Spekulerer mye på en ting..

[Gjest Jente31]

Dersom man stort sett er fornuftig, men reagerer emosjonelt på ting. Man utagerer ikke, viser det ikke til noen, men beholder det inni seg. En kan også være impulsiv, men likevel går det ikke utover noen - bare en selv.

Er det normalt?

Jeg bare tenker så utrolig mye på det..

[Gjest Wita]

Jeg har det slik av og til. Spesielt når jeg har pms. Når det hele er over, skjønner jeg at fornuften var koblet ut.

Nå begynner jeg å kjenne meg selv såpass godt at jeg skjønner det når jeg er midt oppi det også.

Det viktigste er jo at du greier å kontrolere deg og at du ikke gjør noe du vil være flau over i ettertid.

[Gjest blablablabla1]

Det er vel det mest normale Men jeg liker ikke at alt skal settes i båsen normalt. For hva er egentlig "normalt"?

Vi er som vi er og så lenge det ikke går ut over andre i noen stor grad, hadde jeg ikke giddet og bruke tiden min på å tenke på det en gang.

[Gjest kvinne 46]

Eg er sånn, og eg trur eg er blitt ganske normal :-)

Men eg prøver å ta hensyn til meg også. Det må vere balanse.

Nå set eg og spekulerer på korleis eg skal få feira bursdagen min på best mulig måte (etter å måtte ofre min opprinnelege plan) ;-) Har ikkje tenkt å sete og synest synd i meg sjølv.

Er det noko konkret du "grubler" på?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det er vel det mest normale Men jeg liker ikke at alt skal settes i båsen normalt. For hva er egentlig "normalt"?

Vi er som vi er og så lenge det ikke går ut over andre i noen stor grad, hadde jeg ikke giddet og bruke tiden min på å tenke på det en gang.

En ting er at det ikke går ut over andre. Men det går jo utover henne selv. Da er det jo ikke så rart at hun grubler og vil finne ut av det?

Normalitet kommer helt an på hvem som ser og hva vi definerer som normalt. Helt enig med deg mht det komplekse i normalitetsbegrepet. I psykologisk øyemed så vil det nok gå utenfor normalen. Ettersom en psyk. jeg kjenner sier, er det samme grunnproblemet/grunnfølelsene som ligger til grunn, bare at noen stenge det inni seg deltvis eller helt, mens andre tar det ut så andre ser. Men at den siste varianten viser en mye større umodenhet og svingende ukontrollerbar emosjonalitet. De som sliter med det 1. kan heller ikke kontrollere følelsene innad i seg, men likevel blir det på en annen måte selv om noe personlighetsmessig ikke har fått utviklet seg helt ferdig.

[Gjest mora2]

''Er det normalt?''

Om det hindrer deg i hverdagen er det ikke normalt.

Det er hvertfall min definisjon på hva som er normalt :0)

[Gjest hitmaker]

Det kan være helt normalt. Det spørs jo hvilken problemstilling du har. Nå er jeg ikke noen ekspert på diagnoser, men tenker at en kan være så redd for at andre ikke liker en, at en i stedet grubler på ting som er vonde og vanskelige og holder alt inne. Dette kan skje feks ved unnvikende pf.

Jeg tror det er viktig å finne en balanse mellom å "holde på" det vonde og prate ut. Om en sliter så er det også viktig å få pratet med andre om det. Kanskje det kan føre til nye perspektiver og en lærer noe.

Samtidig så må en passe seg å ikke si alt til alle heller (det andre ytterpunktet) for da kan en lett føle seg oppløst og uselvstendig. Du må finne en balanse her, Jente31. Det er ikke lett, men fullt mulig.

Det er ingenting galt i å skrive om det vanskelige her, så lenge det ikke blir sånn at en blir hekta på det og trenger stadige bekreftelser. Balansegang igjen.

Øv deg på å tenke egne tanker, samtidig som du ønsker gode råd velkommen og finn en balanse du kan leve med. Bruk terapeuten din til å forstå dette bedre. Prøv å stol på dine egne bedømmelser. Lytt til andre, men bestem selv hva som er riktig for deg.

Husk at tanker skaper reaksjoner. Hvordan du tenker har alt å si. Hvis du får en vond følelse o.l, prøv å finne ut hvilken tanke du hadde i forkant av følelsen.

Det er uansett bra du har en dyktig terapeut per i dag. Bruk han til å utforske deg selv, bli kjent med deg selv. Ikke minst til å trene på grenser og rammer. Hva er dine naturlige grenser for ulike ting? Hva tolererer du av andre, hva ønsker du ikke å finne deg i? Osv....

[Gjest hitmaker]

Det kan være helt normalt. Det spørs jo hvilken problemstilling du har. Nå er jeg ikke noen ekspert på diagnoser, men tenker at en kan være så redd for at andre ikke liker en, at en i stedet grubler på ting som er vonde og vanskelige og holder alt inne. Dette kan skje feks ved unnvikende pf.

Jeg tror det er viktig å finne en balanse mellom å "holde på" det vonde og prate ut. Om en sliter så er det også viktig å få pratet med andre om det. Kanskje det kan føre til nye perspektiver og en lærer noe.

Samtidig så må en passe seg å ikke si alt til alle heller (det andre ytterpunktet) for da kan en lett føle seg oppløst og uselvstendig. Du må finne en balanse her, Jente31. Det er ikke lett, men fullt mulig.

Det er ingenting galt i å skrive om det vanskelige her, så lenge det ikke blir sånn at en blir hekta på det og trenger stadige bekreftelser. Balansegang igjen.

Øv deg på å tenke egne tanker, samtidig som du ønsker gode råd velkommen og finn en balanse du kan leve med. Bruk terapeuten din til å forstå dette bedre. Prøv å stol på dine egne bedømmelser. Lytt til andre, men bestem selv hva som er riktig for deg.

Husk at tanker skaper reaksjoner. Hvordan du tenker har alt å si. Hvis du får en vond følelse o.l, prøv å finne ut hvilken tanke du hadde i forkant av følelsen.

Det er uansett bra du har en dyktig terapeut per i dag. Bruk han til å utforske deg selv, bli kjent med deg selv. Ikke minst til å trene på grenser og rammer. Hva er dine naturlige grenser for ulike ting? Hva tolererer du av andre, hva ønsker du ikke å finne deg i? Osv....

Det jeg mente var at det kan være helt normalt ift den diagnosen du har.... (hitmaker har ferie og er halvt i svime)

[frosken]

Hva legger du i begrepet "normalt"?

[Gjest Jente31]

Hva legger du i begrepet "normalt"?

Et godt spørsmål. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Det er vel et begrep jeg ofte bruker om noe er helt som det skal være eller ikke..

[tjohei]

Det er normalt, men det kan være en plage for en selv. Man kan derimot utagere mer akseptert som å slå i en pute hver dag. Det hjelper:-)

[Gjest blablablabla1]

En ting er at det ikke går ut over andre. Men det går jo utover henne selv. Da er det jo ikke så rart at hun grubler og vil finne ut av det?

Normalitet kommer helt an på hvem som ser og hva vi definerer som normalt. Helt enig med deg mht det komplekse i normalitetsbegrepet. I psykologisk øyemed så vil det nok gå utenfor normalen. Ettersom en psyk. jeg kjenner sier, er det samme grunnproblemet/grunnfølelsene som ligger til grunn, bare at noen stenge det inni seg deltvis eller helt, mens andre tar det ut så andre ser. Men at den siste varianten viser en mye større umodenhet og svingende ukontrollerbar emosjonalitet. De som sliter med det 1. kan heller ikke kontrollere følelsene innad i seg, men likevel blir det på en annen måte selv om noe personlighetsmessig ikke har fått utviklet seg helt ferdig.

Jeg har fulgt hennes innlegg en stund og tror hennes grublerier er hennes aller "største fiende" i forhold til og komme seg videre. Så svaret mitt ble derfor slik, det er greit og være som man er - uten at man skal bruke for mye av tiden sin på og gruble på om det er "normalt". Da normalitet nettopp er komplekst og fører til flere grublerier. Og da har man det gående.

Nå er det jo selvsagt ingen enkel sak og bare slutte og gruble, men det er fullt mulig og lede grublingen sin inn i litt mer kontrollerte former.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har fulgt hennes innlegg en stund og tror hennes grublerier er hennes aller "største fiende" i forhold til og komme seg videre. Så svaret mitt ble derfor slik, det er greit og være som man er - uten at man skal bruke for mye av tiden sin på og gruble på om det er "normalt". Da normalitet nettopp er komplekst og fører til flere grublerier. Og da har man det gående.

Nå er det jo selvsagt ingen enkel sak og bare slutte og gruble, men det er fullt mulig og lede grublingen sin inn i litt mer kontrollerte former.

Skjønner. Godt poeng!