Kanskje ikke alltid lurt å holde kjeft?

[Gjest hva gjør en da?]

Jeg har samme oppfatning som NHD og flere andre om at ofte kan det være bra å la fortid være fordtid, glemme traumatiske hendelser og se framover og positivt på livet. Sette pris på de små ting, familie og venner.

Men for to år siden fikk jeg angst, er blitt en del bedre etter at jeg begynte på cipralex. Har en ansvarsgruppe rundt meg som prøver å få meg til å fortelle om overgrep. Snakker om flere overgrep stort sett gjennom hele livet mitt. Tør ikke si hvor mange det er snakk om en gang, og hva som har skjedd. For det er veldig mange og mye. Har anmeldt fire personer, men bare en er blitt dømt. Resten ble henlagt selv om jeg selv mener bevisene var ganske sterke.

Men saken nå er at ofte når jeg skal sove så strømmer minnene på. I hodet mitt blir jeg voldtatt et par kvelder i uka. Når det ene minnen dukker opp, kommer det neste og det ender med at jeg står opp og gjør mitt beste for å få tankene på andre spor. Så kommer terapitimene. Forsiktige spørsmål får meg til å få panikk. Psykologen spurte meg en gang om jeg ble tvunget til oralsex i barndommen. Da spratt jeg opp, løp ut og sprang nesten en mil Kjeftet, og skrek til henne at jeg aldri skulle snakke om det. Siden har jeg ikke vært på kontoret hennes.

Jeg vil ikke ha disse minnene, men å snakke om det er livsfarlig. Jeg greier å skrive om det, men får panikik når noen prøver å dra det ut av meg. Greide å legge fram fakta fra barndomsovergrepene i rettsakene, og dommerene karaktiserte dem som sterkt traumatiske og grove.

Hva pokker gjør jeg? Minnene er selvsagt ikke så tøffe som de var i virkeligheten, men jeg blir redd når kvelden nærmer seg. Jeg er egentlig alkis. Drikker så og si hver eneste kveld.

[Gjest DrWhois]

Tror kanskje behandlerne dine har rett at du trenger å prate om det.Det plager deg åpenbart såpass ved at du har mareritt om natten blant annet.

Kanskje dette er en bølge du må ri av være med på.Jeg snakket og bearbeidet overgrepet jeg opplevde samt at jeg skrev om det.Det kan også være like greit til tider.

Føles det naturlig å prate om det så bør en gjøre det.Marerittene mine avtok etterhvert og overgrepene ble fjerner og fjernere.Og kan helt ærlig si at det ikke opptar meg særlig mye lenger nå.

Kanskje det kan hjelpe å starte helt forsiktig med terapeuten.Ikke løpe bort og få panikk men når en først har snakket om det med de engang så blir det ofte lettere etterhvert.Spørsmålet du fikk fra terapeuten din var svært direkte og kan skjønne at det var vanskelig for deg. Det virker jo som du har behov for å prate om det og at du plages av det.

Tror ikke NHd mener at en skal fortrenge og bare "glemme" overgrep.En må bearbeide de på en eller annen måte. Det tror jeg at jeg har gjort faktisk og slik har jeg vært i stand til å legge de bak meg etterhvert og slik at de blir mindre dominerende.

Nå kjenner jeg ikke deg og vet hva som er det rette for deg.Men skrev bare litt om mine tanker og erfaringer og kanskje du får noe vettugt ut av det

[Gjest målllløs!!!!]

Jeg reagerte med panikk, spydde og ble veldig syk av at behandleren var for pågående. Har skiftet behandler.

Nå tar jeg det i mitt tempo, uten noen som presser meg. Har blitt mye bedre, men det har tatt år.

Nå kan jeg tenke på det som skjedde som fortid, noe som ikke skjer nå. Men marerittene er der og tankene er verre innimellom.

Har greid å ufarliggjøre tankene, drømmene på et vis. Plasserer det der det skal være, i fortida. Når følelsene blir for ille skriver jeg, eller bruker psykologen ved anledning. Fysisk trening er også bra, eller i det hele tatt å gjøre noe.

Men ikke enkelt dette, tror hver og en må finne sin egen måte å takle tingene på. En ting vet jeg og det er at det tar tid, mange år i mange tilfeller, før en endelig kan begynne å leve igjen.

[Gjest hva gjør en da?]

Tror kanskje behandlerne dine har rett at du trenger å prate om det.Det plager deg åpenbart såpass ved at du har mareritt om natten blant annet.

Kanskje dette er en bølge du må ri av være med på.Jeg snakket og bearbeidet overgrepet jeg opplevde samt at jeg skrev om det.Det kan også være like greit til tider.

Føles det naturlig å prate om det så bør en gjøre det.Marerittene mine avtok etterhvert og overgrepene ble fjerner og fjernere.Og kan helt ærlig si at det ikke opptar meg særlig mye lenger nå.

Kanskje det kan hjelpe å starte helt forsiktig med terapeuten.Ikke løpe bort og få panikk men når en først har snakket om det med de engang så blir det ofte lettere etterhvert.Spørsmålet du fikk fra terapeuten din var svært direkte og kan skjønne at det var vanskelig for deg. Det virker jo som du har behov for å prate om det og at du plages av det.

Tror ikke NHd mener at en skal fortrenge og bare "glemme" overgrep.En må bearbeide de på en eller annen måte. Det tror jeg at jeg har gjort faktisk og slik har jeg vært i stand til å legge de bak meg etterhvert og slik at de blir mindre dominerende.

Nå kjenner jeg ikke deg og vet hva som er det rette for deg.Men skrev bare litt om mine tanker og erfaringer og kanskje du får noe vettugt ut av det

Hjelper det virkelig å snakke om det da?

Jeg sier til meg selv at overgrepene er glemt. Ferdig med det. Samtidig tror jeg det største problemet mitt er å akseptere at jeg aldri vil få igjen den tapte barndommen min. Jeg fikk virkelig kjørt meg med overgrep, psykisk ustabile foreldre, mobbing på ungdomsskolen. Vips så var jeg voksen uten grunnmur.