Depresjon, utbrenthet, annet?

[Gjest Veldig sliten i kropp og sjel]

Livet har desverre fart litt hardt med meg. Har klamret meg fast og holdt hodet oppreist men det røyner virkelig på til tider.

Har vært i et svært krevende forholdt også i noen år nå, og en del ting rundt meg har krevd en del.

Nå har jeg kommet dit hen at jeg skjønner at jeg har strukket meg for hardt og at noe nå må gjøres.

Jeg har mistet en god del pågangsmot, ønsker, planer etc underveis hit jeg er nå.

Klarer ikke føle den samme gleden over ting.

Er veldig sliten, føler fort at jeg mister kreftene. Har også de siste par årene dratt på meg en god del fysiske plager, jeg som alltid har vært frisk.

Er til tider så nedfor at jeg føler at jeg nesten ikke orker mer. Det er nesten slik at jeg ikke lenger er redd for døden til tider for da får jeg endelig slippe. Føler det er så forferdelig slitsomt slik livet er nå.

Jeg kan være i godt humør men så er det bare små ting som kan snu alt på hodet. Som tidligere i dag. Har som sakt slitt veldig med forholdet mitt. Han og jeg var ute i hele dag og vi har hatt en flott dag. Så sier han noe som jeg misforstår (han mener jeg misforstår, jeg mener han uttrykker seg veldig feil) og jeg mister helt motet. Jeg var riktignok litt sliten på fohånd men var ved godt humør.

Jeg blir veldig nedstemt, kjenner en del irritasjon og på vegen hjem så sitter jeg i en nær "transe" og orker bare å se fremover mens jeg tenker over tingene jeg er såret over. Blir overveldende trøtt og sliten, nesten så jeg sovner.

Slike "anfall" kan vare alt fra noen minutter (det kan gå over hvis noe i foholdet mitt har utløst det og han klarer å få forklart seg, spøker det vekk el) til noen dager. (tror det kan gå opptil en uke i slengen med variert nedstemthet.

Jeg kan føle alt fra å være trist til denne voldsomt tunge stadiet hvor jeg ikke finner poeng eller ser glede i noen ting.

Jeg har også blitt fryktelig sint. Det er såpass ille at jeg har begynt å måtte gjøre ting for å klare å kontrollere meg. (gå fra en situasjon el.) Hvis jeg blir trigget for mye så kan jeg knuse kopper i vasken, slenge ting rundt meg el. Jeg kan som skrevet klare å kontrollere dette til en god grad, men det er jo fryktelig ille å føle slikt sinne, og å i det hele tatt ha et slikt sinne.

Jeg kan også føle et behov for smerte. Har aldri gjort meg noe selv men tror jeg skjønner hvordan de kan ha det som har behov for å skade seg selv. Føler i korte blaff et behov for akkurat det noen ganger, å rispe meg opp eller slå neven i veggen eller annet som gir smerte. Har ikke gjort det og vil nok ikke gjøre det siden det at jeg har barn stopper ting men jeg har jo tross alt de korte tankene om det innimellom og det er litt skremmende.

Jeg kan i disse tunge periodene dog finne veldig kjærlighet og glede i ungene mine og i f.eks. kattungen vår. Jeg har ingen problemer med å smelte helt med ungene, kose meg med dem, smile, le, osv. som om ingen ting var feil. Og det er ikke skuespill, jeg kjenner virkelig kjærlighet og glede. Men det er kun ungene og dyra jeg klarer det med. Jeg sliter i fohold til mennesker, jobb etc. i disse periodene.

Tenker jo på depresjon. Men det som gjør meg usikker på om det er det er akkurat dette at "anfallene" kan vare så kort tid, og at jeg evner å livne skikkelig til igjen, le og kose meg når jeg ordner med ungene f.eks. Synes det er rart at det skal gå å "knekke igjennom" et depressivt anfall.

Jeg har som sakt hatt en forferdelig hard tid, det går faktisk på noen styggelig krevende år, med lite personlig trygghet og vinst i hverddagen. Forholdet mitt har også vært skakt nå i flere år.

Dette gjør at jeg lurer på om jeg i steden for å være depressiv kan være utkjørt eller utslitt og at dette vil rette seg om jeg få løst noen floker.

Er ikke glad i medisiner, tar det hvis jeg må, men unngår det hvis jeg kan. Derfor kunne jeg tenkt med en vurdering fra andre på dette.

Bør jeg få ryddet opp i livet mitt (jeg har begynt på det, men noe tar naturlig nok litt tid) og ha tålmodighet, eller kan jeg infinne meg med at jeg har blitt deprimert og at jeg trenger medisinsk hjelp for dette?

Jeg har vært hos legen min før jul, men han er ikke så veldig hjelpsom. Jeg ordner meg liksom selv. Han trodde ikke jeg var deprimert, men at jeg var utbrent. Jeg fikk velge selv om jeg ville ta noe for dette.

Nå er det juli og jeg kjenner at kreftene begynner å ebbe ut. Hadde jeg vært helt alene så hadde jeg enten pakket kofferten og flyttet til andre siden av jordkloden eller hoppet fra en bro.

Men siden jeg har barn, jobb, hund og Mercedes så er jeg nødt å få ordnen på ting her jeg er her og nå.

Er det noen som kan bidra med litt informasjon, tips, ideer, erfaring?

Takker i såfall mye for det.

[tjohei]

Jeg har ikke lest hele innlegget ditt, men det er ulike måter å bygge seg opp på. Man trenger ikke ta medisiner hvis det ikke er strengt tatt nødvendig. Fysisk aktivitet er viktig, særlig noe som er lystbetont. Ellers så er det viktig å holde på gode relasjoner og dyrke disse, samt ha noen interesser som kan gi deg påfyll. Du kan gå til psykolog eller psykiater eller i psykomotorisk fysioterapi. Jeg har tro på behandling av hele mennesket og kroppen kan være med på å hjelpe psyken.

[Gjest Veldig sliten i kropp og sjel]

Jeg har ikke lest hele innlegget ditt, men det er ulike måter å bygge seg opp på. Man trenger ikke ta medisiner hvis det ikke er strengt tatt nødvendig. Fysisk aktivitet er viktig, særlig noe som er lystbetont. Ellers så er det viktig å holde på gode relasjoner og dyrke disse, samt ha noen interesser som kan gi deg påfyll. Du kan gå til psykolog eller psykiater eller i psykomotorisk fysioterapi. Jeg har tro på behandling av hele mennesket og kroppen kan være med på å hjelpe psyken.

Tusen takk for svar tjohei.

Jeg har slitt veldig lenge nå, og det har gått nedover. Jeg trente flere dager i uken og har en god jobb jeg trives med.

Men siden det er så veldig krevende rundt meg og trist nok også i hjemmet så har jeg mistet kreftene til mye. Orker ikke trene lenger, orker ikke møte på sosialt i arbeidssammenheng, orker ikke opprettholde kontakt med venner ol. (har få men gode venner, har ikke orket å opprettholde kontakten på svært lenge)

Jeg er bare så uendelig sliten. Både i kropp og sjel.

Jeg kan tydelig se ting som er bra for meg, jeg kan til tider ha lyst til ting jeg vet er bra for meg, men jeg orker helt enkelt ikke lenger.

Det er derfor jeg har kommet dit hen at jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg har begynt selv ved å prøve å luke ut krevende ting i livet mitt, gjøre om på det litt, men noen ting må ta litt tid og derfor lurer jeg på hva som kan ha endt opp med å feile meg nå og hvordan jeg kan håndtere dette på beste måte.

[tjohei]

Tusen takk for svar tjohei.

Jeg har slitt veldig lenge nå, og det har gått nedover. Jeg trente flere dager i uken og har en god jobb jeg trives med.

Men siden det er så veldig krevende rundt meg og trist nok også i hjemmet så har jeg mistet kreftene til mye. Orker ikke trene lenger, orker ikke møte på sosialt i arbeidssammenheng, orker ikke opprettholde kontakt med venner ol. (har få men gode venner, har ikke orket å opprettholde kontakten på svært lenge)

Jeg er bare så uendelig sliten. Både i kropp og sjel.

Jeg kan tydelig se ting som er bra for meg, jeg kan til tider ha lyst til ting jeg vet er bra for meg, men jeg orker helt enkelt ikke lenger.

Det er derfor jeg har kommet dit hen at jeg skjønner at noe må gjøres. Jeg har begynt selv ved å prøve å luke ut krevende ting i livet mitt, gjøre om på det litt, men noen ting må ta litt tid og derfor lurer jeg på hva som kan ha endt opp med å feile meg nå og hvordan jeg kan håndtere dette på beste måte.

Hvis man ikke orker mer kan det være tegn på utbrenthet, depresjon eller annen psykisk lidelse. Jeg synes du skal gå til fastlegen din.

[sola60]

Jeg kjenner igjen en del av det du snakker om og tror du bør ta en snakk med legen din om dette. Jeg hadde/har mye av de samme symptomene som deg og det er depresjon. Jeg får antidepressiva og fungerer dermed bedre i hverdagen. Men jeg merker stress veldig - da "melder" kropp og hjerne seg ut og ikke noe fungerer. Fint at du klarer å ha god kontakt med barna! Hold på det - at du og ungene har det bra. Forklar gjerne ungene at du ikke er helt frisk, og ofte blir nedfor, men at det ikke er deres skyld, barn tar ofte til seg sånne ting og tror det er noe de gjør. Det ble ihvertfall bedre for meg og mine når jeg forklarte dem hva som foregikk

[Gjest cavin]

du er utkjørt og sliten og ulykkelig ingen tvil om det.Ett mangeårig dårlig samboerskap....tar på kreftene dine.Innimellom er det noen lyspunkter, da tror du alt ordner seg igjen. Du er igang med å rydde opp, og det er veldig bra! Enten samarbeider dere...tar en tur til familierådgivning...ellers så burde du vurdere å avslutte forholdet! Mange holder ut..år inn og år ut...p.g.a ungene og av økonomiske grunner. Tro meg...ungene skjønner mere enn du aner!

Snakk med din Fastlege...vis ham ditt innlegg.

Kom deg videre i livet...du ønsker jo det! Gjør noe!

Ikke ty til medisiner med engang, men løs alle flokene dine..du er på riktig vei! og lykke til videre!

[Gjest Veldig slite i kropp og sjel]

du er utkjørt og sliten og ulykkelig ingen tvil om det.Ett mangeårig dårlig samboerskap....tar på kreftene dine.Innimellom er det noen lyspunkter, da tror du alt ordner seg igjen. Du er igang med å rydde opp, og det er veldig bra! Enten samarbeider dere...tar en tur til familierådgivning...ellers så burde du vurdere å avslutte forholdet! Mange holder ut..år inn og år ut...p.g.a ungene og av økonomiske grunner. Tro meg...ungene skjønner mere enn du aner!

Snakk med din Fastlege...vis ham ditt innlegg.

Kom deg videre i livet...du ønsker jo det! Gjør noe!

Ikke ty til medisiner med engang, men løs alle flokene dine..du er på riktig vei! og lykke til videre!

Takk for fint innlegg cavin.

Jeg har bedt kjæresten min bli med til familietarapaut og familirådgivning. Jeg fikk gjennom jobben noen timer hos psykolog/familieterapaut og sa til ham at jeg ønsket han ville bli med. Han tok aldri noe initiativ til det og ved mer direkte spørsmål sa han at han synes det var vemmelig å gå siden jeg hadde sittet der og pratet om oss/ham.

Jeg har også sakt at jeg ønsker at vi går til familierådgivning, men han tror ikke sånt har noe for seg. (jeg tror han er redd for å høre fra andre at han gjør noe feil, at han tenker helt galt osv)

Jeg har begynt en lang vei for å få ordnet opp i en del ting rundt meg. Men siden det er barn med i bildet her så må jeg gjøre ting med hodet på rette plass, i korrekt tempo og på riktig måte. Jeg kunne trenge en guide til hvordan klare situasjonen her hjemme underveis.

Det som er trist er at en stor del av problemene ligger her hjemme, slik får jeg jo ikke mulighet til å komme meg hjem til tryggheten og lade opp batteriene. Batteriene mine blir tappet like mye her hjemme som utenfor dørene.

Ungene mine både ser og skjønner at jeg ikke er i form, desverre. Jeg er blid og hjelpsom og snill, men blir fort irritert hvis jeg ikke får til ting osv. Jeg blir helt knekkt av tanken på at de skal huske meg som en irritert og sint mor. De er jo mitt liv, min eksistens og det eneste som får gleden til å boble i kroppen min for tiden så det er leit at andre ting skal tappe meg for krefter jeg skulle hatt til dem.

[Gjest Veldig sliten i kropp og sjel]

Jeg kjenner igjen en del av det du snakker om og tror du bør ta en snakk med legen din om dette. Jeg hadde/har mye av de samme symptomene som deg og det er depresjon. Jeg får antidepressiva og fungerer dermed bedre i hverdagen. Men jeg merker stress veldig - da "melder" kropp og hjerne seg ut og ikke noe fungerer. Fint at du klarer å ha god kontakt med barna! Hold på det - at du og ungene har det bra. Forklar gjerne ungene at du ikke er helt frisk, og ofte blir nedfor, men at det ikke er deres skyld, barn tar ofte til seg sånne ting og tror det er noe de gjør. Det ble ihvertfall bedre for meg og mine når jeg forklarte dem hva som foregikk

Takk for svar, sola60

Jeg har snakket med legen min, før jul om dette her. Da mente han at jeg var såpass flink til å vurdere ting selv at det ant var utbrenthet. Han trodde ikke jeg ville ha bruk for AD men at jeg måtte stresse mindre.

Føler desverre ikke så mye støtte hos ham alstå.

Jeg føler jeg må vurdere selv om jeg ønsker å begynne på AD. Da kan jeg bare gi beskjed om det til jentene på kontoret så skriver han ut en resept. Derfor er det litt greit å vite selv om jeg bør ta dette eller ikke.

Utover dette så bør jeg bli mye flinkere til å overse ting, ikke bry meg med ting, la kjæresten seile sin egen sjø til tider osv.

Jeg har bestemt meg for å ta en god prat med ungene om mitt humør. De er jo mitt alt og faktisk den eneste grunnen til at gleden bobler i kroppen min til tider så det er fryktelig synd at de skal ha en mor som riktignok øser av kjærlighet, hjelp, støtte og smil, men som har veldig lite krefter og tålmidighet.

[Gjest Veldig sliten i kropp og sjel]

Hvis man ikke orker mer kan det være tegn på utbrenthet, depresjon eller annen psykisk lidelse. Jeg synes du skal gå til fastlegen din.

Takk tjohei.

Jeg har vært hos fastlegen før jul, men han trodde det var utbrenthet, at jeg ikke ville få noe hjelp av AD og at jeg fikk si ifra hvis jeg ville ha AD, sykemelding el.

Altså ikke så mye støtte derfra.

Derfor trenger jeg å finne ut på egen hånd hva det kan være jeg sliter med, og hva som er best å gjør.

Trenger jeg AD så kan jeg bare ringe ned til jentene på kontoret så skriver legen min det ut.