Når både terapi og ytre belastninger blir nok.

[Gjest Jente31]

Jeg skriver ikke dette av ren fortvilelse. Jeg har klart å få ting mer på avstand.

Men kansje dette er et dårlig tidspunkt for terapi. Jeg vet ikke.

Føler det blir for mye nå, at det blir for mye av både det ene (terapi og reaksjoner) og det andre (ytre belastninger). Bekymrer meg for alt som har kommet frem her inne, og at jeg har utlevert meg for mye. Bekymrer meg for økonmien som er i ferd med å gå til h*.. fordi jeg ikke har fått rehab.penger siden mars. Min ex. Redd for at nhd kansje kaster meg ut fordi jeg gjør alt feil og er for utålmodig. Bekymrer meg for om jeg i hele tatt kan hjelpes når jeg opplever alt sånn som dette og ikke evner å mestre alt helt. Bekymrer meg for min datter og hennes fremtid mer og mer ift farens diagnose. Hva om det er det samme? Fant en artikkel som beskriver hennes adferd:

Dette gjør meg så vondt.

Aldri før har jeg opplevd å være i en sånn berg og dalbane. Hvorfor har jeg det sånn - jeg, som tidligere var "herdet" for ytre belastninger? Hvorfor takler jeg ikke slike "bagateller"? For meg er det "bagateller", for jeg er ikke vant til dette og alt som har med disse forbanna følelsene å gjøre.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til barna mine når de spør hvorfor jeg griner. Dette er nytt for dem også. Hardt prøver jeg å svelge unna. Men det river i meg.Noen ganger brister det bare om jeg vil eller ei.

Har ikke kommet så langt i terapien at jeg vet hvordan jeg skal takle slike situasjoner heller. Og nå står jeg her bløtt alene, jeg har vikla meg inn i et virvarr av kaos og er sint på meg selv for det fordi jeg bare har meg selv og utålmodigheten å takke. Tenker at jeg også bare må ta konsekvensen av det - kansje er det derfor nhd ikke vil hjelpe meg mer heller.

[Gjest Valnøtt]

Nok en gang - ikke ta det som en avvisning av hele deg som menneske om nhd ikke svarer på sekundet på alle innleggene dine.

Du er helt sikkert et godt menneske. Alle sammen her skjønner at du sliter. Og at du så inderlig gjerne vil bli bra og ha det fint.

Men ting tar tid. Og mange ting tar mye tid. Du må la deg selv få litt pusterom, mor. Det er greit å være sliten iblant. Og redd, og forvirra og frustrert også. Anerkjenn at du skal og bør ha disse følelsene i livet ditt også. De er ikke farlige. Det skjer ikke noe fælt om du setter deg på rompa og griner en skvett iblant. Det skjer ikke noe fælt før du setter deg på rompa og gir opp - og det gjør du jo ikke.

Har du en dag som er helt forferdelig og alle følelsene ligger utenpå huden og verker - så anerkjenn at den dagen er sånn. Bruk den til å ta vare på deg selv, sette ned tempoet og bare gjøre det som må gjøres. Så kan du heller gjøre mer når du har en dag hvor du føler at du er på et lettere spor.

Sjelegransking er slitsomt arbeid, og det følger mye følelser med. Noen ganger kan man ta seg tid til å kjenne på følelsene og forsøke å forstå dem. Andre dager bør du antagelig holde deg i aktivitet så ikke tankene slipper like bra til fordi du bare kommer til å stange hodet i veggen til den emosjonelle panna di er full av kuler. Og da angrer du så fælt etterpå og tror alle er sinte og sure på deg.

Og det er vi jo slett ikke. Vi synes bare det er leit at du har hatt en dag da du har blitt revet i biter av usikkerheten vi, for vi unner deg mye bedre.

Når du kjenner som om du holder på å drukne i alt stresset - har du forsøkt å ta på deg gode sko og komme deg en skikkelig tur ut istedenfor å sette deg ved maskinen da? Det kan hende det vil hjelpe deg og stoppe tankekjøret hvis du får svettet litt. Trenger ikke være noe maraton heller, en liten rusletur i akkurat nok fart til at du blir lett anpusten setter igang den gode kjemien i kroppen din og hjelper deg til å ikke være så hudløs for tankene lenger.

Stor klem, jente31. Du står på og gir ikke opp. Så la deg selv får være fornøyd med deg selv i blant også.

[Gjest Jente31]

Nok en gang - ikke ta det som en avvisning av hele deg som menneske om nhd ikke svarer på sekundet på alle innleggene dine.

Du er helt sikkert et godt menneske. Alle sammen her skjønner at du sliter. Og at du så inderlig gjerne vil bli bra og ha det fint.

Men ting tar tid. Og mange ting tar mye tid. Du må la deg selv få litt pusterom, mor. Det er greit å være sliten iblant. Og redd, og forvirra og frustrert også. Anerkjenn at du skal og bør ha disse følelsene i livet ditt også. De er ikke farlige. Det skjer ikke noe fælt om du setter deg på rompa og griner en skvett iblant. Det skjer ikke noe fælt før du setter deg på rompa og gir opp - og det gjør du jo ikke.

Har du en dag som er helt forferdelig og alle følelsene ligger utenpå huden og verker - så anerkjenn at den dagen er sånn. Bruk den til å ta vare på deg selv, sette ned tempoet og bare gjøre det som må gjøres. Så kan du heller gjøre mer når du har en dag hvor du føler at du er på et lettere spor.

Sjelegransking er slitsomt arbeid, og det følger mye følelser med. Noen ganger kan man ta seg tid til å kjenne på følelsene og forsøke å forstå dem. Andre dager bør du antagelig holde deg i aktivitet så ikke tankene slipper like bra til fordi du bare kommer til å stange hodet i veggen til den emosjonelle panna di er full av kuler. Og da angrer du så fælt etterpå og tror alle er sinte og sure på deg.

Og det er vi jo slett ikke. Vi synes bare det er leit at du har hatt en dag da du har blitt revet i biter av usikkerheten vi, for vi unner deg mye bedre.

Når du kjenner som om du holder på å drukne i alt stresset - har du forsøkt å ta på deg gode sko og komme deg en skikkelig tur ut istedenfor å sette deg ved maskinen da? Det kan hende det vil hjelpe deg og stoppe tankekjøret hvis du får svettet litt. Trenger ikke være noe maraton heller, en liten rusletur i akkurat nok fart til at du blir lett anpusten setter igang den gode kjemien i kroppen din og hjelper deg til å ikke være så hudløs for tankene lenger.

Stor klem, jente31. Du står på og gir ikke opp. Så la deg selv får være fornøyd med deg selv i blant også.

Takk for svar, Valnøtt.

Jeg sitter lite ved pcèn, for jeg har ikke tilgang til internett der jeg har flyttet. Jeg har heller ikke tid til det nå som jeg er mor på heltid. Kjenner det skal bli godt å få avlastning, spesielt om det skal være sånn som jeg har hatt det siste mnd.

Selv om jeg er her lite, og jeg for det meste er i aktivitet, så forsvinner ikke bekymringene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å dempe det hele eller takle det. Men en positiv ting med det hele er ihverfall at jeg går ned i vekt da

Det har aldri vært meningen å mase på nhd eller noen andre her inne. Jeg vil ihvertfall ikke kreve svar av noen - det har jeg ingen grunn til. Ikke vil jeg kreve eller forvente å få svar umiddelbart heller. Det er ikke det jeg gjør. Men jeg ser jo at nhd ikke svarer meg når han er innom her, og da tenker jeg automatisk at han har hoppet over det denne gangen. Her er mange om "beinet", og det har jeg alltid respektert. Jeg har ihvertfall ikke hatt en annen hensikt som jeg er klar over. Men jeg blir bare fortvilt, fordi jeg ikke får svar når jeg virkelig trenger det liksom..

Ser for meg at jeg ikke tør å "face" behandleren min, fordi jeg "svikter" han sånn som jeg gjør. Dessuten har jo nhd tidligere sagt at en må stole på behandleren sin med mindre man ikke har grunn til det eller noe sånt også. Jeg gjør det, stoler på ham, men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ser for meg at bossen, nhd, vil avvise meg hva gjelder videre behandling osv fordi jeg feiler sånn. Kansje han tenker at jeg ikke er motivert osv, fordi jeg "holder på sånn". Akkurat _det_ bekymrer meg veldig mye. Tenker mye på at jeg ødelegger for meg selv hele tiden. Og så er jeg sliten av å måtte forsvare meg selv såmye. Får ofte kommentarer hvor jeg føler at det jeg sier blir vridd og vendt på.

Dette er vondt for meg, fordi jeg aldri har likt å være til bry for noen. Og jeg er usikker på om jeg tør stole på andre mer.

[Gjest Wita]

Takk for svar, Valnøtt.

Jeg sitter lite ved pcèn, for jeg har ikke tilgang til internett der jeg har flyttet. Jeg har heller ikke tid til det nå som jeg er mor på heltid. Kjenner det skal bli godt å få avlastning, spesielt om det skal være sånn som jeg har hatt det siste mnd.

Selv om jeg er her lite, og jeg for det meste er i aktivitet, så forsvinner ikke bekymringene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å dempe det hele eller takle det. Men en positiv ting med det hele er ihverfall at jeg går ned i vekt da

Det har aldri vært meningen å mase på nhd eller noen andre her inne. Jeg vil ihvertfall ikke kreve svar av noen - det har jeg ingen grunn til. Ikke vil jeg kreve eller forvente å få svar umiddelbart heller. Det er ikke det jeg gjør. Men jeg ser jo at nhd ikke svarer meg når han er innom her, og da tenker jeg automatisk at han har hoppet over det denne gangen. Her er mange om "beinet", og det har jeg alltid respektert. Jeg har ihvertfall ikke hatt en annen hensikt som jeg er klar over. Men jeg blir bare fortvilt, fordi jeg ikke får svar når jeg virkelig trenger det liksom..

Ser for meg at jeg ikke tør å "face" behandleren min, fordi jeg "svikter" han sånn som jeg gjør. Dessuten har jo nhd tidligere sagt at en må stole på behandleren sin med mindre man ikke har grunn til det eller noe sånt også. Jeg gjør det, stoler på ham, men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ser for meg at bossen, nhd, vil avvise meg hva gjelder videre behandling osv fordi jeg feiler sånn. Kansje han tenker at jeg ikke er motivert osv, fordi jeg "holder på sånn". Akkurat _det_ bekymrer meg veldig mye. Tenker mye på at jeg ødelegger for meg selv hele tiden. Og så er jeg sliten av å måtte forsvare meg selv såmye. Får ofte kommentarer hvor jeg føler at det jeg sier blir vridd og vendt på.

Dette er vondt for meg, fordi jeg aldri har likt å være til bry for noen. Og jeg er usikker på om jeg tør stole på andre mer.

Det virker som du må lære deg å takle avvisninger bedre.

Du sier at du ikke er avhengig av svar fra nhd, at du ikke vil mase, men slik ser det ikke ut utenfra lenger. Virker som du er l besatt av han, en slags ulykkelig forelskelse.

Kanskje kan det ha noe med din dårlige erfaring med menn å gjøre? At du aldri tidligere har blitt ordentlig ivaretatt av en mann og at nhd er den eneste som har vist deg litt omsorg?

Jeg synes ikke du skal ta det så personlig det at du ikke får svar. Det har ikke noe med at han missliker deg å gjøre.

Jeg tror ikke du kommer til å forstå det, men jeg prøver nå og fortelle deg det alikevel.

[Glimtipper]

Takk for svar, Valnøtt.

Jeg sitter lite ved pcèn, for jeg har ikke tilgang til internett der jeg har flyttet. Jeg har heller ikke tid til det nå som jeg er mor på heltid. Kjenner det skal bli godt å få avlastning, spesielt om det skal være sånn som jeg har hatt det siste mnd.

Selv om jeg er her lite, og jeg for det meste er i aktivitet, så forsvinner ikke bekymringene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å dempe det hele eller takle det. Men en positiv ting med det hele er ihverfall at jeg går ned i vekt da

Det har aldri vært meningen å mase på nhd eller noen andre her inne. Jeg vil ihvertfall ikke kreve svar av noen - det har jeg ingen grunn til. Ikke vil jeg kreve eller forvente å få svar umiddelbart heller. Det er ikke det jeg gjør. Men jeg ser jo at nhd ikke svarer meg når han er innom her, og da tenker jeg automatisk at han har hoppet over det denne gangen. Her er mange om "beinet", og det har jeg alltid respektert. Jeg har ihvertfall ikke hatt en annen hensikt som jeg er klar over. Men jeg blir bare fortvilt, fordi jeg ikke får svar når jeg virkelig trenger det liksom..

Ser for meg at jeg ikke tør å "face" behandleren min, fordi jeg "svikter" han sånn som jeg gjør. Dessuten har jo nhd tidligere sagt at en må stole på behandleren sin med mindre man ikke har grunn til det eller noe sånt også. Jeg gjør det, stoler på ham, men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ser for meg at bossen, nhd, vil avvise meg hva gjelder videre behandling osv fordi jeg feiler sånn. Kansje han tenker at jeg ikke er motivert osv, fordi jeg "holder på sånn". Akkurat _det_ bekymrer meg veldig mye. Tenker mye på at jeg ødelegger for meg selv hele tiden. Og så er jeg sliten av å måtte forsvare meg selv såmye. Får ofte kommentarer hvor jeg føler at det jeg sier blir vridd og vendt på.

Dette er vondt for meg, fordi jeg aldri har likt å være til bry for noen. Og jeg er usikker på om jeg tør stole på andre mer.

Jeg tror, jente31, at du er veldig vant til å innta offerrollen. Du blir misforstått, du vil trekke deg vekk osv.

Min mening er at du må finne løven inne i deg. Du må tenke: "Nå skal jeg gjøre meg selv uavhengig! Nå skal jeg greie dette på egenhånd!".

Du har tidligere sagt at du ikke synes synd på deg selv, men jeg tror du burde revurdere det. Det er ingenting i veien for å ha sympati med seg selv, men du må bruke denne sympatien som en venn ville gjort. For å støtte opp om og heie deg selv videre.

Det er ingen tvil om at du trenger hjelp. Men et siste og et siste og et aller, aller siste spørsmål til NHD vil ikke gjøre noen forskjell. Du sier alltid at dette er det siste du trenger svar på for å få fred, men den freden finner du jo aldri.

Dette var mine tanker. Husk det! Du har dine egne meninger og du må finne dine egne svar.

[frosken]

Har du kontakt med psykiatrisk sykepleier nå i sommer? Hvis ikke, så kunne du kanskje prøve å få en samtale med henne slik at du får sortert tankene dine litt.

[frosken]

Jeg tror, jente31, at du er veldig vant til å innta offerrollen. Du blir misforstått, du vil trekke deg vekk osv.

Min mening er at du må finne løven inne i deg. Du må tenke: "Nå skal jeg gjøre meg selv uavhengig! Nå skal jeg greie dette på egenhånd!".

Du har tidligere sagt at du ikke synes synd på deg selv, men jeg tror du burde revurdere det. Det er ingenting i veien for å ha sympati med seg selv, men du må bruke denne sympatien som en venn ville gjort. For å støtte opp om og heie deg selv videre.

Det er ingen tvil om at du trenger hjelp. Men et siste og et siste og et aller, aller siste spørsmål til NHD vil ikke gjøre noen forskjell. Du sier alltid at dette er det siste du trenger svar på for å få fred, men den freden finner du jo aldri.

Dette var mine tanker. Husk det! Du har dine egne meninger og du må finne dine egne svar.

Bra bilde det med løven :-)

(Det er ditt bekjentskap med denne som gjør at jeg ikke bekymrer meg så altfor mye for denne flyttingen din. Bare litt...*s*)

[Glimtipper]

Bra bilde det med løven :-)

(Det er ditt bekjentskap med denne som gjør at jeg ikke bekymrer meg så altfor mye for denne flyttingen din. Bare litt...*s*)

Løven er så viktig. Min starter ofte setninger med: "Faen heller!"

Det er litt koselig at du bekymrer deg, selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker deg tankespinn på mine vegne. Men det er nesten alltid hyggelig å bli tenkt på.

Jeg forblir jo her på DOL, så du får nok høre det om noe går oss ille.

Squishy har forøvrig hatt store forbedringer i det siste. Vet du, han vil heller holde min hånd enn noen andres nå? "Mamma skal, mamma skal" er alt jeg hører hele dagen. Det er fint

[Gjest hitmaker]

Jeg tror, jente31, at du er veldig vant til å innta offerrollen. Du blir misforstått, du vil trekke deg vekk osv.

Min mening er at du må finne løven inne i deg. Du må tenke: "Nå skal jeg gjøre meg selv uavhengig! Nå skal jeg greie dette på egenhånd!".

Du har tidligere sagt at du ikke synes synd på deg selv, men jeg tror du burde revurdere det. Det er ingenting i veien for å ha sympati med seg selv, men du må bruke denne sympatien som en venn ville gjort. For å støtte opp om og heie deg selv videre.

Det er ingen tvil om at du trenger hjelp. Men et siste og et siste og et aller, aller siste spørsmål til NHD vil ikke gjøre noen forskjell. Du sier alltid at dette er det siste du trenger svar på for å få fred, men den freden finner du jo aldri.

Dette var mine tanker. Husk det! Du har dine egne meninger og du må finne dine egne svar.

Jeg forstår ambivalensen til Jente31 nå og tro meg - den er ikke god, men veldig veldig vondt å gå rundt med. For å bli bedre må en gå i relativt langvarig terapi og det er bare ikke så enkelt at en påtar seg offerrollen.

Å ha det som J31 nå har det, kan være helt forferdelig. Derfor trenger hun nå støtte i ferien tror jeg inntil behandler er tilbake. Er i hvertfall slik jeg tolker det.

[Gjest Valnøtt]

Takk for svar, Valnøtt.

Jeg sitter lite ved pcèn, for jeg har ikke tilgang til internett der jeg har flyttet. Jeg har heller ikke tid til det nå som jeg er mor på heltid. Kjenner det skal bli godt å få avlastning, spesielt om det skal være sånn som jeg har hatt det siste mnd.

Selv om jeg er her lite, og jeg for det meste er i aktivitet, så forsvinner ikke bekymringene. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å dempe det hele eller takle det. Men en positiv ting med det hele er ihverfall at jeg går ned i vekt da

Det har aldri vært meningen å mase på nhd eller noen andre her inne. Jeg vil ihvertfall ikke kreve svar av noen - det har jeg ingen grunn til. Ikke vil jeg kreve eller forvente å få svar umiddelbart heller. Det er ikke det jeg gjør. Men jeg ser jo at nhd ikke svarer meg når han er innom her, og da tenker jeg automatisk at han har hoppet over det denne gangen. Her er mange om "beinet", og det har jeg alltid respektert. Jeg har ihvertfall ikke hatt en annen hensikt som jeg er klar over. Men jeg blir bare fortvilt, fordi jeg ikke får svar når jeg virkelig trenger det liksom..

Ser for meg at jeg ikke tør å "face" behandleren min, fordi jeg "svikter" han sånn som jeg gjør. Dessuten har jo nhd tidligere sagt at en må stole på behandleren sin med mindre man ikke har grunn til det eller noe sånt også. Jeg gjør det, stoler på ham, men vet ikke om jeg blir trodd. Jeg ser for meg at bossen, nhd, vil avvise meg hva gjelder videre behandling osv fordi jeg feiler sånn. Kansje han tenker at jeg ikke er motivert osv, fordi jeg "holder på sånn". Akkurat _det_ bekymrer meg veldig mye. Tenker mye på at jeg ødelegger for meg selv hele tiden. Og så er jeg sliten av å måtte forsvare meg selv såmye. Får ofte kommentarer hvor jeg føler at det jeg sier blir vridd og vendt på.

Dette er vondt for meg, fordi jeg aldri har likt å være til bry for noen. Og jeg er usikker på om jeg tør stole på andre mer.

Du er jo ikke til bry for noen. Ikke i det hele tatt. Det er helt opp til hver enkelt av oss om vi leser det du skriver, og om hvorvidt vi velger å svare eller ikke.

Som regel synes jeg det virker som om nhd svarer deg når han har noen svar å komme med.

Men du tillegger ham altfor stor vekt i livet ditt kanskje? Han kjenner deg ikke personlig. Han kan ikke vite nok om deg til å gi deg konkrete råd hele tiden.

Mitt inntrykk er at de fleste av de trådene han hopper over er tråder av typen "jeg har skjønt noe av meg selv", altså tråder hvor det ikke stilles noe spørsmål annet enn "Er du ikke enig?", eller "Er du ikke fornøyd med meg?".

For det første er det ikke så rart at han hopper over akkurat de. Han har sikkert begrenset med tid som de fleste andre og svarer da heller de som han kan gi konkret hjelp med noe, medisindoser, diagnoser og andre ting innenfor fagfeltet hans.

Nå er jo riktignok psykoanalyse også innefor fagfeltet hans (såvidt jeg vet?), men han kan ikke bedrive den via dol-forum med noen. Så detaljert terapi må man gå til en behandler i real life med. Og det gjør jo du, og det er jo flott.

Meeeen, så virker det som om du nok en gang vender tilbake til nhd for at han skal gå over ting som skjer underveis i behandlingen din da. Og det er ikke så greit for ham å få til. Han gir svar hvis han har noen, og lar være når han ikke har noen.

En av de viktige tingene jeg har sett at han har skrevet til deg er at det er en viktig del av prossessen din at du ikke ber om svar fra en online-lege hver dag, men at du faktisk klarer å holde dem igjen til din neste time.

Jeg skjønner at det er kjempevanskelig, og jeg skjønner at det kanskje ikke alltid går også. Men kanskje når du kjenner at usikkerheten tar helt overhånd, at du kan få bedre hjelp hvis du ringer behandleren din og ber om en akutt-time?

Slik det er nå virker det som om nhd har fått rollen som sjef i tilværelsen din, og at du trenger hans aksept underveis. Jeg tror du vil få det mye bedre hvis du klarer å se ham som en vanlig mann som går hjem og krangler med kona og kjefter på ungene sine akkurat som alle andre. Ikke at jeg kjenner'n altså, men han er sikkert ikke bedre enn oss andre når alt kommer til alt :-)

Han har noen svar iblant, men han har ikke alle svarene. Og det hender han tar feil. Og for å være helt ærlig hender det han ser ut til å være litt sur også - men da er det viktig å huske på at det ikke er din skyld at han er det. Din jobb er å få det bedre selv, og å stå på egne bein.

Og det vet jeg du kan, du bare tør ikke se din egen styrke. Du har kvitta deg med en idiot av en mann og du tar vare på datteren din med de utfordringene som følger med der. Og enda går du i terapi og prøver alt du kan å lese, søke, tenke og finne løsninger hele veien for å bli hel.

Og kanskje er veien å gå for deg akkurat nå å rive nhd ned av pidestallen sin?

Store klemmer.

[Glimtipper]

Jeg forstår ambivalensen til Jente31 nå og tro meg - den er ikke god, men veldig veldig vondt å gå rundt med. For å bli bedre må en gå i relativt langvarig terapi og det er bare ikke så enkelt at en påtar seg offerrollen.

Å ha det som J31 nå har det, kan være helt forferdelig. Derfor trenger hun nå støtte i ferien tror jeg inntil behandler er tilbake. Er i hvertfall slik jeg tolker det.

Ja, slik tolker jeg det også. Og støtte får hun. Jeg ser mange her som bryr seg oppriktig om henne.

Det å ha det vanskelig er absolutt ikke et tema som er ukjent for meg. Jeg vet, ut i fra min egen erfaring, at man ikke kan innta en offerrolle. Så "lett" og vanskelig er det. Om det er hva hun gjør, kan kun hun selv svare på.

Jente31 trenger å finne sin indre styrke, slik jeg oppfatter henne. Styrken til å godta at noen dager er vonde, styrken til å si: "Jeg er bra nok, jeg trenger ingen bekreftelse på det i dag" og styrken til å legge vekk de tankene som ikke gagner henne.

Tankespinn... Åh, så mye jeg vet om det! Og det øyeblikket man finner sin egen avknapp, om det er trening, tankekontroll eller noe annet, er fantastisk. Og den er viktig. Viktigere enn noe annet man lærer mens man har det vondt.

Det å kunne være sin egen venn, det å gi seg selv bekreftelser og ikke trenge de fra andre konstant, er et viktig steg på veien til å bli et helt menneske.

Men: Dette er min mening.

Jeg bryr meg forøvrig veldig om Jente31, så mye man kan om en person man aldri har møtt.

[Gjest Wita]

Du er jo ikke til bry for noen. Ikke i det hele tatt. Det er helt opp til hver enkelt av oss om vi leser det du skriver, og om hvorvidt vi velger å svare eller ikke.

Som regel synes jeg det virker som om nhd svarer deg når han har noen svar å komme med.

Men du tillegger ham altfor stor vekt i livet ditt kanskje? Han kjenner deg ikke personlig. Han kan ikke vite nok om deg til å gi deg konkrete råd hele tiden.

Mitt inntrykk er at de fleste av de trådene han hopper over er tråder av typen "jeg har skjønt noe av meg selv", altså tråder hvor det ikke stilles noe spørsmål annet enn "Er du ikke enig?", eller "Er du ikke fornøyd med meg?".

For det første er det ikke så rart at han hopper over akkurat de. Han har sikkert begrenset med tid som de fleste andre og svarer da heller de som han kan gi konkret hjelp med noe, medisindoser, diagnoser og andre ting innenfor fagfeltet hans.

Nå er jo riktignok psykoanalyse også innefor fagfeltet hans (såvidt jeg vet?), men han kan ikke bedrive den via dol-forum med noen. Så detaljert terapi må man gå til en behandler i real life med. Og det gjør jo du, og det er jo flott.

Meeeen, så virker det som om du nok en gang vender tilbake til nhd for at han skal gå over ting som skjer underveis i behandlingen din da. Og det er ikke så greit for ham å få til. Han gir svar hvis han har noen, og lar være når han ikke har noen.

En av de viktige tingene jeg har sett at han har skrevet til deg er at det er en viktig del av prossessen din at du ikke ber om svar fra en online-lege hver dag, men at du faktisk klarer å holde dem igjen til din neste time.

Jeg skjønner at det er kjempevanskelig, og jeg skjønner at det kanskje ikke alltid går også. Men kanskje når du kjenner at usikkerheten tar helt overhånd, at du kan få bedre hjelp hvis du ringer behandleren din og ber om en akutt-time?

Slik det er nå virker det som om nhd har fått rollen som sjef i tilværelsen din, og at du trenger hans aksept underveis. Jeg tror du vil få det mye bedre hvis du klarer å se ham som en vanlig mann som går hjem og krangler med kona og kjefter på ungene sine akkurat som alle andre. Ikke at jeg kjenner'n altså, men han er sikkert ikke bedre enn oss andre når alt kommer til alt :-)

Han har noen svar iblant, men han har ikke alle svarene. Og det hender han tar feil. Og for å være helt ærlig hender det han ser ut til å være litt sur også - men da er det viktig å huske på at det ikke er din skyld at han er det. Din jobb er å få det bedre selv, og å stå på egne bein.

Og det vet jeg du kan, du bare tør ikke se din egen styrke. Du har kvitta deg med en idiot av en mann og du tar vare på datteren din med de utfordringene som følger med der. Og enda går du i terapi og prøver alt du kan å lese, søke, tenke og finne løsninger hele veien for å bli hel.

Og kanskje er veien å gå for deg akkurat nå å rive nhd ned av pidestallen sin?

Store klemmer.

Bra svar

[Gjest Valnøtt]

Ja, slik tolker jeg det også. Og støtte får hun. Jeg ser mange her som bryr seg oppriktig om henne.

Det å ha det vanskelig er absolutt ikke et tema som er ukjent for meg. Jeg vet, ut i fra min egen erfaring, at man ikke kan innta en offerrolle. Så "lett" og vanskelig er det. Om det er hva hun gjør, kan kun hun selv svare på.

Jente31 trenger å finne sin indre styrke, slik jeg oppfatter henne. Styrken til å godta at noen dager er vonde, styrken til å si: "Jeg er bra nok, jeg trenger ingen bekreftelse på det i dag" og styrken til å legge vekk de tankene som ikke gagner henne.

Tankespinn... Åh, så mye jeg vet om det! Og det øyeblikket man finner sin egen avknapp, om det er trening, tankekontroll eller noe annet, er fantastisk. Og den er viktig. Viktigere enn noe annet man lærer mens man har det vondt.

Det å kunne være sin egen venn, det å gi seg selv bekreftelser og ikke trenge de fra andre konstant, er et viktig steg på veien til å bli et helt menneske.

Men: Dette er min mening.

Jeg bryr meg forøvrig veldig om Jente31, så mye man kan om en person man aldri har møtt.

Tiltredes.

Og den avknappen - den er uvurderlig! Jeg skal aldri mer leve uten den. Ta fra meg alt, men knappen hvor jeg skrur av stresset, den beholder jeg.

Merket det i dag igjen. La ut på tur. Først er det masse oppover og da går jeg og svinger med armene og blir god og varm. Og tenker og mumler for meg selv om det jeg tenker på. Ting jeg skulle sagt osv.

Så etterhvert begynner jeg å legge merke til historien på lydboka jeg har i ørene. Så skrur jeg av mp3 spilleren og begynner å løpe. Etterhvert er jeg dypt konsentrert om ikke å snuble i røtter og steiner mens jeg løper. Og når jeg kommer hjem og begynner på styrkeøvelsene merker jeg at jeg er dypt konsentrert om å gjøre øvelsene riktig mens jeg langsomt teller repetisjonene. Og i hodet - der er det rolig. Og veldig godt å være. Og den gode feelingen beholder jeg i mange timer etterpå.

[frosken]

Løven er så viktig. Min starter ofte setninger med: "Faen heller!"

Det er litt koselig at du bekymrer deg, selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker deg tankespinn på mine vegne. Men det er nesten alltid hyggelig å bli tenkt på.

Jeg forblir jo her på DOL, så du får nok høre det om noe går oss ille.

Squishy har forøvrig hatt store forbedringer i det siste. Vet du, han vil heller holde min hånd enn noen andres nå? "Mamma skal, mamma skal" er alt jeg hører hele dagen. Det er fint

Jeg blir så glad når du skriver at det går bedre med Squishy!

Hvis ikke språket hans faller på plass i løpet av det første året i England, så må dere ta tak i det. Men det kan jeg jo vente litt med å begynne å mase med. Kanskje...*s*

[Gjest xbellax]

Det beste ville vært om du kuttet ut å be om NHD`s svar men at du henvendte deg til andre brukere istede. Du virker deprimert og hudløs, og du har det uten tvil helt forjævelig. Tankekjør kommer automatisk ved depresjon, det blokker utsikten, det forhindrer deg i å tenke konstruktivt. Jeg vet mange har gitt deg råd om aktivisering, det er det eneste som fungerer. Men, du trenger også terapi der du er nå, du trenger hjelp. Hvem har du som du kan kontakte nå i sommer? Når skal du evt tilbake i terapi?

[Gjest Skjønner nok noe av dette her.]

Da jeg flyttet fra et dårlig forhold, var en av grunnene til at jeg klarte det, mitt gode forhold til min psykolog. Jeg var avhengig av ham, og han og bekreftelsene jeg fikk, var nok et "avhengighetsforhold" som gjorde at jeg holdt skuta gående, men jeg var ikke selvstendig, og ikke så "flink" som det så ut til. Jeg var "flink" for å tekkes psykologen min, og jeg hadde ikke klart å være sånn/tenke riktig uten han. Jeg var fremdeles avhengig, og fremdeles i offer rollen.

Da jeg byttet psykolog, var jeg like "avhengig".

Dette var for meg ikke reell endring, men absolutt en endring til det bedre. Fra å være i et forhold der jeg ble definert av han jeg bodde med (det er faktisk en grunn til at man blir i et sånn forhold også) fikk jeg "bli" sånn som jeg opplevde at jeg trodde jeg skulle tenke og være for å tekkes psykologen. Men jeg hadde det litt bedre.

Det å skulle la vær å få bekreftelse, fører til mange tanker, og der andre tar valg, står i det de finner ut, er det vanskelig å finne det ut selv, for det er jo ikke noe en er så flink til etter så mange år i et dårlig forhold.

Det var først etter en "frigjøring" fra psykologen min, at jeg gjorde ting fordi jeg mente det var riktig, fordi jeg ville det.

Først da kom jeg meg ut av det mønsteret som ville ført meg inn i stadig nye avhengighetsforhold.

Og det ønsker jeg for deg også, men det krever at du klarer å ta inn over deg noe av det andre ser, som ikke er så behalgelig å innrømme. Og det kan være hardt å svelge.

Håper du kommer deg ut av mønsteret ditt.

[Glimtipper]

Jeg blir så glad når du skriver at det går bedre med Squishy!

Hvis ikke språket hans faller på plass i løpet av det første året i England, så må dere ta tak i det. Men det kan jeg jo vente litt med å begynne å mase med. Kanskje...*s*

Enig med deg. Det er mulig vi tar tak i det før, men jeg avventer og ser hva barnehagen hans vil mene om det.

Jeg tror han har det godt nå, selv om han savner stepappa. Og bedre skal det bli

[Gjest liten løve]

Leit å høre at du sliter. Det merkes også veldig godt på innleggene dine her at du gjør nettopp det.

Jeg synes ikke du trenger å be om unnskyldning for hvordan du bruker forumet eller forklare hvordan du er eller ikke er.

Aksepter at du er som du er, og at du har det som du har det. Når man har det vondt påvirker det måten man forholder seg til andre på. Det er mye bedre å akseptere det, enn å unnskylde seg og gjøre seg liten.

Ikke unnskyld deg. Ikke åpne for kommentarer her inne på din egen oppførsel og måte og forholde deg til.

Hvis du er redd noen skal tenke at du smisker, har oppmerksomhetsbehov er avhengig av NHD så ikke bry deg om det. Drit i det (for å si det sterkt). Vi er en gjeng her inne med alskens sykdommer, plager, adferdsproblemer, rusproblemer osv. Alle har sitt. I stedet for å gå i forsvar; prøv å kjenne på om det er noe rett i det folk sier til deg. Og prøv å tenke at det er okay. For om det nå skulle være slik at du er grunnleggende utrygg og trenger mye bekreftelse så er ikke det en forbrytelse eller en skam. Det er bare sånn det er, akkurat nå. Og samtidig tenke at det er ikke sikkert det blir sånn alltid, men at endring tar lang tid (flere år).

Kanskje sliter du med en dyp skam over å være den du er? Jeg sier overhode ikke at du har grunn til det. Jeg bare kjenner meg igjen i deg på noen punker- slik jeg hadde det tidligere. Skammen krymper iallefall som trollet i sola hvis man ærlig og åpent våger å snakke om det at en skammer seg. Kanskje bærer du andres skam også? Den skammen som de som har utnyttet deg grovt burde ha bært. Når noen oppfører seg skamløst så overfører de skammen til den som opplever det. Og den skammen kan gjerne bli sittende og gnage i åresvis.

Beklager hvis dette bare ble rot. Har vondt av deg. Kjenner nesten på meg hvordan du har det (tror jeg).

Stell pent med deg selv, og la din indre dialog være snill og støttende.

Klem

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Huff, så fælt at du ble så kjemperedd av de første innleggene du leste. Det kan være du vil føle det lettere i deg påpeker hva du reagerte på (ordlyden, noe du følte var helt målbo etc).

Har du sett at NHD har svart deg? Der ser du at det du fryktet og "innbilte" deg ikke stemte. Det du sa om at NHD ikke ville hjelpe deg, var en forhastet slutning. Så det er ikke fullt så galt - heldigvis.

Følelsene og tankene løper visst av med deg for tiden. Kjenner igjen grublepersonligheten din i mitt eget. Tanker som kverner og går, ustanselig og plager. Som fører med seg slitasje på en selv og seldestruktivitet. Du nevnte noe veldig vesentlig i spmet til NHD. Du trakk selv frem dette med grubleeksponeringeksponering" som kun tapper for energi.

Så veien å gå for deg som er så grublete anlagt, er kanskje en annen? I hvert fall for meg har jeg begynt å innse helt i det siste at dette er noe jeg må være veldig obs på. For ser at når jeg har begynt føle meg dårlig så har jeg jeg tatt depresjonen i drivhus, gjødsla og stelt med tankekverninga i de samme og samme baner, om og om igjen (hakk i plata-opplegg). Selv ugrasset har jeg fjerna med grublingen. (ugrasset blir her selvros, hyggelige opplevelser og lysglimt).

Selv om du er i "berg og dalbane"- opp og ned i tanker og følelser veldig nå, med kriser avbrutt av "nå har jeg skjønt det" og "nå er jeg klar for å kjempe videre", så roper det en varsellampe her om at en underliggende depresjon ser ut til å kunne være i anmarsj og/eller kunne ha utviklet seg. (kanskje kan et AD kombinert med SS-en din hjelpe deg?)

Klapp på hode og skulder med god bedring ønske fra

[Gjest Jente31]

Det virker som du må lære deg å takle avvisninger bedre.

Du sier at du ikke er avhengig av svar fra nhd, at du ikke vil mase, men slik ser det ikke ut utenfra lenger. Virker som du er l besatt av han, en slags ulykkelig forelskelse.

Kanskje kan det ha noe med din dårlige erfaring med menn å gjøre? At du aldri tidligere har blitt ordentlig ivaretatt av en mann og at nhd er den eneste som har vist deg litt omsorg?

Jeg synes ikke du skal ta det så personlig det at du ikke får svar. Det har ikke noe med at han missliker deg å gjøre.

Jeg tror ikke du kommer til å forstå det, men jeg prøver nå og fortelle deg det alikevel.

Jeg ble helt satt ut (kvalm..) av det du skrev, wita. Men jeg skjønner at du mener det godt, og at jeg overreagerte kraftig.

Du har rett i avhengigheten, men den har vært på en helt annen måte; kun som terapeut.

Jeg har "sett" det mer og mer selv også. Og det er faktisk en lettelse.

Var litt usikker på om jeg skulle sende dette, fordi jeg ikke ønsker å blåse nytt liv i stormen. Men jeg følte for å si det til deg likevle, i håp om at vi kan legge dette bak oss.

Håper du har en fin ferie der oppe i Nord.