Min identitetskrise

[Gjest Hilsen den søkende]

Jeg er en gutt på 21 år og kort fortalt har jeg vel en skikkelig identitetskrise: Jeg vet ikke hvem jeg er eller hvor jeg hører hjemme hen. Alle jeg kjenner eller mer riktig har kjent har enten funnet seg en jobb, giftet seg/dannet seg familie eller reist en plass hvor de studerer noe de brenner for. Og ikke nok med det, de er fornøyde. De har funnet ut hvor de skal, hva de skal gjøre og de ser seg ikke engang tilbake! Hvorfor klarer da ikke jeg det samme? Hvorfor kan ikke jeg få være fornøyd om jeg får jobbe i en lokalbutikk? Hva er galt med meg? De siste årene har jeg brukt tida på skole, bare for å benytte den til noe. Jeg har og prøvd å jobbe og slå meg til ro, men det går aldri lenge før jeg får den samme følelsen i magen av å ikke høre hjemme. Så dukker det samme spørsmålet opp på ny i bakhodet: ”Er dette meg? Er dette virkelig alt? Hvorfor gjør jeg dette jeg gjør nå? What's the purpose?” ”Er det meningen at jeg skal jobbe i 40 år som en robot til jeg stuper? Er det slik at jeg bare eldes og eldes uten at livet får noe mer innhold? Er det slik det er når man er kommet inn i de voksnes rekker?” Jeg kan allerede se det for meg; meg selv som en 60-åring som ikke hører hjemme noen plass og med usselt, kjedelig og tomt liv. I denne personen som jeg ser, og som altså er meg om 40 år frem i tid ser jeg og mye av pappa i. Svaret på spørsmålet ditt her er: ja, jeg er litt redd for at jeg skal havne opp slik min far gjorde. Han jobbet fra han var 15 år og på luselønn. Og han har var mer eller mindre sint 40 av de årene han jobbet. Det ble bedre de siste 4-5 årene før han ble pensjonist, og etter at han ble det. Han ble en helt ny mann faktisk.. Jeg vil ikke ha denne triste skjebnen så hva gjør jeg? Situasjonen har nå vært status quo i flere år. Og det ser ikke ut til at jeg finner ut hvor jeg skal gå, hvem jeg skal bli og hvorfor. Jeg klarer ikke å ta til takke med hva som helst. Og jeg spør alltid hva meningen med det og det er. Når jeg var bare litt yngre, 4-5 år tilbake i tid, var livet SÅ flott og fantastisk. Det var så mye som måtte utforskes, læres og studeres. Alt som måtte gjøres og prøves. Men nå er det som om all mystikken og magien her i verden er sporløst borte. Og det eneste som er igjen er å ta ansvar. ”Om man ikke skal studere videre så må man skaffe seg arbeid”. Ferdig. Finito. Fini. Det er den holdningen mine foreldre har.. Og verken de eller noen andre ser ut til å skjønne seg på meg. Og det nytter ikke om jeg å prøver å prate med dem og forklare hvorfor, for de skjønner ikke hva jeg prater om. De skjønner ikke engang problemet med de små og trange hodene sine. Uff, jeg er og blir misforstått… Dessuten blir det ikke bedre av at jeg de siste månedene har merket mer og mer i økende grad hvor ukompliserte folk flest egentlig er. Flesteparten er så utrolig korttenkte og ”enkle” når det gjelder tankegang. Også virker de så lite bevisste på alt som skjer rundt seg. Folk flest virker så sløve, trøtte og så utrolig trege. Det er så langtekkelig å kommunisere med dem. Også skjønner de ikke noe. Jeg må forklare og forklare hva jeg mener. Det er som å prate til virkelig gamle gamle folk. De skjønner ikke noe av det barnebarna prøver å fortelle. Når det gjelder tankegangen til disse har jeg fått inntrykk av at det eneste de klarer å tenke på er det de mener er grunnleggende behov som mat, sex og tv. Et mer filosoferende jeg har de ikke. Alt annet enn f.eks. mat er bare et automatisk ”hææ?” som faller ut av munnen på de når de kommer med det spørrende ansiktsutttrykket. Å Gud som jeg ønsker jeg kunne treffe noen mer lik meg selv, da kunne jeg kunne hatt en virkelig intelligent diskusjon, bare for en gang sin skyld. Jeg blir så sliten psykisk av å være så isolert og uten å ha noen å prate med. Nå har jeg dessuten bare vokst mer og mer vekk fra den personen jeg noen ganger skulle ønske jeg var. Jeg har tatt meg selv i ønske meg en enkel pille eller sprøyte jeg kunne ta så jeg kunne bli mer litt mer robot slik som alle andre. Det ville på mange måter gjort hverdagen min enklere. En medisin som fordummer pasienten. Jeg går nå stort sett i min egen verden og kan for eksempel gruble på alt fra kompliserte matematiske problemstillinger til klassiske pianostykker. Åh Gud jeg elsker klassisk musikk der pianoet er med! Piano er bare et så utmerket genialt musikalsk instrument! Å lytte til god pianomusikk er blitt rene rusen! Jeg er nå blitt en person jeg ikke kjenner igjen og med sterke interesserer innenfor spesielle områder, og ikke bare klassisk musikk. God tallforståelse, et kunstnerisk øye, en trang for bokskriving og det å lære fremmede språk er noe jeg også har fått stor interesse og anlegg for. Fransk klarte jeg å plukke opp bare på noen måneder! Mine interesser og evner blir bare særere og særere for hver dag som går. Det er en litt rar evne til jeg har, men som jeg ikke har nevnt enda og som jeg har holdt helt for meg selv, til nå: Når jeg er ute blant folk, det kan f.eks. være en tur i butikken så kan jeg ved å studere ansiktet (spesielt øynene), oppførselen og kroppspråket til en person nøye få ganske så god innsikt i hvordan personligheten til vedkommende er. Og dessuten vanligvis også om det er noe som plager dem. Jeg klarer også å ofte å gjette hva det er som plager dem eller hva problemet er! Det er selvsagt ikke alle jeg kan lese slik, noen er så vanskelige at jeg ikke engang får noen magefølelse. Men jeg har nok passivt fått øvd meg mye siden jeg ofte sitter å studerer folk med kikkert. (Jeg har hybel i en liten by). Og nei, dette er ikke innbilning. Jeg har fra jeg var barn av alltid vært en ”people-person”. Og nå når jeg prater ved folk kan jeg lese de som en åpen bok. Hva i huleste er det egentlig som skjer med meg? Jeg vet allerede at jeg ligger hakket høyere på IQ-tester enn det mannen i gata gjør, men det forklarer vel ikke slike merkelige egenskaper først kommer nå. Jeg har riktig nok utviklet meg veldig sent fysisk, kan dette gjelde psykisk også? Når det er sagt kan jeg ikke påstå å komme fra en lykkelig familie. Det har vært mye uro, bråk, skrik og skrål så lenge jeg kan huske og det var først når jeg flyttet ut at jeg virkelig ”våknet” og merket at jeg hadde anlegg for f.eks. realfag. Utviklingen min siden da har forsåvidt vært bratt (Jeg var 18 når jeg flyttet ut, og det var godt!), men det er likevel de siste 24 månedene og spesielt de siste 10 som har vært spesielle. (Jeg satt nå fra ca 30. november til 15. mai med 2MX og 3MX-matte og klassisk musikk nesten hele dagen og nesten hver dag så dette har vel gjort sitt, men likevel) Ubehagelige konsekvenser jeg har opplevd av å bruke hodet for mye: Jeg har erfart at om jeg bruker absolutt all tilgjengelig tankekraft på å prøve å leve meg inn i, identifisere meg og bli ett med en person for å forstå vedkommendes eksistens og plass i sammenhengen så blir jeg svimmel..(!) Gut vet hvorfor. Dette ble et langt innlegg, men ikke langt nok for å kunne kartlegge situasjonen 100%, det forstår jeg. Jeg har prøvd å skrive slike innlegg mange ganger før, men det ble aldri noe av siden jeg ikke fikk forklart meg godt nok. Jeg er nok en større tenker, enn jeg er forfatter. (Jeg prøvde først å legge inn avsnitt i teksten over, det virket ikke. Så derfor prøvde jeg heller med mange mellomrom, det virket, men det ble så rotete. Beklager derfor at teksten er i en stor bolk.

[Gjest Geir]

''Er det meningen at jeg skal jobbe i 40 år som en robot til jeg stuper?''

Du må ihvertfall "yte før du kan nyte", sånn er livet.

''Er det slik at jeg bare eldes og eldes uten at livet får noe mer innhold?''

Det er du som må fylle _ditt_liv med innhold som er meningsfullt for deg.

''Er det slik det er når man er kommet inn i de voksnes rekker?''

Her er det fristende å svare et ubetinget ja, men det blir bare dumt og arrogant.

Mange har nok helt andre forventninger til livet enn det du har, de kan ha fantastiske "små" opplevelser sammen med de som de er glade i, noe som i sum gjør livet til noe stort og flott.

''Situasjonen har nå vært status quo i flere år. Og det ser ikke ut til at jeg finner ut hvor jeg skal gå, hvem jeg skal bli og hvorfor.''

Du må nok belage deg på å "famle litt" før du finner din plass, det må vi alle, og du som er så ung har jo god tid!?

''Jeg klarer ikke å ta til takke med hva som helst.''

Det er ett bevisst valg, men tak over hodet og mat på bordet MÅ du ha anyway...

''Når jeg var bare litt yngre, 4-5 år tilbake i tid, var livet SÅ flott og fantastisk. Det var så mye som måtte utforskes, læres og studeres. Alt som måtte gjøres og prøves.''

Da har du lært en god del da, både om livet og om deg sjøl, så ta nå godt vare på minnene og erfaringene.

''Og det eneste som er igjen er å ta ansvar. ”Om man ikke skal studere videre så må man skaffe seg arbeid”. Ferdig. Finito. Fini.''

Jepp, welcome too the real world!

Om du ikkje tar ansvar for deg sjøl, så vil du gradvis visne bort og dø, det vil du vel ikkje...?

''De skjønner ikke engang problemet med de små og trange hodene sine.''

LOL

''Dessuten blir det ikke bedre av at jeg de siste månedene har merket mer og mer i økende grad hvor ukompliserte folk flest egentlig er.''

Sånn er det bare!

Du vet vel at vi stammer fra apene?

''Også virker de så lite bevisste på alt som skjer rundt seg. Folk flest virker så sløve, trøtte og så utrolig trege.''

Der må eg si meg enig med deg, og det er igrunnen ganske trist.

''Når det gjelder tankegangen til disse har jeg fått inntrykk av at det eneste de klarer å tenke på er det de mener er grunnleggende behov som mat, sex og tv.''

Mat må vi ha, det er ikkje noe diskusjonstema en gang.

Sex er ikkje "å kimse av" det heller.

TV`en den er det verre med, vi hadde klart oss bedre uten.

''Alt annet enn f.eks. mat er bare et automatisk ”hææ?” som faller ut av munnen på de når de kommer med det spørrende ansiktsutttrykket.''

He. he. he...Du kan få sagt det du.

''Å Gud som jeg ønsker jeg kunne treffe noen mer lik meg selv, da kunne jeg kunne hatt en virkelig intelligent diskusjon, bare for en gang sin skyld.''

Du finner nok helt sikkert både en og to som er mer lik deg, vi er jo snart sju milliarder mennesker på denne planeten!

Om ikkje du er helt _unik_ da?

Har du prøvd om du kan gå på vannet? :-)

''Jeg går nå stort sett i min egen verden og kan for eksempel gruble på alt fra kompliserte matematiske problemstillinger til klassiske pianostykker.''

Er ikkje det fint da?

''Åh Gud jeg elsker klassisk musikk der pianoet er med! Piano er bare et så utmerket genialt musikalsk instrument! Å lytte til god pianomusikk er blitt rene rusen!''

Musikk er en vidunderlig "oppfinnelse" ja, sjøl om pianoet må stille bak i køen etter den menneskelige stemme og fiolinen, men en god tredjeplass er ikkje verst det heller.

''Jeg er nå blitt en person jeg ikke kjenner igjen og med sterke interesserer innenfor spesielle områder, og ikke bare klassisk musikk.''

De områdene må du dyrke og utforske for alt det er verdt.

''God tallforståelse, et kunstnerisk øye, en trang for bokskriving og det å lære fremmede språk er noe jeg også har fått stor interesse og anlegg for.''

God tallforståelse og et "kunstnerisk" øye henger ofte sammen, bare se på folk som Michelangelo og (ikkje minst) Leonardo Da Vinci, uten sammenligning forøvrig...:-)

''Jeg vet allerede at jeg ligger hakket høyere på IQ-tester enn det mannen i gata gjør...''

Det kan du sikkert bruke til noe fornuftigt vil eg tro.

''Jeg har riktig nok utviklet meg veldig sent fysisk, kan dette gjelde psykisk også?''

Det kan ikkje eg svare på, men det virker ikkje slik ihvertfall, du er nok adskillig mer reflektert enn gjennomsnittet for din aldersgruppe.

''Når det er sagt kan jeg ikke påstå å komme fra en lykkelig familie. Det har vært mye uro, bråk, skrik og skrål så lenge jeg kan huske...''

Håper du har styrke nok til å bruke de erfaringene til noe positivt.

''Jeg er nok en større tenker, enn jeg er forfatter.''

Det er godt mulig du er, men om du skal få "noe mat på bordet" så må du få noen av tankene dine ned på papiret, du får sikkert ikkje bruk for de i himmelen.

Lykke til med "starten" på et nytt liv!

[Glimtipper]

Det er et typisk steg i utviklingen å plutselig bli veldig oppgitt over "folk flest". En stund føler man seg bedre enn de fleste andre.

Selv om det finnes noen få som aldri kommer over denne oppfatningen, så vil de fleste etterhvert få mer perspektiv og se at de aller færreste er så dumme som de antok. Og så føler man seg selv litt dum...

Det er flott at du er interessert i verden rundt deg, i matematikk, kunst og klassisk musikk. Og i noens målestokk er dette bedre enn å være interessert i fisking, biler og topp 20 lista. Uvisst av hvilken grunn, men slik er samfunnet delt opp.

Samtalene som er litt mer intellektuelle og litt dypere finnes, overalt, hele tiden. Jeg snakker ofte om mat, jeg da. Mat er et stort emne som opptar de fleste og ingenting å rynke på nesen over. Men jeg har også daglige samtaler om psykologi, politikk, religion/livssyn, filosofi, historie... De menneskene du savner finnes, i hopetall. Jeg har nok den fineste samlingen av de alle, med familie, venner og samboer som alle er interessert i store temaer, så vel som små.

At IQen din er noe høyere enn gjennomsnittet vil være en fordel i de fleste sammenhenger. Du må bare huske på å utvikle den sosiale intelligensen i takt med kunnskapsnivået og din logiske sans.

Alle jeg kjenner har hatt en liten 20-årskrise. Det er helt normalt. Du finner nok din plass her i verden, sånn litt etterhvert

[laban]

Du må ta to linjeskift (2 X enter) for å få avsnitt her.

Du er bare 21 og har god tid. Ikke få panikk. Det er fint at du har flyttet for deg selv.

Ikke gå hardt inn for å stifte familie fordi naboene, slektningene eller vennene synes det er på tide. Det involverer andre mennesker og er ikke noe man skal foreta seg motvillig. Svært mange havner i en variant av A4-tilværelsen før eller senere, og da er det en fordel å ikke føle at man egentlig hadde mye ugjort.

[Gjest Den Søkende]

Du må ta to linjeskift (2 X enter) for å få avsnitt her.

Du er bare 21 og har god tid. Ikke få panikk. Det er fint at du har flyttet for deg selv.

Ikke gå hardt inn for å stifte familie fordi naboene, slektningene eller vennene synes det er på tide. Det involverer andre mennesker og er ikke noe man skal foreta seg motvillig. Svært mange havner i en variant av A4-tilværelsen før eller senere, og da er det en fordel å ikke føle at man egentlig hadde mye ugjort.

Takk.

[Gjest Den Søkende]

Det er et typisk steg i utviklingen å plutselig bli veldig oppgitt over "folk flest". En stund føler man seg bedre enn de fleste andre.

Selv om det finnes noen få som aldri kommer over denne oppfatningen, så vil de fleste etterhvert få mer perspektiv og se at de aller færreste er så dumme som de antok. Og så føler man seg selv litt dum...

Det er flott at du er interessert i verden rundt deg, i matematikk, kunst og klassisk musikk. Og i noens målestokk er dette bedre enn å være interessert i fisking, biler og topp 20 lista. Uvisst av hvilken grunn, men slik er samfunnet delt opp.

Samtalene som er litt mer intellektuelle og litt dypere finnes, overalt, hele tiden. Jeg snakker ofte om mat, jeg da. Mat er et stort emne som opptar de fleste og ingenting å rynke på nesen over. Men jeg har også daglige samtaler om psykologi, politikk, religion/livssyn, filosofi, historie... De menneskene du savner finnes, i hopetall. Jeg har nok den fineste samlingen av de alle, med familie, venner og samboer som alle er interessert i store temaer, så vel som små.

At IQen din er noe høyere enn gjennomsnittet vil være en fordel i de fleste sammenhenger. Du må bare huske på å utvikle den sosiale intelligensen i takt med kunnskapsnivået og din logiske sans.

Alle jeg kjenner har hatt en liten 20-årskrise. Det er helt normalt. Du finner nok din plass her i verden, sånn litt etterhvert

Takk for et hyggelig svar. Det ble satt litt på spissen alt det der. Det har vel lett for å bli slik når man skal sitte og oppsummere all den frustrasjonen som har bygget seg opp på et kort øyeblikk.

Folk rundt meg er vel ikke så fryktelig trege og dumme som jeg ga uttrykk for. Og jeg bor på et tettsted (kan ikke kalle det en liten by engang), med ikke altfor mye folk så det vel lett å føle seg litt isolert.

Man må nok sette seg tilbake og se mer helhetlig på det og prøve å få et godt perspektiv på det.

[Gjest Den Søkende]

''Er det meningen at jeg skal jobbe i 40 år som en robot til jeg stuper?''

Du må ihvertfall "yte før du kan nyte", sånn er livet.

''Er det slik at jeg bare eldes og eldes uten at livet får noe mer innhold?''

Det er du som må fylle _ditt_liv med innhold som er meningsfullt for deg.

''Er det slik det er når man er kommet inn i de voksnes rekker?''

Her er det fristende å svare et ubetinget ja, men det blir bare dumt og arrogant.

Mange har nok helt andre forventninger til livet enn det du har, de kan ha fantastiske "små" opplevelser sammen med de som de er glade i, noe som i sum gjør livet til noe stort og flott.

''Situasjonen har nå vært status quo i flere år. Og det ser ikke ut til at jeg finner ut hvor jeg skal gå, hvem jeg skal bli og hvorfor.''

Du må nok belage deg på å "famle litt" før du finner din plass, det må vi alle, og du som er så ung har jo god tid!?

''Jeg klarer ikke å ta til takke med hva som helst.''

Det er ett bevisst valg, men tak over hodet og mat på bordet MÅ du ha anyway...

''Når jeg var bare litt yngre, 4-5 år tilbake i tid, var livet SÅ flott og fantastisk. Det var så mye som måtte utforskes, læres og studeres. Alt som måtte gjøres og prøves.''

Da har du lært en god del da, både om livet og om deg sjøl, så ta nå godt vare på minnene og erfaringene.

''Og det eneste som er igjen er å ta ansvar. ”Om man ikke skal studere videre så må man skaffe seg arbeid”. Ferdig. Finito. Fini.''

Jepp, welcome too the real world!

Om du ikkje tar ansvar for deg sjøl, så vil du gradvis visne bort og dø, det vil du vel ikkje...?

''De skjønner ikke engang problemet med de små og trange hodene sine.''

LOL

''Dessuten blir det ikke bedre av at jeg de siste månedene har merket mer og mer i økende grad hvor ukompliserte folk flest egentlig er.''

Sånn er det bare!

Du vet vel at vi stammer fra apene?

''Også virker de så lite bevisste på alt som skjer rundt seg. Folk flest virker så sløve, trøtte og så utrolig trege.''

Der må eg si meg enig med deg, og det er igrunnen ganske trist.

''Når det gjelder tankegangen til disse har jeg fått inntrykk av at det eneste de klarer å tenke på er det de mener er grunnleggende behov som mat, sex og tv.''

Mat må vi ha, det er ikkje noe diskusjonstema en gang.

Sex er ikkje "å kimse av" det heller.

TV`en den er det verre med, vi hadde klart oss bedre uten.

''Alt annet enn f.eks. mat er bare et automatisk ”hææ?” som faller ut av munnen på de når de kommer med det spørrende ansiktsutttrykket.''

He. he. he...Du kan få sagt det du.

''Å Gud som jeg ønsker jeg kunne treffe noen mer lik meg selv, da kunne jeg kunne hatt en virkelig intelligent diskusjon, bare for en gang sin skyld.''

Du finner nok helt sikkert både en og to som er mer lik deg, vi er jo snart sju milliarder mennesker på denne planeten!

Om ikkje du er helt _unik_ da?

Har du prøvd om du kan gå på vannet? :-)

''Jeg går nå stort sett i min egen verden og kan for eksempel gruble på alt fra kompliserte matematiske problemstillinger til klassiske pianostykker.''

Er ikkje det fint da?

''Åh Gud jeg elsker klassisk musikk der pianoet er med! Piano er bare et så utmerket genialt musikalsk instrument! Å lytte til god pianomusikk er blitt rene rusen!''

Musikk er en vidunderlig "oppfinnelse" ja, sjøl om pianoet må stille bak i køen etter den menneskelige stemme og fiolinen, men en god tredjeplass er ikkje verst det heller.

''Jeg er nå blitt en person jeg ikke kjenner igjen og med sterke interesserer innenfor spesielle områder, og ikke bare klassisk musikk.''

De områdene må du dyrke og utforske for alt det er verdt.

''God tallforståelse, et kunstnerisk øye, en trang for bokskriving og det å lære fremmede språk er noe jeg også har fått stor interesse og anlegg for.''

God tallforståelse og et "kunstnerisk" øye henger ofte sammen, bare se på folk som Michelangelo og (ikkje minst) Leonardo Da Vinci, uten sammenligning forøvrig...:-)

''Jeg vet allerede at jeg ligger hakket høyere på IQ-tester enn det mannen i gata gjør...''

Det kan du sikkert bruke til noe fornuftigt vil eg tro.

''Jeg har riktig nok utviklet meg veldig sent fysisk, kan dette gjelde psykisk også?''

Det kan ikkje eg svare på, men det virker ikkje slik ihvertfall, du er nok adskillig mer reflektert enn gjennomsnittet for din aldersgruppe.

''Når det er sagt kan jeg ikke påstå å komme fra en lykkelig familie. Det har vært mye uro, bråk, skrik og skrål så lenge jeg kan huske...''

Håper du har styrke nok til å bruke de erfaringene til noe positivt.

''Jeg er nok en større tenker, enn jeg er forfatter.''

Det er godt mulig du er, men om du skal få "noe mat på bordet" så må du få noen av tankene dine ned på papiret, du får sikkert ikkje bruk for de i himmelen.

Lykke til med "starten" på et nytt liv!

Takk, takk!

Det ble nok satt litt på spissen alt dette her. Mye negativ energi som jeg bare måtte bli kvitt. Jeg har freaket ut litt noen ganger, men klarer alltid å samle meg igjen.

Ingenting som er så ille at det ikke er godt for noe.

Takk igjen for et hyggelig svar.

[Gjest Geir]

Takk, takk!

Det ble nok satt litt på spissen alt dette her. Mye negativ energi som jeg bare måtte bli kvitt. Jeg har freaket ut litt noen ganger, men klarer alltid å samle meg igjen.

Ingenting som er så ille at det ikke er godt for noe.

Takk igjen for et hyggelig svar.

''Jeg har freaket ut litt noen ganger, men klarer alltid å samle meg igjen.''

Det er bare sundt! :-)

Poenget er ikkje å bli "lik alle andre" men å fylle livet ditt med innhold som du finner mening i.

Ps! Drit i alle andre.

[Glimtipper]

Takk for et hyggelig svar. Det ble satt litt på spissen alt det der. Det har vel lett for å bli slik når man skal sitte og oppsummere all den frustrasjonen som har bygget seg opp på et kort øyeblikk.

Folk rundt meg er vel ikke så fryktelig trege og dumme som jeg ga uttrykk for. Og jeg bor på et tettsted (kan ikke kalle det en liten by engang), med ikke altfor mye folk så det vel lett å føle seg litt isolert.

Man må nok sette seg tilbake og se mer helhetlig på det og prøve å få et godt perspektiv på det.

''Folk rundt meg er vel ikke så fryktelig trege og dumme som jeg ga uttrykk for. Og jeg bor på et tettsted (kan ikke kalle det en liten by engang), med ikke altfor mye folk så det vel lett å føle seg litt isolert.

Man må nok sette seg tilbake og se mer helhetlig på det og prøve å få et godt perspektiv på det.''

Det er mange av oss som har følt på den frustrasjonen du føler. Både med tanke på det å "finne sin plass" og at andre mennesker ikke møter ens egen standard.

Angående det å finne min plass, så har jeg konkludert med at akkurat hva som er min plass forandrer seg hele tiden. Det som har gitt meg ro er å finne de menneskene jeg føler meg "hjemme" sammen med og dyrke de lidenskapene jeg har. For meg er det blant annet skriving og reising.

Når andre ikke møter din standard (altså dine behov og ønsker), så kan du vende deg mot lidenskapene dine. Internett er også en flott oppfinnelse, hvor du kan finne all slags mennesker. Det er som sagt utrolig mange som ønsker diskusjoner om de emnene du nevnte og annen, mer dypt-gående, tematikk.

[Gjest Den Søkende]

''Jeg har freaket ut litt noen ganger, men klarer alltid å samle meg igjen.''

Det er bare sundt! :-)

Poenget er ikkje å bli "lik alle andre" men å fylle livet ditt med innhold som du finner mening i.

Ps! Drit i alle andre.

Er visst ingen fare for å at jeg blir lik alle andre uansett hvor mye jeg har prøvd ubevisst.

Før var mottoet mitt "Å være normal er kjedelig". Noe som forsåvidt er sant.

Jeg prøver også å drite litt i i hva andre måtte mene, men jeg er svak for kritikk og andres meninger.

[Gjest Den Søkende]

''Folk rundt meg er vel ikke så fryktelig trege og dumme som jeg ga uttrykk for. Og jeg bor på et tettsted (kan ikke kalle det en liten by engang), med ikke altfor mye folk så det vel lett å føle seg litt isolert.

Man må nok sette seg tilbake og se mer helhetlig på det og prøve å få et godt perspektiv på det.''

Det er mange av oss som har følt på den frustrasjonen du føler. Både med tanke på det å "finne sin plass" og at andre mennesker ikke møter ens egen standard.

Angående det å finne min plass, så har jeg konkludert med at akkurat hva som er min plass forandrer seg hele tiden. Det som har gitt meg ro er å finne de menneskene jeg føler meg "hjemme" sammen med og dyrke de lidenskapene jeg har. For meg er det blant annet skriving og reising.

Når andre ikke møter din standard (altså dine behov og ønsker), så kan du vende deg mot lidenskapene dine. Internett er også en flott oppfinnelse, hvor du kan finne all slags mennesker. Det er som sagt utrolig mange som ønsker diskusjoner om de emnene du nevnte og annen, mer dypt-gående, tematikk.

Vel, jeg har bestemt meg for å kjøpe et piano da siden jeg lenge har hatt lyst til å lære å spille. Det skal bli spennende å se hvor fort jeg plukker opp pianospilling.

Men jeg har ikke plass på hybelen nå så det blir nok ikke før jeg får flyttet til en annen utpå høsten.

Og ellers har jeg to bøker jeg har fått begynt på og som jeg må få skrevet ferdig. Det er visst nok å henge fingra i.

Jeg har og opprettet meg en bruker på diskusjon.no så nå skal jeg bli en aktiv debattant på Internett!

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei du!

Vet du, egentlig fant jeg ut ganske mange ting om deg bare ved å lese innlegget ditt! At du liker tall og formler, nyter musikken, føler deg litt "lost" på bygda (noe som egentlig, for meg i hvert fall er ganske så forståelig). I den "loste" bygdetilværelsen har du liksom ikke noen ordentlige sjelefrender, som er på ditt nivå. Vet hva du mener med de der "enkle personlighetene". Høres jo ille ut å si det, men jo de finns. Livet som bare går og går, tøffer avgårde i samme spor likeså.

I tillegg fant jeg ut at du var flink til å skrive. En god porsjon humor har du tydeligs òg!

Tror du ville ha hatt av å flakse litt videre til et større sted, hvor utvalget av folk er større og du letter kan finne noen å identifisere & sosialisere deg med.

[Gjest Den Søkende]

Hei du!

Vet du, egentlig fant jeg ut ganske mange ting om deg bare ved å lese innlegget ditt! At du liker tall og formler, nyter musikken, føler deg litt "lost" på bygda (noe som egentlig, for meg i hvert fall er ganske så forståelig). I den "loste" bygdetilværelsen har du liksom ikke noen ordentlige sjelefrender, som er på ditt nivå. Vet hva du mener med de der "enkle personlighetene". Høres jo ille ut å si det, men jo de finns. Livet som bare går og går, tøffer avgårde i samme spor likeså.

I tillegg fant jeg ut at du var flink til å skrive. En god porsjon humor har du tydeligs òg!

Tror du ville ha hatt av å flakse litt videre til et større sted, hvor utvalget av folk er større og du letter kan finne noen å identifisere & sosialisere deg med.

Hehe, jo du sier noe der. Jeg har nok fantasert om å flytte hit og dit, men jeg surret så mye rundt og havnet tidlig i et rastløst spor der jeg alltid var på søken etter hva jeg skulle bli. En stadig jakt, mens alle andre på min alder en etter en bare falt til ro og fant seg til rette. Dette gjorde ting selvsagt bare verre, og inniblant har jeg freaket skikkelig ut.

Etterhvert forandret jeg meg til det ugjenkjennelige og jeg visste ikke hvem jeg til slutt var eller hvor jeg skulle. Og jeg passet ikke inn noen plass. Ingen sosiale kretser eller noe selv om jeg prøvde så godt jeg kunne.

Åleine og isolert..

Jeg analyserer og analyserer, og overtenker absolutt alt som foregår, jeg klarer ikke slappe av.

Jeg burde vel ha flyttet for lengst og til en plass hvor det er mer folk siden denne situasjonen begynner å bli uholdbar, men hvor? Jeg har jo det samme problemet nå som jeg har hatt hele tiden, nemlig hva som er det riktige for meg å bruke tiden på videre. Hva skal jeg studere og bruke tiden på som gir livet mitt mening?

Skal jeg f.eks. velge medisinstudier, språkstudier, kunststudier eller musikkstudier? Eller kanskje heller et teknologistudie?

Jeg føler ikke egentlig ikke noe sterkere for det ene eller andre.

Jeg har gode evner for så mangt, men jeg klarer altså ikke å ta et skikkelig valg.

Jeg har derfor etter jeg skrev første innlegget og etter jeg fikk svar innsett at jeg trenger skikkelig forandring før jeg blir gal. Først og fremst bør jeg finne noen likesinnede og det betyr å flytte til en mer befolket plass.

Jeg tror derfor at jeg bare skal hoppe i det: jeg flytter til en storby!

Takk for dytten!