Bekymret

[Gjest D*lilith]

Har nå vært på ferie hos slekt en stund og det syns jeg var så som så...

Svigerinna mi sa det var skremmende å se hvordan jeg hadde forandret meg,jeg var helt annerledes for to år siden.

Hun mente det begynte da jeg gikk på medisiner,jeg ble en helt annen og nå virket det som jeg var kjemisk lobotomert sa hun,jeg var i min egen verden.

Kan man bli kjemisk lobotomert av å gå på AP?

Jeg går jo ikke på medisiner nå,men alikevel mener hun jeg er helt annerledes siden enn for to år siden.

Husker psykologen sa "Du blir ikke akkuratt bedre med årene",er det sykdommen som har gjort meg sånn tror du,eller kan det være medisinene?

[bibben]

Jeg har også lurt på om det er medisinene eller sykdommen som er skyld i de endringene jeg har registrert de siste årene.

Det jeg har fått til svar fra kloke hoder jeg har konferert med sier at det ene ikke utelukker det andre - at det kan være litt begge deler.

Håper du ikke får tilbakefall nå som du har lagt medisinene på hyllen.

[Gjest D*lilith]

Jeg har også lurt på om det er medisinene eller sykdommen som er skyld i de endringene jeg har registrert de siste årene.

Det jeg har fått til svar fra kloke hoder jeg har konferert med sier at det ene ikke utelukker det andre - at det kan være litt begge deler.

Håper du ikke får tilbakefall nå som du har lagt medisinene på hyllen.

Ja kanskje det er litt begge deler,har ikke fått tilbakefall hittil,har vært uten medisiner sider desember....men jeg er sletts ikke meg selv lenger og det merker andre også.

Synd det skal være sånn.

[Gjest owje]

I hvilken retning har du forandret deg da? Til det verre, eller bedre? Var du syk for 2 år siden siden du startet med medisiner kanskje?

Har ingen fasit jeg, men jeg gikk på AP i noen måneder. Fikk høre at jeg er fjern både før og etter. Ganske ekstremt glemsk også, men tror ikke dette har med medisiner og gjøre. Er nå mest familien min også som reagerer...det driter jeg egentlig ganske mye i..:-)

[Gjest D*lilith]

I hvilken retning har du forandret deg da? Til det verre, eller bedre? Var du syk for 2 år siden siden du startet med medisiner kanskje?

Har ingen fasit jeg, men jeg gikk på AP i noen måneder. Fikk høre at jeg er fjern både før og etter. Ganske ekstremt glemsk også, men tror ikke dette har med medisiner og gjøre. Er nå mest familien min også som reagerer...det driter jeg egentlig ganske mye i..:-)

Har forandret meg til det verre.

Husker før,da snakket jeg mer og kunne le,men nå sier jeg omtrent ingenting og ingenting er morsomt.

Er heller ikke glad i å være sosial,har vel aldri vært det da men nå liker jeg ikke folk så godt. Forstår ikke hva de ler av eller at det de snakker om er noe å snakke om liksom.

Jeg var vel "syk" for to år siden og lengre tilbake,hadde endel hallusinasjoner og masse masse angst.

[Gjest D*lilith]

Spør deg selv: hva innebærer "kjemisk lobotomering"?

Det innebærer vel at jeg er avflatet og oppfører meg som en zombie.

Det ingen vet er at jeg i tilegg ikke orker noe i hus og hjem,og at det er veldig slitsomt å være sosial,sliter med det.

[Gjest D*lilith]

Åja. Da så.

Det er kjipe greier. Jeg er selv bevisst på at mange mener AP har denne effekten, og derfor ønsker jeg å bruke minst mulig dose. Noe som jeg gjør nå (ikke at jeg har bedre effekt av større...).

Men jeg går jo ikke på medisiner lenger,det er derfor jeg lurer på om jeg er kjemisk lobotomert.

At AP har gjort noe med hjernen min : (

[Gjest D*lilith]

Ap har garantert gjort noe med hjernen din, det er jo ikke drops, men hvorvidt medikamentene har skyld i følelsesavflatningen og energitapet å gjøre er et vanskelig spørsmål. De symptomene er jo en del av schizofreni. Du kommer aldri til å få noe svar på dette, fordi ingen vet.

Du har sikkert rett.

[Gjest anton berg jr]

Når det gjelder meg, så forandret jeg personlighet og til og med utseende da jeg gikk på medisiner. Nå har jeg slutta og er en helt annen person, psykisk som fysisk. Rart å tenke på, men i mitt tilfelle stemte det.

[Gjest D*lilith]

Når det gjelder meg, så forandret jeg personlighet og til og med utseende da jeg gikk på medisiner. Nå har jeg slutta og er en helt annen person, psykisk som fysisk. Rart å tenke på, men i mitt tilfelle stemte det.

Har forandret utseende jeg også,bla har jeg lagt på meg mye : (

Det er vanskelig å få av de kiloene.

Men du kom deg da du slutta på medisiner,er virkelig redd for at jeg er kjemisk lobotomert,vil jo ikke være som dette resten av livet.

[Gjest owje]

Har forandret meg til det verre.

Husker før,da snakket jeg mer og kunne le,men nå sier jeg omtrent ingenting og ingenting er morsomt.

Er heller ikke glad i å være sosial,har vel aldri vært det da men nå liker jeg ikke folk så godt. Forstår ikke hva de ler av eller at det de snakker om er noe å snakke om liksom.

Jeg var vel "syk" for to år siden og lengre tilbake,hadde endel hallusinasjoner og masse masse angst.

Sånn som dette har jeg også vært, men da var jeg veldig deprimert. Hadde ingenting med AP å gjøre hos meg. Dette ble merkbart bedre da jeg fikk litium. Nå smiler jeg og ler igjen, tjo og hopp :-).

[Gjest D*lilith]

Sånn som dette har jeg også vært, men da var jeg veldig deprimert. Hadde ingenting med AP å gjøre hos meg. Dette ble merkbart bedre da jeg fikk litium. Nå smiler jeg og ler igjen, tjo og hopp :-).

Så flott : )

En psykiater mente at jeg også var deprimert,men jeg er usikker på det,hmf burde vel vite selv om jeg var deprimert liksom.

[Gjest tillyfilly]

Hei.

Jeg har hatt to depresjoner i mitt 35 år lange liv. Første jobbet jeg meg ut av selv. Har vel forsåvidt gjort det denne gangen også men med medisiner. Er av medisinene nå men har ikke blitt meg selv igjen.

Etter første depresjonen ble jeg meg selv igjen ganske fort etter at ting ordnet seg. Denne gangen kjennes det ut som jeg har et stort hull inni meg. Har det egentlig ganske bra men får ikke tak i følelsene i det hele tatt. Føler meg også lobotomert. Skremmende egentlig håper det går over for det er bare kjipt å ikke føle noen ting. Ingen sorg ingen glede heller.

[Gjest D*lilith]

Hei.

Jeg har hatt to depresjoner i mitt 35 år lange liv. Første jobbet jeg meg ut av selv. Har vel forsåvidt gjort det denne gangen også men med medisiner. Er av medisinene nå men har ikke blitt meg selv igjen.

Etter første depresjonen ble jeg meg selv igjen ganske fort etter at ting ordnet seg. Denne gangen kjennes det ut som jeg har et stort hull inni meg. Har det egentlig ganske bra men får ikke tak i følelsene i det hele tatt. Føler meg også lobotomert. Skremmende egentlig håper det går over for det er bare kjipt å ikke føle noen ting. Ingen sorg ingen glede heller.

Da er vi to,ja det er veldig kjipt å ikke føle noenting.

Lurer på hva det kommer seg av jeg.

[Gjest tillyfilly]

Da er vi to,ja det er veldig kjipt å ikke føle noenting.

Lurer på hva det kommer seg av jeg.

Jeg vet ikke. Spør du en psykiater får du beskjed om at det er rester av depresjonen. Jeg tror medisinene roter til en del oppi hodet så man ikke får til doseringen av de stoffene som styrer følelsene.

Normalt sett så vil en depresjon gå over. Se på kjærlighetssorg. I en periode kjennes det ut som livet er over og så våkner du opp en dag og føler at ting ikke er så ille likevel. Livet går videre. Tror kroppen er laget for å reparer seg selv på det psykiske plan også. Men noen bruker kort tid og noen bruker lang tid. Jeg tror når man tar medisiner så ødelegger man kroppens evne til å reparer seg selv. Om det er for evig og alltid håper jeg ikke for både jeg og min familie savner sprudle-meg.

Jeg skjønner også at noen faktisk har kjemiske forstyrrelser som kan hjelpes med medisinering . Men jeg tror det har blitt litt som antibiotika man bruker det til alt. Man blir faktisk frisk uten antibiotika i de aller fleste tilfeller men det tar gjerne lenger tid. Antibiotikan forstyrrer den naturlige balansen i kroppen og gjør den svakere for infeksjoner.

Litt skummelt å skrive det her for man får så mye pepper.

[Gjest owje]

Så flott : )

En psykiater mente at jeg også var deprimert,men jeg er usikker på det,hmf burde vel vite selv om jeg var deprimert liksom.

Det er først nå etter at jeg fikk litium at jeg skjønner hvor ille ting har vært, og hvor slitsomt et liv jeg hadde tidligere.

Så ikke dette tidligere, dvs. når jeg var helt nede var det jo noe galt siden jeg nesten ikke greide å gå, så spøkelser ved høylys dag osv.

Men ser nå at når jeg trodde jeg var bra, så var jeg egetlig fortsatt deprimert, tiltakslysten manglet, jeg ingen mening i noe.

Nå kan jeg se på solen og kjenne glede :-). Jeg ser på barna mine og gleder meg med dem.

Jeg er heller ikke redd lenger, tørr møte mennesker som jeg før var livredd for å treffe. Nå gir jeg blaffen, vil de være drittsekker så værsågod. Jeg tørr å si hva jeg mener.

Når du ser lyst på livet, kommer den fysiske energien også lettere. Du ser vitsen ved å gå en tur, gjøre noe. Håper du også får det sånn snart, men du må være villig til å høre på de som behandler deg for å komme videre. Selv om du ikke tror på dette, så vil det en dag snu, ha troen på dette :-)

Ha en riktig fin dag :-)

[Gjest D*lilith]

Jeg vet ikke. Spør du en psykiater får du beskjed om at det er rester av depresjonen. Jeg tror medisinene roter til en del oppi hodet så man ikke får til doseringen av de stoffene som styrer følelsene.

Normalt sett så vil en depresjon gå over. Se på kjærlighetssorg. I en periode kjennes det ut som livet er over og så våkner du opp en dag og føler at ting ikke er så ille likevel. Livet går videre. Tror kroppen er laget for å reparer seg selv på det psykiske plan også. Men noen bruker kort tid og noen bruker lang tid. Jeg tror når man tar medisiner så ødelegger man kroppens evne til å reparer seg selv. Om det er for evig og alltid håper jeg ikke for både jeg og min familie savner sprudle-meg.

Jeg skjønner også at noen faktisk har kjemiske forstyrrelser som kan hjelpes med medisinering . Men jeg tror det har blitt litt som antibiotika man bruker det til alt. Man blir faktisk frisk uten antibiotika i de aller fleste tilfeller men det tar gjerne lenger tid. Antibiotikan forstyrrer den naturlige balansen i kroppen og gjør den svakere for infeksjoner.

Litt skummelt å skrive det her for man får så mye pepper.

Du har sikkert rett i det,håper kroppen ordner opp selv : )

[Gjest D*lilith]

Det er først nå etter at jeg fikk litium at jeg skjønner hvor ille ting har vært, og hvor slitsomt et liv jeg hadde tidligere.

Så ikke dette tidligere, dvs. når jeg var helt nede var det jo noe galt siden jeg nesten ikke greide å gå, så spøkelser ved høylys dag osv.

Men ser nå at når jeg trodde jeg var bra, så var jeg egetlig fortsatt deprimert, tiltakslysten manglet, jeg ingen mening i noe.

Nå kan jeg se på solen og kjenne glede :-). Jeg ser på barna mine og gleder meg med dem.

Jeg er heller ikke redd lenger, tørr møte mennesker som jeg før var livredd for å treffe. Nå gir jeg blaffen, vil de være drittsekker så værsågod. Jeg tørr å si hva jeg mener.

Når du ser lyst på livet, kommer den fysiske energien også lettere. Du ser vitsen ved å gå en tur, gjøre noe. Håper du også får det sånn snart, men du må være villig til å høre på de som behandler deg for å komme videre. Selv om du ikke tror på dette, så vil det en dag snu, ha troen på dette :-)

Ha en riktig fin dag :-)

Tusen takk : )

Skulle ønske jeg kunne prøve det samme som deg...

Ha en fin dag du også : )