Tenåringen min.

[Gjest xbellax]

Ja, det er godt mulig. Jeg vil tro at det er et syn som vil feste seg på netthinna for alltid.

Jeg synes det hadde vært best om hun kunne huske dem som de var, men jeg er ingen ekspert på dette.

Det er desverre det, men tid vil hjelpe. Din datter reagerer helt normalt, i tillegg må du huske på at hun er tenåring. Du gjør det du kan synes jeg, uten å være masete. La henne bruke tid på å sørge på sin måte. Når slike dramatiske ting hender er det aller vanskeligst å snakke med de som faktisk står en aller nærmest, det er bare slik. Gi henne tid og fortsett slik du gjør.

[Gjest Tenker mye på dette.]

Jeg tror hun vil nok huske dem som de var.

Og hun vil bearbeide synet over tid.

Det viktigste du kan gjøre er å bare være til stede. Tilgjengelig om hun ønsker det. Hjelpe til å dra henne ut- eller oppmuntre til samvær med venner/kino etc etter hvert.

Å hjelpe til med å dra henne ut eller oppmuntre til samvær med andre, trenger jeg heldigvis ikke.

Det har aldri vært noe problem hverken før eller etter:-)

[laban]

Ja, det er godt mulig. Jeg vil tro at det er et syn som vil feste seg på netthinna for alltid.

Jeg synes det hadde vært best om hun kunne huske dem som de var, men jeg er ingen ekspert på dette.

Jeg tror ikke det ene utelukker det andre i slike tilfeller. Jeg er enig med frosken.

Det hadde neppe gjort saken noe bedre om du hadde tvunget fram en avgjørelse som gikk på tvers av hennes egne ønsker. Dette er ikke siste gangen hun må ta følgene av at hun gjør noe annet enn hva du ville gjort.

Vi er alle summen av våre erfaringer. Men ikke betrakt alt som avviker fra den jenta hun var for noen år siden, som en konsekvens av denne tragedien (jeg har forstått hvem og hva, uten at det egentlig har noen betydning).

Selve hendelsen har nok større virkning enn akkurat synet. Mange har fått avskjeden med nære familiemedlemmer (ved naturlig død) ødelagt eller redusert ved at de har vært redde for å se et dødt menneske for første gang. Noen synes også at det å se avdøde, "hjelper" for å forstå hva som egentlig har skjedd. I så fall er det en smertefull prosess for et ungt menneske, men kanskje ikke så mye verre enn om det bare skyves bort inntil videre.

Beklager hvis dette ble bare rør.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Utrolig trist å miste vennene sine. Å se de i en så maltraktert form (jmf kvestede lik) tror jeg for flere (noen) vil være en ekstra tøff tilleggsbelastning til tapet av dem. Men vi er forskjellige. For min del vet jeg at jeg kunne synes det var fint å se min mormor e.l. ligge der fredelig og rolig (som en "sovende mormor"). Jeg ville ikke valgt syning dersom liket var ille tilredt. Da tror jeg at jeg kunne fått plagsomme mareritt/flash backs av det.

[Gjest Valnøtt]

Sorgen kan skape store vansker for henne. Men at hun tar styring selv med den og velger hva hun skal og ikke skal tror jeg snarere gjør ting bedre enn verre. De fleste har såpass livlig fantasi i dag at det å se et stelt lik uansett hvor ille det er, antagelig er bedre enn det man kan se for seg på egen hånd.

[Gjest sjøstjerna]

Å hjelpe til med å dra henne ut eller oppmuntre til samvær med andre, trenger jeg heldigvis ikke.

Det har aldri vært noe problem hverken før eller etter:-)

Dette er meget bra tegn.

:-)

[Gjest owje]

Må svare både ja og nei. Har to ungdommer som mistet sin venninne for 3 år siden. Av krise-teamet i kommunen fikk de tilbud og å se vedkommende.

De slet begge med mareritt og masse tanker i ettertid. Den ene var utrolig flink til å sette ord på ting, og kom seg raskt selv om det fortsatt var trist.

Den andre har hatt søvnproblemer, vært mye syk, hodepine, trist, lite energi, virket deprimert etterpå. Var heller ikke så flink til å snakke, det gikk mere på at h"n fikk fysiske smerter og plager.

Jeg lurer også på hvor det ble av dette krise-teamet etterpå? Har ikke hørt en lyd ifra dem.

Så på ditt spørsmål vil jeg svare tja, for noen kanskje bra, for andre ikke. Men ikke lett å finn ut av hvem som tåler det og ikke på forhånd da.

[Gjest owje]

I følge de jeg diskuterte dette med, så var det avgjørende momentet hvorvidt folk ble forberedt på det de kom til å få se eller ikke. Dette praktiserte de også i forhold til barn.

Ut ifra min erfaring med ulykker og forskjellige ting er jeg ikke enig med deg. Har sett unger bli helt vettskremt og fortrengt alt. Har vært med selv i dødsulykke til noen som sto meg nær, men angrer ikke på at jeg ikke så han, det tror jeg ville forfulgt meg resten av livet.

Ungdommene mine ville helt klart vært foruten disse "syningene." Jeg også lærte dette da jeg gikk på skole, en prest også som sa dette, at det var mye bedre å se de døde. Jeg er uening. Har i lang tid latt dette være og har det mye bedre etterpå med dette. Da husker jeg heller personen sånn som hun/han var, istedet for å ha "bildet" av et lik hengende på netthinna i årevis.

[frosken]

Ut ifra min erfaring med ulykker og forskjellige ting er jeg ikke enig med deg. Har sett unger bli helt vettskremt og fortrengt alt. Har vært med selv i dødsulykke til noen som sto meg nær, men angrer ikke på at jeg ikke så han, det tror jeg ville forfulgt meg resten av livet.

Ungdommene mine ville helt klart vært foruten disse "syningene." Jeg også lærte dette da jeg gikk på skole, en prest også som sa dette, at det var mye bedre å se de døde. Jeg er uening. Har i lang tid latt dette være og har det mye bedre etterpå med dette. Da husker jeg heller personen sånn som hun/han var, istedet for å ha "bildet" av et lik hengende på netthinna i årevis.

Jeg gjenga synspunktene til folk som har jobbet mye med dette.

Har forøvrig aldri ment at noen bør presses til å se den døde. Da min mann døde, valgte min niese å ikke se ham mens min nevø ønsket å se. De fikk begge velge, og fikk begge klar beskjed om at det ene valget ikke var bedre enn det andre.

[Gjest owje]

Jeg gjenga synspunktene til folk som har jobbet mye med dette.

Har forøvrig aldri ment at noen bør presses til å se den døde. Da min mann døde, valgte min niese å ikke se ham mens min nevø ønsket å se. De fikk begge velge, og fikk begge klar beskjed om at det ene valget ikke var bedre enn det andre.

Ok, da skjønner jeg hva du mener, leste fort og misforsto sikkert en del :-).

Jeg tror også det er lurt at barnet er så stort at det vet hva det sier ja til. Har opplevd at barn har blitt forklart nøye og sagt at ja, det vil jeg. Etterpå ble barnet hysterisk og skjønte likevel ingenting.

Vanskelig å vite hva som er rett og galt i sånne tilfeller, tror jeg. Mennesker er veldig ulike, vi tror vi gjør alt rett og så blir det feil likevel mange ganger.