Elsker ikke mora mi...

[Gjest er jeg unormal eller slem?]

Hater henne ikke heller. Jeg er vel glad i henne, omtrent som jeg er glad i en gammel tante som jeg ikke kjenner så godt men som har vært der hele livet, sånn i bakgrunnen.

Det var endel episoder med for mye alkohol gjennom oppveksten, og selv om vi aldri har lidd noen nød eller blitt utsatt for overgrep sitter det dypt i meg at mora mi har vært så full mange ganger, og til og med ikke kjent meg igjen en gang. Jeg klarer ikke å engasjere meg veldig i henne, og føler meg slem fordi jeg ikke ringer henne hver dag og holder kontakten tett. Jeg føler ikke at vi har en nær og god relasjon, det er mer plikt fra min side, selv om vi av og til kan ha god kontakt, og når hun er hos oss er det hyggelig, som i eksempelet over med en gammel tante som det hadde vært hyggelig å ha på besøk, men som man egentlig ikke tenker så mye på ellers....

Jeg blir irritert med en gang hun tar et glass, og selv om hun er flink til ikke å drikke for mye når barnebarna er i nærheten kjenner jeg et hugg i magen med en gang jeg merker at hun har drukket, feks når vi sms-er eller snakker en sjelden gang på tlf. Det som jeg tenker er litt tåpelig er at jeg er voksen dame nå, og sånne barnslige følelser burde jeg kanskje ha klart å distansere meg fra. Jeg er ikke bitter, og har full aksept for at mine foreldre er/var vanlige mennesker med sine feil og mangler, men jeg kommer liksom ikke lenger enn det.

Huff, jeg kjenner en klump i magen, føler at jeg burde engasjere meg mer i hennes hverdag, nå som hun er enke også, men jeg klarer ikke å bli venninna hennes. Hun har mye kontakt med broren min som bor nærmere, og mange gode venner, men det var nå dette med mor og datter som skal ha det så fantastisk sammen da. Sånt forhold har jeg aldri hatt.

Akkurat nå har hun skadet seg og havnet på sykehus, og jeg er jo bekynret for henne, og skal besøke henne i morgen, men jeg hadde vært mer lei meg og bekymret hvis det hadde vært en annen tante av meg som jeg er veldig glad i .... Og det føles jo litt feil... Så nå er jeg både litt bekymret for mora mi og har veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke har de riktige følelsene som en datter burde når mora har slått på seg et brudd.

Er det greit å ikke være sin mors beste venninne?

[Skogstrollet]

Dette er tabu å snakke om, men jeg kan si jeg forstår deg godt.

[Gjest mora2]

''Er det greit å ikke være sin mors beste venninne?''

Ja, det er helt greit!

Har selv en psykisk syk mor, jeg har mye kontakt med henne.

Prates hver dag, og bor (altfor) nærme hverandre.

Ingen kan få meg så forbanna som min mor, jeg har ingen medlidenhet for henne lengre.Og er dritt lei av å høre om hennes problemer, sykdom, angst ovs ovs...

Blir irritert bare hun åpner kjeften..

Hun elsker å spille på min samvittighet, og gjøre seg selv til offer.Men det funker ikke lengre.Hun må selv ta ansvar for sitt eget liv, og sin egen lykke.

Nå er jeg nok i en periode der jeg er dritt lei også...

Men meg og min mor kan aldri bli bestevenner, for hun har ikke noe respekt for meg. Vi er for ulike.

Men det er greit. Det beste er vel å akseptere tingene som de er, og leve sitt eget liv på best mulig måte :0)

Du må ta ansvar for din lykke, så må du leve ditt eget liv.

Og samme må din mor gjøre.

:0)

[Gjest surikatt]

Dette er tabu å snakke om, men jeg kan si jeg forstår deg godt.

Jeg elsket ikke mamma og føler meg hverken slem eller unormal.

[Gjest lurelurelura]

Kan ikke forstå hvorfor du tror du må væe venninne med mora di... Du trenger ikke engang være glad i mora di. Jeg er ikke særlig glad i min mor. Egentlig ønsker jeg at hun ikke var.