Uproff psykiatri?

[Gjest suksukk]

Pleiere som klemmer, koser med pasientene... inviterer til treff og aktiviteter på fritiden.

En venninne av meg som jobber i psykiatrien på en annen kant av landet er helt sjokkert over hvordan de ansatte ved avdelingen jeg hører til opptrer. Ble litt usikker i går da en av dem jeg kjenner best ville at jeg skulle sitte på fanget hans ute på byen. Han jaget også vekk en innpåsliten fyr. Jeg har vært hjemme med flere av dem, får gaver, låner penger...

[Gjest R_Fiona]

Ja, det er sjokkerende det du skriver her. Glad jeg aldri har vært innlagt hvis det er slikt jeg kan bli møtt med.

Trodde slikt som ble gjort så åpenlyst ville bli slått hardt ned på med en gang.

Men hva gjør du hjemme hos dem i første om gang? Hvorfor tar du i mot penger? Gaver?

Jeg er i utgangspunketet helt enig med de som hevder at behandlere og pleiere har ansvaret, men vi må ikke umyndig gjøre oss selv helt heller.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Helt klart uprofft (bortsett fra å avvise en mann som plager deg).

[Gjest hitmaker]

Dette er helt klart uprofesjonelt og behandlerne har ansvaret for at dette ikke skal skje. Nå vet jeg ingenting om deg, men hva om du var en grenseløs person som virkelig savnet relasjoner med andre. Kanskje du da hadde tatt i mot dette, men det ville jo skadet deg på sikt.

Synes du skal oppsøke et nytt behandlingsted, eller prate med noen av pleierne du har tillit til om det.

[Gjest suksukk]

Dette er helt klart uprofesjonelt og behandlerne har ansvaret for at dette ikke skal skje. Nå vet jeg ingenting om deg, men hva om du var en grenseløs person som virkelig savnet relasjoner med andre. Kanskje du da hadde tatt i mot dette, men det ville jo skadet deg på sikt.

Synes du skal oppsøke et nytt behandlingsted, eller prate med noen av pleierne du har tillit til om det.

Er vel kanskje det som er problemet... at jeg føler meg avhengig av disse relasjonene. Er ikke alle pasientene som får slik særbehandling som meg. Først blir jeg så rørt... men så blir det så vanskelig når jeg egentlig er en "jobb" for dem. Det er når jeg er skrapa blakk de tilbyr seg å låne meg penger.

Behandleren min også er på samme viset. Jeg har snakke om det med fastlegen min om det. Han er faktisk den jeg føler er proffest av dem alle.

Der er pleierene som inviterer meg hjem.

En gang ble det himla styr. Jeg fikke et kjæresteforhold til en sykepleier. Han sa selv opp og skiftet yrke. Men jeg lurer på hva det er som får pleiere til å gå over stokk og stein.

Vet ikke om det er medlidenhet? Har blitt rammer av utrolig mange katastrofer siste to årene. Søsken som har havnet i fengsel, brann, sykdom, tantunger som har havnet i fosterhjem, voldtekt... Egentlig har hele livet mitt stort sett vært et kaos av kriser. Alt førte til slutt at jeg ikke turte å leve lengre. Noe som gjorde at jeg sluttet helt å spise og holdt på å sulte ihjel.

Det som er verst med at de bryr seg så mye, er at de aldri liksom er der nok. Jeg blir så ofte rammet av savn, spesielt i tunge tider. Har vokst opp med håpløse foreldre, og allerede i første klasse smurte jeg selv matpakke og tok bussen til skolen. Det gjør noe med deg. Selv om jeg er godt voksen er jeg så misunnelig på venner og andre som har en helt normal familie. Synes det er snålt å være i familieselskaper med bare stabile, friske folk...

Takket være all støtten jeg har fått fra avdelingen har jeg greid å spise for å leve videre, men jeg føler meg aldri trygg. Går på vakt hele tiden for nye kriser. Mye angst, drikker som en svamp .. o.s.v Men hadde jeg mistet kontakten med folkene, hadde jeg fått panikk og følt meg helt alene igjen. Kanskje det er det de vet og som gjør at de bryr seg ekstra.

Ikke lett disse relasjonene.

[frosken]

Er vel kanskje det som er problemet... at jeg føler meg avhengig av disse relasjonene. Er ikke alle pasientene som får slik særbehandling som meg. Først blir jeg så rørt... men så blir det så vanskelig når jeg egentlig er en "jobb" for dem. Det er når jeg er skrapa blakk de tilbyr seg å låne meg penger.

Behandleren min også er på samme viset. Jeg har snakke om det med fastlegen min om det. Han er faktisk den jeg føler er proffest av dem alle.

Der er pleierene som inviterer meg hjem.

En gang ble det himla styr. Jeg fikke et kjæresteforhold til en sykepleier. Han sa selv opp og skiftet yrke. Men jeg lurer på hva det er som får pleiere til å gå over stokk og stein.

Vet ikke om det er medlidenhet? Har blitt rammer av utrolig mange katastrofer siste to årene. Søsken som har havnet i fengsel, brann, sykdom, tantunger som har havnet i fosterhjem, voldtekt... Egentlig har hele livet mitt stort sett vært et kaos av kriser. Alt førte til slutt at jeg ikke turte å leve lengre. Noe som gjorde at jeg sluttet helt å spise og holdt på å sulte ihjel.

Det som er verst med at de bryr seg så mye, er at de aldri liksom er der nok. Jeg blir så ofte rammet av savn, spesielt i tunge tider. Har vokst opp med håpløse foreldre, og allerede i første klasse smurte jeg selv matpakke og tok bussen til skolen. Det gjør noe med deg. Selv om jeg er godt voksen er jeg så misunnelig på venner og andre som har en helt normal familie. Synes det er snålt å være i familieselskaper med bare stabile, friske folk...

Takket være all støtten jeg har fått fra avdelingen har jeg greid å spise for å leve videre, men jeg føler meg aldri trygg. Går på vakt hele tiden for nye kriser. Mye angst, drikker som en svamp .. o.s.v Men hadde jeg mistet kontakten med folkene, hadde jeg fått panikk og følt meg helt alene igjen. Kanskje det er det de vet og som gjør at de bryr seg ekstra.

Ikke lett disse relasjonene.

Jeg tenker at elementer i dette viser manglende profesjonalitet hos de ansatte, men i enda større grad tenker jeg at du lurer deg selv.

Husker en del av de andre innleggene du har skrevet om dette temaet, og det får meg til å lure på hvorfor det er så viktig for deg å få de ansatte til å bli utflytende? Du har jo nå mer enn nok erfaring til å vite at dette i lengden blir vonde episoder for deg, men du tiltrekkes fortsatt av det.

Hvilke tanker har du om dette?

[Gjest hitmaker]

Er vel kanskje det som er problemet... at jeg føler meg avhengig av disse relasjonene. Er ikke alle pasientene som får slik særbehandling som meg. Først blir jeg så rørt... men så blir det så vanskelig når jeg egentlig er en "jobb" for dem. Det er når jeg er skrapa blakk de tilbyr seg å låne meg penger.

Behandleren min også er på samme viset. Jeg har snakke om det med fastlegen min om det. Han er faktisk den jeg føler er proffest av dem alle.

Der er pleierene som inviterer meg hjem.

En gang ble det himla styr. Jeg fikke et kjæresteforhold til en sykepleier. Han sa selv opp og skiftet yrke. Men jeg lurer på hva det er som får pleiere til å gå over stokk og stein.

Vet ikke om det er medlidenhet? Har blitt rammer av utrolig mange katastrofer siste to årene. Søsken som har havnet i fengsel, brann, sykdom, tantunger som har havnet i fosterhjem, voldtekt... Egentlig har hele livet mitt stort sett vært et kaos av kriser. Alt førte til slutt at jeg ikke turte å leve lengre. Noe som gjorde at jeg sluttet helt å spise og holdt på å sulte ihjel.

Det som er verst med at de bryr seg så mye, er at de aldri liksom er der nok. Jeg blir så ofte rammet av savn, spesielt i tunge tider. Har vokst opp med håpløse foreldre, og allerede i første klasse smurte jeg selv matpakke og tok bussen til skolen. Det gjør noe med deg. Selv om jeg er godt voksen er jeg så misunnelig på venner og andre som har en helt normal familie. Synes det er snålt å være i familieselskaper med bare stabile, friske folk...

Takket være all støtten jeg har fått fra avdelingen har jeg greid å spise for å leve videre, men jeg føler meg aldri trygg. Går på vakt hele tiden for nye kriser. Mye angst, drikker som en svamp .. o.s.v Men hadde jeg mistet kontakten med folkene, hadde jeg fått panikk og følt meg helt alene igjen. Kanskje det er det de vet og som gjør at de bryr seg ekstra.

Ikke lett disse relasjonene.

Nei, de er ikke lett disse relasjonene..og kanskje trenger du stabile og trygge relasjoner i livet ditt og er det de ser. Men, det er viktig at du ikke blir for avhengig av disse relasjonene og at de foregår innen visse rammer, slik at du kan føle deg tryggere. Du skriver at du aldri får nok, og det kan dessverre bli sånn i profesjonelle relasjoner med for lite grenser. Synes det er bra du tok det opp med legen din. Tror du dette er noe han kan hjelpe deg med på et eller annet vis?

Håper at du kan finne noen som med grenser, rammer, kan hjelpe deg til å stable deg på bena, slik at du etterhvert klarer å takle problemene med selvstendig. Ønsker deg all lykke til.