Likegyldig

[Gjest blablaa]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg begynner like gjerne rett på. For 2 år siden opplevde jeg at en venninne fortalte meg at hennes far misbrukte henne seksuelt. Prøvde alt jeg kunne å hjelpe, kontaktet senter mot incest, prøvde å snakke henne til å gjøre noe med det, osv. Hun har flere småsøsken, og jeg følte at dette var noe som ikke kunne skyves under teppet så jeg truet med å gjøre noe med om hun ikke gjorde det. Etter en stund merket jeg at vennegjengen vi var i (4 jenter) begynte å behandle meg andeledes enn før, i 10 år var det jeg som hadde vært midtpunktet og kontaktpersonen og nå begynte de å planlegge ting uten meg tilstedet. Jeg tenkte at det måtte være noe med meg som gjorde dette. Jeg merket at alle gradvis trakk seg litt unna meg, og flere ganger fikk jeg høre at denne venninna mi som hadde betrodd seg til meg hadde fortalt andre absurde og usannsynlige ting som jeg liksom skulle ha sagt eller gjort. Et par uker etter at venninnen min hadde fortalt meg om overgrepene dro hele gjengen på hyttetur, jeg var veldig fortvilet fordi jeg ikke forstod hva som skjedde rundt meg, og hvorfor alle i vennegjengen bortsett fra denne ene jenta prøvde å unngå meg. Alle ble veldig fulle, venninnen min som hadde fortalt meg om overgrepet ga meg bilnøklene sine ville at jeg skulle vise hva jeg hadde lært hittil på kjørskolen idiot som jeg var satt jeg meg bak rattet, med henne stående ved siden av bilen for å kjøre to meter fremover. Jeg trykket inn gassen, bilen styrtet fremover, heldigvis i et tre. Venninnen min stod ved siden av og jeg var ikke i nærheten av å treffe henne på noen som helst måte, men da de andre kom forskrekket ut begynte hun å rope at jeg hadde prøvd å kjøre henne ned. Dette resulterte i at en annen venninne hoppet på meg, tok kveletak og banket meg opp. Jeg løp avgårde ut i skogen, 4 timer hjemmefra, i ødemarka og fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme tilbake. Dette var veldig dramatisk og vanskelig for meg,og jeg mistet all kontakt med vennegjengen min etter dette. Har alltid vært ganske populær og kommet overens med de fleste, men etter dette begynte ryktene å gå i nærmiljøet, jeg hadde mistet mine nærmeste venner, og satt bare hjemme og var veldig deprimert. Foreldrene mine, og de rundt meg rådet meg til å bare ligge lavt i terrenget så jeg fikk aldri sagt min del av historien til noen eller dem, fordi mine nærmeste mente at det lureste var å heve seg helt over det. Etter dette isolerte jeg meg fra så og si alle, jobbet masse og prøvde å få tankene over på andre ting.. Man skulle kanskje tro at jeg burde vært over alt nå, og at alt burde bli bra igjen, men det har det ikke blitt. Jeg klarer ikke å stole på noen lenger, klarer ikke å forholde meg til mennesker rundt meg og nye venner jeg har fått. Mistet helt troen på meg selv etter dette, og nå føler jeg ikke at det er mening i noe som helst, alt virker absurd og jeg har mest lyst til å bare drikke meg full hver kveld. Eneste gangen jeg føler noe glede er når jeg drikker, eller (de få gangene det har skjedd) røyker hasj. Føler jeg virkelig har prøvd alt mulig for at ting skal bli bra, uten at det har lykkes. Jeg fortsetter å jobbe, selv om jeg ikke ser noe mening i det og blir mer og mer deppa for hver dag. Lurer på om det kan hjelpe for meg å få snakket med en psykolog om dette, eller om det i det hele tatt er noe vits.