el. Dagene bare går.

Så sum av dette: Vi har en mann i sin beste alder. Han har vært uten tiltak så lenge han kan huske. Han viser så godt som aldri sterke følelser, har veldig kontroll. Han synes jenta si er det sprekeste på to ben, men går fornøyd og legger seg kveld etter kveld uten å elske med henne fordi klokka har passert ti (han er veldig opptatt av å måtte sove riktige timer, nok timer osv.)

Han er stort sett fornøyd med å sitte med kaffen og sigaretten og se på livet, krever ikke så mye mer av livet enn det. "Han tenker" men det skjer aldri noe. Han er veldig snill men virker veldig selvopptatt på enkelte områder. Takler IKKE at noen har noe negativt å si om han.

Jeg elsker kjæresten min, og vi har vært sammen i noen år nå. Men jeg lurer på hvordan jeg skal takle dette her. Jeg blir virkelig satt ut av denne tafattheten og jeg mister mye livsgnist og tiltakslyst selv. Lurer på om vi kan fortsette sammen han og jeg selvom vi har sterke følslser for hverandre.

Han går på "lykkepiller nå" sier han, men han merker ingen virkning. Han vet ikke hvorfor han er så tiltaksløs. Han har gått runder med leger og psykologer før uten at de har funnet en løsning på det.

Jeg har bedt ham oppsøke psykolog igjen, og prøve å bli kjent med seg selv, slik at han kanskje kan lære å overkjøre seg selv innimellom på de områdene hvor han vet at det er positivt å kunne gjøre det.

Men han har jo vært hos lege og psykolog før, han har gått på "lykkepiller" og gjør det også nå, og han har fått sterke beroligende til bruk når det trengs. Hva hvis dette ikke forandrer seg, hvordan kan jeg da lære meg å leve med dette? Det krever jo unektelig ganske mye å til enhver tid være den som setter i gang, kommer med tips, tar initiaiv, styrer og steller. Og som må takle å høre "drittslengning" om det noen ganger etterpå, at jeg maser og krever.

Er det dødfødt dette her? Hva er det med ham? Hvordan kan jeg hjelpe til og klarer jeg å overkjøre meg selv slik at vi klarer å holde forholdet?

[Gjest Elextra]

Jeg skjønner ikke at du orker et slikt forhold, det virker veldig destruktivt for deg. I et forhold må begge kunne gi og ta. Du er antakelig ressurssterk og gir og gir, men får lite tilbake.

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det holder]

Jeg skjønner ikke at du orker et slikt forhold, det virker veldig destruktivt for deg. I et forhold må begge kunne gi og ta. Du er antakelig ressurssterk og gir og gir, men får lite tilbake.

Jeg vet at det nok er svært destruktivt for meg. Men han er i bunn og grunn et godt menneske, jeg er svært glad i ham og det er barn involvert.

Dette gjør at jeg ønsker å være helt sikker på å ha prøvd alt før jeg gir meg i dette forholdet.

Men det er ikke lett. Så som nå, vi har vært sammen i mange år men i går når jeg igjen tok opp praten så ser jeg at det er to uker unna ferie og jeg vet ikke en gang om han har tatt ut ferie samtidig med meg! Han sier ikke et ord om hva han har lyst til å gjøre i ferien, nevner ingen ting med et ord.

Når jeg har nevnt syden ol siden så sier han at det ikke er særlig interessant å bruke mye penger på en sydentur når vi kan risikere å krangle eller i det hele tatt slik forholdet vårt er.

Jeg prøver å få han til å forstå at det er akkurat "solskinnsdager" vi trenger i forholdet vårt, for å få vektskåla litt jevnere og etterhvert med tyngde på det positive. Slikt må vi jobbe litt for.

Han er enig i hodet, men ting fungerer altså ikke slik for ham. Han sitter egentlig å venter på at jeg er såpass snill og grei og ikke kranglete eller sier noe galt over lang tid, slik at han igjen kan bygge opp forelskelsen og de gode følelsene for meg.

Jeg vet det virker håpløst. Men det er som sakt barn i bildet her, og jeg er veldig glad i ham, så jeg ønsker å virkelig ha prøvd. Håper bare ikke alt stresset gjør meg så blind at jeg går miste av mange år i steden, begynner nemmelig å få en følelse av det for tiden nå.

[Gjest Elextra]

Jeg vet at det nok er svært destruktivt for meg. Men han er i bunn og grunn et godt menneske, jeg er svært glad i ham og det er barn involvert.

Dette gjør at jeg ønsker å være helt sikker på å ha prøvd alt før jeg gir meg i dette forholdet.

Men det er ikke lett. Så som nå, vi har vært sammen i mange år men i går når jeg igjen tok opp praten så ser jeg at det er to uker unna ferie og jeg vet ikke en gang om han har tatt ut ferie samtidig med meg! Han sier ikke et ord om hva han har lyst til å gjøre i ferien, nevner ingen ting med et ord.

Når jeg har nevnt syden ol siden så sier han at det ikke er særlig interessant å bruke mye penger på en sydentur når vi kan risikere å krangle eller i det hele tatt slik forholdet vårt er.

Jeg prøver å få han til å forstå at det er akkurat "solskinnsdager" vi trenger i forholdet vårt, for å få vektskåla litt jevnere og etterhvert med tyngde på det positive. Slikt må vi jobbe litt for.

Han er enig i hodet, men ting fungerer altså ikke slik for ham. Han sitter egentlig å venter på at jeg er såpass snill og grei og ikke kranglete eller sier noe galt over lang tid, slik at han igjen kan bygge opp forelskelsen og de gode følelsene for meg.

Jeg vet det virker håpløst. Men det er som sakt barn i bildet her, og jeg er veldig glad i ham, så jeg ønsker å virkelig ha prøvd. Håper bare ikke alt stresset gjør meg så blind at jeg går miste av mange år i steden, begynner nemmelig å få en følelse av det for tiden nå.

Synes det er beundringsverdig at du ikke gir opp og ønsker å prøve, selv om jeg synes det står mellom linjene at du ikke har realistisk håp om at ting skal bli bedre.

Kanskje kan noen form for behandling hjelpe - det har jeg ingen greie på.

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det holder]

Synes det er beundringsverdig at du ikke gir opp og ønsker å prøve, selv om jeg synes det står mellom linjene at du ikke har realistisk håp om at ting skal bli bedre.

Kanskje kan noen form for behandling hjelpe - det har jeg ingen greie på.

Takk Elextra. Jeg er en veldig, antagelig altfor, trofast person og ønsker å legge all sjel i når jeg først utfører en ting.

Det at det er barn i bildet gjør jo også situasjonen litt mer ømtålig.

Han er som sakt også egentlig en flott person, jeg savner så veldig hvordan han var og hvordan han tittet på meg det første året da han var glad.

Håper jo liksom at vi skal få igjen det vi hadde da, vi som par og vi som familie.

Den dag jeg gir opp så vil jeg i allefall vite at jeg gjorde alt jeg klarte som menneske, kjæreste og mor, for å få dette til.

[Gjest Elextra]

Takk Elextra. Jeg er en veldig, antagelig altfor, trofast person og ønsker å legge all sjel i når jeg først utfører en ting.

Det at det er barn i bildet gjør jo også situasjonen litt mer ømtålig.

Han er som sakt også egentlig en flott person, jeg savner så veldig hvordan han var og hvordan han tittet på meg det første året da han var glad.

Håper jo liksom at vi skal få igjen det vi hadde da, vi som par og vi som familie.

Den dag jeg gir opp så vil jeg i allefall vite at jeg gjorde alt jeg klarte som menneske, kjæreste og mor, for å få dette til.

Ja, det må være godt å vite i ettertid, om det likevel skulle gå mot et brudd.

Lykke til!

[løvinne71]

For å være ærlig, så har jeg lite håp om at dette forholdet skal kunne bli slik du håper.

Så ja, jeg tror det er "dødfødt" med mindre du innfinner deg med at det alltid vil fortsette å være slik det er, og velger å leve videre med det.

Du har jo allerede vært sammen med ham i noen år, og ingen endring har skjedd til nå. Jeg har derfor liten tro på at han vil, eller har evnen til, å forandre seg. Psykiske problemer er ikke lett å gjøre noe med.

Det kan godt hende han er tiltaksløs av natur. Men dette kan også være en bivirkning av "lykkepillene" og de beroligene midlene han bruker.

"Lykkepiller", er egentlig et svært misvisende navn.

De får nemlig ikke folk til å bli oppstemte og lykkelige - de hindrer dem bare i å bli deprimerte! Og virkemåten er bl.a at de "sløver følelseslivet" slik at man blir mere likegyldig til tilværelsen og sine bekymringer, men dessverre også til positive følelser som oppstemthet og glede.

Beroligende midler mot f.eks angst, har selvsagt samme effekt. Så medisineringen hans er nok ikke til noen hjelp for å oppnå dine ønsker om en mere aktiv og engasjert mann.

Folk med psykliske lidelser kan ofte fremstå som svært egoistiske. De har så "nok med seg selv" og nok med å takle sin egen tilværelse, at de har liten kapasitet til å tenke over, eller ivareta, andre menneskers følelser og behov.

Så I dette forholdet vil du nok alltid måtte være "pådriveren"

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det holder]

For å være ærlig, så har jeg lite håp om at dette forholdet skal kunne bli slik du håper.

Så ja, jeg tror det er "dødfødt" med mindre du innfinner deg med at det alltid vil fortsette å være slik det er, og velger å leve videre med det.

Du har jo allerede vært sammen med ham i noen år, og ingen endring har skjedd til nå. Jeg har derfor liten tro på at han vil, eller har evnen til, å forandre seg. Psykiske problemer er ikke lett å gjøre noe med.

Det kan godt hende han er tiltaksløs av natur. Men dette kan også være en bivirkning av "lykkepillene" og de beroligene midlene han bruker.

"Lykkepiller", er egentlig et svært misvisende navn.

De får nemlig ikke folk til å bli oppstemte og lykkelige - de hindrer dem bare i å bli deprimerte! Og virkemåten er bl.a at de "sløver følelseslivet" slik at man blir mere likegyldig til tilværelsen og sine bekymringer, men dessverre også til positive følelser som oppstemthet og glede.

Beroligende midler mot f.eks angst, har selvsagt samme effekt. Så medisineringen hans er nok ikke til noen hjelp for å oppnå dine ønsker om en mere aktiv og engasjert mann.

Folk med psykliske lidelser kan ofte fremstå som svært egoistiske. De har så "nok med seg selv" og nok med å takle sin egen tilværelse, at de har liten kapasitet til å tenke over, eller ivareta, andre menneskers følelser og behov.

Så I dette forholdet vil du nok alltid måtte være "pådriveren"

Tusen takk for svaret ditt løvinne71.

Det er trist.

Først og fremst får jeg prøve å få ham til å være helt ærlig med meg om hva som feiler ham kanskje, hva slags medisiner han går på, hva som er gjort, hva som er sakt.

Jeg har tenkt mye på om jeg kan klare å lære meg å leve med ham slik han er nå. For barnas skyld, for tryggheten og stabiliteten. Jeg vet ikke.

Jeg kan nok klare å leve mer "selvstendig" slik at jeg ikke krever særlig av ham. Finne meg egne stier i livet slik at jeg som mennske blir tilfreds og har det bra. Men det blir jo lite samhold og gnist oss to i mellom om ting får fortsette slik.

Jeg er ikke 40 ennå en gang så det er jo trist at jeg ikke skal føle jevnlig atrå fra mannen jeg elsker, spesiellt siden jeg har store, normale behov i den retningen selv. Og det er synd at vi som voksent par med stabilt liv ikke skal kunne kose oss mer enn vi gjør, med å danse ute en gang i blandt, samle sammen venner til grilling, planlegge ferieturer sammen osv.

Det er ikke lett det her, nei.

[løvinne71]

Tusen takk for svaret ditt løvinne71.

Det er trist.

Først og fremst får jeg prøve å få ham til å være helt ærlig med meg om hva som feiler ham kanskje, hva slags medisiner han går på, hva som er gjort, hva som er sakt.

Jeg har tenkt mye på om jeg kan klare å lære meg å leve med ham slik han er nå. For barnas skyld, for tryggheten og stabiliteten. Jeg vet ikke.

Jeg kan nok klare å leve mer "selvstendig" slik at jeg ikke krever særlig av ham. Finne meg egne stier i livet slik at jeg som mennske blir tilfreds og har det bra. Men det blir jo lite samhold og gnist oss to i mellom om ting får fortsette slik.

Jeg er ikke 40 ennå en gang så det er jo trist at jeg ikke skal føle jevnlig atrå fra mannen jeg elsker, spesiellt siden jeg har store, normale behov i den retningen selv. Og det er synd at vi som voksent par med stabilt liv ikke skal kunne kose oss mer enn vi gjør, med å danse ute en gang i blandt, samle sammen venner til grilling, planlegge ferieturer sammen osv.

Det er ikke lett det her, nei.

Selvsagt skjønner jeg godt at du savner et bedre samhold med ham du bor sammen med.

Ikke at det er noen trøst for deg kanskje, men de "problemene" og savnene du beskriver, tror jeg desverre går igjen i mange forhold som har vart over en viss tid.

Og i de fleste av disse er det IKKE er psykiske problemer å "skylde på"...

Forskjellige personligheter, ulike interesser, ulikt sexbehov, forskjellig energinivå, krevende arbeids-situasjon, ulike verdisyn og prioriteringer.

Alt dette er gjengangere som kan føre til frustrasjoner og konflikter blant par som er ferdig med nyforelskelsen, og har møtt hverdagen etter noen år sammen.

I deres tilfelle kan jo medisineringen hans ha en viss medvirkning til tingenes tilstand. Jeg synes det er rart at han ikke har fått noen diagnose på sine problemer??

Eller er det slik at han ikke vil fortelle noe til deg??

Dette er kanskje litt "slemt" å si, ( og det er mulig jeg tar helt feil) Men mitt inntrykk er at enkelte bruker et psykisk problem som en "sovepute", for å slippe å ta tak i ting eller ta ansvar.

De har jo liksom en "gyldig grunn" for at omgivelsene skal vise forståelse og ta hensyn til dem...

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det er nok]

Selvsagt skjønner jeg godt at du savner et bedre samhold med ham du bor sammen med.

Ikke at det er noen trøst for deg kanskje, men de "problemene" og savnene du beskriver, tror jeg desverre går igjen i mange forhold som har vart over en viss tid.

Og i de fleste av disse er det IKKE er psykiske problemer å "skylde på"...

Forskjellige personligheter, ulike interesser, ulikt sexbehov, forskjellig energinivå, krevende arbeids-situasjon, ulike verdisyn og prioriteringer.

Alt dette er gjengangere som kan føre til frustrasjoner og konflikter blant par som er ferdig med nyforelskelsen, og har møtt hverdagen etter noen år sammen.

I deres tilfelle kan jo medisineringen hans ha en viss medvirkning til tingenes tilstand. Jeg synes det er rart at han ikke har fått noen diagnose på sine problemer??

Eller er det slik at han ikke vil fortelle noe til deg??

Dette er kanskje litt "slemt" å si, ( og det er mulig jeg tar helt feil) Men mitt inntrykk er at enkelte bruker et psykisk problem som en "sovepute", for å slippe å ta tak i ting eller ta ansvar.

De har jo liksom en "gyldig grunn" for at omgivelsene skal vise forståelse og ta hensyn til dem...

"Eller er det slik at han ikke vil fortelle noe til deg??

Dette er kanskje litt "slemt" å si, ( og det er mulig jeg tar helt feil) Men mitt inntrykk er at enkelte bruker et psykisk problem som en "sovepute", for å slippe å ta tak i ting eller ta ansvar. De har jo liksom en "gyldig grunn" for at omgivelsene skal vise forståelse og ta hensyn til dem..."

Det er sant det at det er en del han ikke har fortalt meg. Eller han har fortalt bruddstykker og kanskje ufarliggjort ting, eller kanskje er ikke ting så ille som jeg tror. Jeg vet ikke. Men det er kanskje på tide at han er helt åpen om dette, og at jeg spør og graver litt.

Han bruker nok ikke sin tilstand for å slippe lett unna blandt folk, men jeg merker godt at han bruker det som sovepute ovenfor seg selv. Ofte så svarer han "ja, men det er jo bare sånn jeg er det. Det har jeg jo fått beskjed om for mange år siden".

Og da er han jo selvsakt ikke flink til å ta tak i ting. Han lar det bare passere fordi han hele tiden forteller seg selv at "han har lov" til å være passiv. Eller han har vel sluttet å fortelle seg selv dette, han har bare godtatt det.

Vi er veldig forskjellige han og jeg, som personer. Men jeg kan ikke skjønne at en mann i sin beste alder kan la sex, moro, kos, festligheter etc. passere så lett uten noe mer og og men uten at det er en god grunn til det, som psykdom.

Jeg klarer ikke fortelle meg selv at en oppførsel som hans er "normal" . Jeg har hatt et håp om at noe av dette kan bedre seg hvis vi finner ut hva som er problemet og hva vi kan gjøre med det.

Men kanskje har jeg allerede blitt "blind" i ønske om å få dette til å fungere, i redsel for å utsette barna for et brudd og i medlidenhet og kjærlighet til ham.

[Gjest lurelurelura]

Enn hvis det er personligheten hans da, at han ikke eier tiltakslyst? Jeg skjønner ikke dette, at man alltid skal forandre på andre mennesker slik at de passer til en selv. Du ble da glad i ham selv om han ikke eide tiltakslyst?

Bare en kommentar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han har enten en dårlig behandlet depresjon eller en personlighet som er slik, eller en kombinasjon av dette.

Hvis det er en sykdom( depresjon) vil han være svært misfornøyd med å ha det slik og sterkt ønske en endring. Er det derimot personlghet, er han nok mer der at "det er slik jeg er".

Uansett ville jeg byttet ut SSRI med Wellbutrin fordi a) da får han tilbake sexlysten, det er klart bedre ved energiløshet.

Personlighet kan endres, men kun dersom den det gjelder har et sterkt ønske om det og er villig til å jobbe hardt med seg selv over tid.

PS

Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

[Gjest gulrota]

Han har enten en dårlig behandlet depresjon eller en personlighet som er slik, eller en kombinasjon av dette.

Hvis det er en sykdom( depresjon) vil han være svært misfornøyd med å ha det slik og sterkt ønske en endring. Er det derimot personlghet, er han nok mer der at "det er slik jeg er".

Uansett ville jeg byttet ut SSRI med Wellbutrin fordi a) da får han tilbake sexlysten, det er klart bedre ved energiløshet.

Personlighet kan endres, men kun dersom den det gjelder har et sterkt ønske om det og er villig til å jobbe hardt med seg selv over tid.

PS

Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Men kjære Nils Håvard, sammenligner du oss pasienter med lyspærer? Det får da være måte på! *lol*

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det er holder]

Enn hvis det er personligheten hans da, at han ikke eier tiltakslyst? Jeg skjønner ikke dette, at man alltid skal forandre på andre mennesker slik at de passer til en selv. Du ble da glad i ham selv om han ikke eide tiltakslyst?

Bare en kommentar.

Nei, jeg ble ikke glad i ham slik han er nå ser du lurelura.

Det var nok i svært stor grad jeg som bar forholdet med min energi, pågansmot, påfunn og livlighet. Men han var mye blidere, fornøyd, lysten på å bli med på ting, hadde i det hele tatt greit med livslyst.

Dette har avtatt svært i løpet av årene.

Så han er ikke i det hele tatt den personen jeg forelsket meg i.

[Gjest Elsker ham, men vet ikke om det holder.]

Han har enten en dårlig behandlet depresjon eller en personlighet som er slik, eller en kombinasjon av dette.

Hvis det er en sykdom( depresjon) vil han være svært misfornøyd med å ha det slik og sterkt ønske en endring. Er det derimot personlghet, er han nok mer der at "det er slik jeg er".

Uansett ville jeg byttet ut SSRI med Wellbutrin fordi a) da får han tilbake sexlysten, det er klart bedre ved energiløshet.

Personlighet kan endres, men kun dersom den det gjelder har et sterkt ønske om det og er villig til å jobbe hardt med seg selv over tid.

PS

Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

Takk for svar.

Siden jeg ikke ser lett på et brudd av en familie så setter jeg stor pris på tips, råd og dele av erfaring jeg kan få.

"Han har enten en dårlig behandlet depresjon eller en personlighet som er slik, eller en kombinasjon av dette."

Jeg kan nok være enig slik jeg kjenner ham at det muligens er det siste, en kombinasjon. Jeg kan ikke for alt i verden se at en slik "oppførsel" kan kalles "normal" men samtidig så er han såpass kontrollert og styrer seg selv såpass bra at jeg føler han ikke kan ha en ren, dyp depresjon alene.

"Hvis det er en sykdom( depresjon) vil han være svart misfornøyd med å ha det slik og sterkt ønske en endring. Er det derimot personlghet, er han nok mer der at "det er slik jeg er".

Den er litt skummel, for for det meste så mener han at "jeg er den jeg er" og "jeg klarer ikke å få det til samme hva jeg gjør" og "jeg vet det så godt men gjør feil igjen og igjen".

Ofte så får jeg altså følelsen av at han "har gitt opp".

Andre ganger så får jeg følelsen av at han mistrives slik ting er, at han "egentlig vil" men at han ikke evner.

Så igjen så faller vi kanskje tilbake på at det er en blanding av personlighet og depresjon.

Han sier selv at han "alltid har vært sånn". Han er alltid den som takker nei til sammenkomster, sitter heller alene hjemme. Han er alltid den som kommer for sent til sammenkomstene han "må gå på" fordi han har jobbet. Han drar heller alene til syden og sitter der med kaffen og sigaretten helt alene i to uker enn å dra med noen venner.

Han prøver ALDRI å sjekke opp en dame (dette har resultert i at han faktisk har hatt få ordentlige forhold, forhold i det hele tatt)

Han liker ikke plasser med mye mennesker. Har persienne nede hele døgnet for da slipper han å se skitne vinduer.

Betaler heller folk for å vaske og ordne slike ting, bedre å jobbe selv å slippe ting vi ikke liker å gjøre ved å betale oss ut av det.

Osv.

Etter at vi har møttes så har han forandret seg mye, på den måten at han nå kan gå sammen med oss på befolkede plasser, liker faktisk å menge seg litt og "leve litt".

Han jobber ikke i helgene lenger og ikke overtid.

Så mye har forandret seg.

Men mannen virker altså ikke glad, ikke fornøyd, ikke livat i det hele tatt.

Han "trives" med å ha kjæreste, barn, et hus fullt av liv, men samtidig så virker det som om alt dette "har blitt for mye".

Han sier han elsker meg, at jeg er det sprekeste som går i to sko, at ungene er unormalt snille og gode, men det synes altså ikke i det hele tatt i det daglige.

Samme hva jeg prøver, samme hva jeg sier og gjør så får jeg ingen respons.

Og jeg klarte i mange, mange måneder å beholde pågangsmotet, å gå fra å være trist til å være sprudlende igjen, men dette har desverre dabbet av også for meg.

Nå klarer jeg ikke styrer over min egen psyke lenger og da synes problemene virkelig godt.

Jeg skal høre med ham om ikke han kan være ærlig å fortelle litt mer grundig hva som har skjedd, og hvilke medisiner han tar.

Det ville jo vært et steg videre tross alt om det var noe som var feilmedisinert, ikke behandlet godt nok el. Da er jo håpet der at ting kan bli bedre.

Jeg vet jeg ikke kan kreve for mye av ham, for han er jo en rolig person, men det ville være så flott om jeg bare kunne se litt engasjement i blandt, litt ekte glede og iver liksom.

Sliter veldig med å bryte også, har barn som er på full fart inn i pubertet og "voksenliv". Er veldig redd for at et brudd nå skal forstyrre dem slik at de ender opp ulykkelige og triste.

Da tror jeg heller jeg ønsker å "ofre meg selv" noen år til. Men da igjen må jeg faktisk lære meg å leve med dette på en måte slik at jeg ikke presser ham og at jeg selv er harmonisk og har det bra. Og ikke minst at husfreden er ok slik at ungene får ha en stabil og god oppvekst.

Og det var dette jeg fant så vanskelig da.

[Skogstrollet]

Han har enten en dårlig behandlet depresjon eller en personlighet som er slik, eller en kombinasjon av dette.

Hvis det er en sykdom( depresjon) vil han være svært misfornøyd med å ha det slik og sterkt ønske en endring. Er det derimot personlghet, er han nok mer der at "det er slik jeg er".

Uansett ville jeg byttet ut SSRI med Wellbutrin fordi a) da får han tilbake sexlysten, det er klart bedre ved energiløshet.

Personlighet kan endres, men kun dersom den det gjelder har et sterkt ønske om det og er villig til å jobbe hardt med seg selv over tid.

PS

Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

Det er nok med en, men pæren må ville det selv.

''PS Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?''

Ingen, men det hjelper med mange venner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''PS Hvor mange psykiatere trenger en for å skifte en lyspære?''

Ingen, men det hjelper med mange venner.

Hvor mange barnepsykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

[Gjest Geir]

Hvor mange barnepsykiatere trenger en for å skifte en lyspære?

Det har eg ikkje peiling på.

Men eg lurer på kor mange psykiatere som trengs for å sjekke "Forum for meldinger"?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det har eg ikkje peiling på.

Men eg lurer på kor mange psykiatere som trengs for å sjekke "Forum for meldinger"?

Listen kommer i dag eller i morgen. Det krever litt arbeid å prioritere 10 stk.

[Gjest Geir]

Listen kommer i dag eller i morgen. Det krever litt arbeid å prioritere 10 stk.

Det vet eg alt om, ikkje lett "å velge bort", derfor klarte eg heller ikkje begrense meg til 10 filmer. :-)