Vet ikke hva jeg skal gjøre. Unnskyld.

[Gjest Jente31]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal takle dette. Har vært så redd for å skrive dette, fordi det alltid er to sider i en sak, og fordi jeg er redd for å bli for utleverende. Men det får bare får briste eller bære.

Det har vært et par vanskelige år, men jeg nådde toppen av isfjellet da jeg fikk brev fra barnevernstjenesten, og jeg fikk se svart på hvitt hvor ille ting har vært, og hva jeg faktisk har utsatt mine barn for. Er det så rart at man da søker bekreftelse på hvor "håpløs" man faktisk er?

Det står bl.a i brevet at jenta mi har hatt en traumatisk oppvekst og at hun bærer preg av dette og mishandlingen fra far.

"Barnevernstjenesten vurderer det som sannsynlig at jentas adferd har vært et symptom/reaksjon på situasjonen hun har levd i, en voldelig og undertrykkende far og en mor som selv har vært deprimert og undertrykt og ikke har evnet å skjerme jenta i tilstrekkelig grad fra fars sinne."

Jeg skal få hjelp med avlastning, men likevel var det så vondt å se dette svart på hvitt. Skyldfølelsen tynger, og jeg greier ikke å se klart. Jeg ser bare håpløshet. Og at jeg mislykkes og gjør de samme feilene om og om igjen hva terapien gjelder. Jeg vet ikke om det er noe håp for meg når jeg mislykkes så.

Beklager. Det er ikke meningen å syte, men dette er bare så utrolig vondt :-(

[frosken]

Jeg synes du skal øve på å romme dine egne følelser litt lenger enn du gjør nå.

Du har det vondt, men det er ikke farlig å ha det vondt fra tid til annen. Jeg er motstander av å hele tiden skulle gi deg bekreftelse på at du ikke er håpløs, at du ikke gjør flere feil enn andre, at du gjør som best du kan osv. Du blir så avhengig av at denne bekreftelsen skal gis, og hvis du ikke får den så blir det en ytterligere grunn til at du har det ille.

[Arden]

Du er nødt til å legge dette bak deg. Du kan ikke endre fortiden. Fokuser heller på hvordan du kan gi dattera di en best mulig fremtid på tross av bagasjen hun har fått med seg.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Kjære deg!

Tøft av deg å skrive det ned her. Forstår du synes det var fælt å se de ordene fra barnevernstjenesten svart på hvitt. Likevel: Dette var situasjonen FØR. Du HAR brutt ut nå. Barna dine er ikke i denne situasjonen lenger. Det har helt sikkert ikke vært ledd for deg opp gjennom årene hva gjelder samlivet med ex-mannen/familielivet deres + din egen oppvekst. MEN du er ikke håpløs nå. Slettes ikke!

For du har jo gjort en del grep - helt nye, ikke sant? Ungene dine, kontakten du tk med BV, få utredning og samtaler med psykiater, møte til timer der + til psykepleier, starte ut i jobb igjen, fikk nytt bosted, BUP-plass til barn (a?), fått en kontaktperson i politiet ++++. Ser du ikke at dette er STORE FREMSKRITT?

Syns du skal kjenne på de følelsene også, for alt hva som er skjedd siden vendepunktet! Bekrefte deg selv masse! Det fortjener du! Ville også bekrefte deg jeg også, for virket som om du trengte det nå!

Klemmer fra

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal takle dette. Har vært så redd for å skrive dette, fordi det alltid er to sider i en sak, og fordi jeg er redd for å bli for utleverende. Men det får bare får briste eller bære.

Det har vært et par vanskelige år, men jeg nådde toppen av isfjellet da jeg fikk brev fra barnevernstjenesten, og jeg fikk se svart på hvitt hvor ille ting har vært, og hva jeg faktisk har utsatt mine barn for. Er det så rart at man da søker bekreftelse på hvor "håpløs" man faktisk er?

Det står bl.a i brevet at jenta mi har hatt en traumatisk oppvekst og at hun bærer preg av dette og mishandlingen fra far.

"Barnevernstjenesten vurderer det som sannsynlig at jentas adferd har vært et symptom/reaksjon på situasjonen hun har levd i, en voldelig og undertrykkende far og en mor som selv har vært deprimert og undertrykt og ikke har evnet å skjerme jenta i tilstrekkelig grad fra fars sinne."

Jeg skal få hjelp med avlastning, men likevel var det så vondt å se dette svart på hvitt. Skyldfølelsen tynger, og jeg greier ikke å se klart. Jeg ser bare håpløshet. Og at jeg mislykkes og gjør de samme feilene om og om igjen hva terapien gjelder. Jeg vet ikke om det er noe håp for meg når jeg mislykkes så.

Beklager. Det er ikke meningen å syte, men dette er bare så utrolig vondt :-(

[Gjest Valnøtt]

Jeg er enig med frosken - du trenger ikke at vi sier til deg at du kan gjøre en fin jobb fremover. Du vet at det eneste du kan gjøre med fortiden er å lære av den. Så lær :-)

Og bli din egen dommer. Du har rett til å bestemme selv hva du skal gjøre og når du skal være fornøyd. Du trenger ikke svar på det fra en haug med strangers veitu.

Nå får jenta di hjelp - det er et bra brev du holder i hånden der!

[Gjest SjokkRosa]

Om det er noe jeg skulle ønske jeg forsto når barna var små, som jeg gjør nå.

Er at å bruke tid og energi på å klandre meg selv for ting jeg kunne gjort anderledes ødelelegger tiden jeg kan bruke til å skape positive og gode ting for barna mine.

Forøvrig er jeg enig med frosken. Du er nødt til å stå i dine egne følelser på godt og vondt, uten bekreftelse fra andre.

[Gjest owje]

Du har flere valg: Du kan velge å grave deg ned i fortiden og problemene som har vært, eller du kan konsentrere deg om fortiden og alt det POSITIVE som den kommer til å bringe.

Hvordan du tenker har veldig mye å si. Tving deg til å se framover, konsentrer deg om det som er viktig, og se på problemene og legg dem langt vekk.

Sikker på jenta di får det bra nå og framover, gled deg over dette istedet for ting som har skjedd og som du aldri kan forandre likevel.

[Gjest hitmaker]

Dette er helt naturlige reaksjoner som alle ville fått ved noe sånt. Du får prøve å bearbeide det som best du kan og prøve å få til relasjonene med barna dine.

Dette kan du ikke ordne over natten uansett. Det er en prosess som vil ta tid det å gjøre ting bedre. Men tror du må innse at du ikke kan gjøre "alt" godt igjen og du må prøve å forsone deg med det.

Nå har du noen som er avhengig av deg og trenger deg. Derfor må du holde deg gående nå i ferien på best mulig måte. Søk støtte der du kan, og prøv å fokusere på gode relasjoner til barna. Hvor gamle er de? Noen ganger kan det være nyttig for barna å få en forklaring på hvorfor ting ble som de ble. Kanskje du kan ta deg noen samtaler med de alene uten fagpersonell til stede. Du må prøve å styrke båndende mellom dere nå og være en stabil voksenfigur i livet deres.

For å klare det trenger du selv hjelp. Du får tenke langsiktig og gulrota er over ferien, da får du starte opp igjen i terapi. I mellomtiden må du finne ut hva som er best for dere, hvordan det er best å leve i ferien for å få det best mulig.

Alle kan gjøre feil, og du har nå innsett at du har gjort det. Da er mulighetene for vekst større og på sikt kan dette hele familien. Dette er en langsiktig prosess som også avhenger av din bedring, men sant å si, så tror jeg det vil ta tid, kanskje år..

Så prøv å være tålmodig opp i alt dette og ikke tenk for mye. Følg grublerådet. Prøv å være litt snill mot deg selv. Ved fortsatt skyldfølelse, så vil du føle deg dårligere og i neste omgang kan det gå utover barna.

[Gjest kvinne 46]

Har turt berre å sjå eit glimt av min journal :-p

[Gjest Jente31]

Har turt berre å sjå eit glimt av min journal :-p

Takk for svar til deg og de andre