Krise

[Gjest I fella]

Jeg har en bipolar II lidelse koblet med posttraumatisk stress. I vinter var det veldig tungt, og jeg var innlagt i flere måneder. En liten stund etter at jeg kom ut derfra fant jeg ut at mannen min var utro, og hadde vært det i flere måneder. Han som alltid har opptrådt som sterk knakk totalt sammen og viste meg sitt sanne ansikt som svak.

Han brøt forholdet, og fortalte meg at han har vært utro mot meg flere ganger, helt siden vi møtte hverandre for 12 år siden. Dette sendte meg inn i en krise, jeg følte jeg har levd på en løgn og visste ikke lenger hvem han var eller hva jeg kunne tro på.

Nå en drøy måned senere er han veldig i forsvarsposisjon, prøver vi å snakke sammen er piggene ute med en gang, han blir amper og gir meg masse skyldfølelse for det som har hendt. Han kaller meg også mange fæle ting som f.eks. manipulerende.

Jeg prøver å holde fast på tanken om at det ikke er min skyld, for nettopp dette er en trigger for lidelsen min, og den kan ikke komme på toppen nå! Jeg kjenner at den lusker rundt hjørnet, depresjonen, men kjemper og kjemper for å holde den unna.

Helst vil jeg bare bort herfra for å beskytte meg selv, men det går ikke nå. Behandleren og fastlegen min er på ferie, så jeg bærer tankene mine i ensomhet (selv om jeg aldri kunne delt de med fastlegen uansett).

Så - på en skala fra 0 til 10 ligger jeg vel stort sett på 2-3 og kaver, men jeg ligger i det minste ikke på gulvet og skriker...

Jeg vet ikke hvor mye jeg klarer å bære.

Etter sommeren får vi timer på et familierådgivingskontor, men da er det kanskje for sent. Og han får kanskje hjelp, selv om jeg ikke kan foreslå det, for da er jeg manipulerende...

[Glimtipper]

Hva er spørsmålet ditt?

[Gjest I fella]

Hva er spørsmålet ditt?

Jeg vet ikke om jeg bør bli her mens han har det slik. Nå er jeg her for barnas skyld, men jeg dras ned av ham. Uansett skal vi på ferie om to uker

[Skogstrollet]

Du forteller at du har en alvorlig psykisk lidelse. Din man har behov som må dekkes. Har du greid å dekke dem når du har vært syk? Jeg synes du burde ha innsikt nok til å se at din mann har behov som må dekkes som du ikke har greid å dekke på grunn av din sykdom.

Han var utro, og han var ikke svak som du sier. Han hadde behov for å nærhet. Kunne du gi han det da du var syk?

Du bør gå i deg selv å erkjenne at du kanskje ikke har vært en god partner mens du har vært syk. Greit, man skal ikke være utro, men i ekstreme tilfeller så er det berettiget.

[Skogstrollet]

Du forteller at du har en alvorlig psykisk lidelse. Din man har behov som må dekkes. Har du greid å dekke dem når du har vært syk? Jeg synes du burde ha innsikt nok til å se at din mann har behov som må dekkes som du ikke har greid å dekke på grunn av din sykdom.

Han var utro, og han var ikke svak som du sier. Han hadde behov for å nærhet. Kunne du gi han det da du var syk?

Du bør gå i deg selv å erkjenne at du kanskje ikke har vært en god partner mens du har vært syk. Greit, man skal ikke være utro, men i ekstreme tilfeller så er det berettiget.

Rettelse: Du sa han er svak.

[Glimtipper]

Jeg vet ikke om jeg bør bli her mens han har det slik. Nå er jeg her for barnas skyld, men jeg dras ned av ham. Uansett skal vi på ferie om to uker

La han ta med ungene på ferie alene. I mellomtiden planlegger du skilsmissen.

[Gjest I fella]

Du forteller at du har en alvorlig psykisk lidelse. Din man har behov som må dekkes. Har du greid å dekke dem når du har vært syk? Jeg synes du burde ha innsikt nok til å se at din mann har behov som må dekkes som du ikke har greid å dekke på grunn av din sykdom.

Han var utro, og han var ikke svak som du sier. Han hadde behov for å nærhet. Kunne du gi han det da du var syk?

Du bør gå i deg selv å erkjenne at du kanskje ikke har vært en god partner mens du har vært syk. Greit, man skal ikke være utro, men i ekstreme tilfeller så er det berettiget.

Jeg har alltid kunne dekke hans fysiske behov. Utover det har han alltid gitt inntrykk av at alt går helt fint, han takler situasjonen helt fint, ikke noe problem. Jeg er ikke noen tankeleser, ingen andre heller. Mange har spurt ham om han trenger noe, hvordan det går mm, han har alltid svart så kjekt at det går "helt fint, han klarer brasene". Jeg har tenkt at det må ha vært vanskelig for han til tross for hva han har sagt, har til og med lagd til møte med lege og kontakt da jeg var innlagt for å gi ham muligheten til å snakke fritt. Da sa han også det samme "det går helt fint".

Jeg kan ikke se forbindelsen mellom å ha det vanskelig og primitiv sex. Det kan ikke forsvares.

[Gjest Valnøtt]

Igjen - det er bare ikke din skyld at han velger å snike seg rundt bak ryggen din. Når man har en partner som er alvorlig syk i psyken så er ikke løgn og bedrag noe bidrag til at partneren skal få det bedre.

Hadde du ligget lenket til en sykeseng, ikke kunne berøres og såvidt var ved bevissthet en halv time i døgnet, kunne jeg forstått at en partner ville følt at han sto uten kjæreste og fant en annen etterhvert.

Men når du har sex med ham, er tilstede i forholdet osv, så er det god, gammeldags utroskap han har drevet med. De fleste som er utro har en eller annen "grunn" til det.

[Gjest I fella]

Igjen - det er bare ikke din skyld at han velger å snike seg rundt bak ryggen din. Når man har en partner som er alvorlig syk i psyken så er ikke løgn og bedrag noe bidrag til at partneren skal få det bedre.

Hadde du ligget lenket til en sykeseng, ikke kunne berøres og såvidt var ved bevissthet en halv time i døgnet, kunne jeg forstått at en partner ville følt at han sto uten kjæreste og fant en annen etterhvert.

Men når du har sex med ham, er tilstede i forholdet osv, så er det god, gammeldags utroskap han har drevet med. De fleste som er utro har en eller annen "grunn" til det.

Dilemmaet mitt, og grunnen til at jeg poster innlegget her, er uansett at jeg gjerne vil fortsette å prøve, men samtidig må ta hensyn til egen helse.

Men jeg er redd for at hvis jeg først tar steget ut av døra så blir det endelig.

[Gjest Valnøtt]

Dilemmaet mitt, og grunnen til at jeg poster innlegget her, er uansett at jeg gjerne vil fortsette å prøve, men samtidig må ta hensyn til egen helse.

Men jeg er redd for at hvis jeg først tar steget ut av døra så blir det endelig.

Tenk på helsen din først. Hvis den ryker så har ungene dine ingenting til mamma. Og en som sitter og furter at det er din skyld at han ikke greier å styre seg ved minste lille anledning og heller aldri har klart det, vil ikke være bra for helsa di.

Ta helsa di på alvor først - hvis han er så glad i deg som han må være hvis dette skal ha noen sjanse, så overlever dette forholdet. Hvis ikke var det ikke noe der å redde heller.

Han vet at han har vært utro. Han venter hvis du trenger det, hvis han virkelig elsker deg og ønsker å endre seg. Jeg får en liten feeling av at han egentlig ønsker å fortsette som han pleier, også blir du sittende og føle at det er din egen skyld hver gang han knuser hjertet ditt. En som ikke dypt og ektefølt angrer er heller ikk motivert til å endre seg stort tror jeg.

[frosken]

Dilemmaet mitt, og grunnen til at jeg poster innlegget her, er uansett at jeg gjerne vil fortsette å prøve, men samtidig må ta hensyn til egen helse.

Men jeg er redd for at hvis jeg først tar steget ut av døra så blir det endelig.

Hvis du har lyst til å se om dere kan få samlivet og familielivet til å fungere, så gjør du det :-)

Fokuser på fremtiden og fellesskapet for dere som en familie, og se om dere kan få det til å fungere.