Kan noen fortelle litt om schizofreni?

[Gjest urolig pårørende]

Jeg er pårørende til en som nettopp har blitt innlagt pga mulig schizofreni. Han er klar over at noe er "feil" og at han trenger hjelp, men han tror dette er noe som lett kan fikses.

Sykdomstegnene er tap av konsentrasjon, dårlig søvn, han hører stemmer som ber ham om å utføre visse ting, ukjente vet "alt" om ham, han får signaler fra tv/radio, kamp mellom det gode og det onde.

- Hvor lenge kan man anta at han vil være innlagt?

Han vil hjem allerede etter to dager fordi det knapt er noe aktivitet på avdelingen. De vil ha ham til "å slappe av", noe som for ham bli å kjede seg.

- Hva kan man si om prognosene?

Jeg vil også gjerne høre litt om hvordan det er å være schizofren hvis det er noen her som har denne diagnosen. Hva med arbeid? Funksjonsnivå?

[Gjest schizofrenetisk]

Hei, det kan være vanskelig å stå på sidelinjen når noen man holder av ikke har det bra og blir "innrullert" i et system som psykiatrien. Jeg antar at det kan skape tusen spørsmål og en god porsjon usikkerhet med tanke på fremtiden.

Først og fremst er det viktig å understreke at mennesker med diagnosen schizofreni er en heterogen gruppe i likehet med andre pasientgrupper. Men selvsagt er det også en rekke fellestrekk.

Selv sliter jeg også med kognitive forstyrrelser så som konsentrasjonsvansker, dårlig oppmerksomhet og problemer med å henge med i samtaler der mitt stressnivå er høyt. I det hele tatt er stress en "fiende", og utløser en rekke symptomer. Dette er jo noe en kjenner igjen innenfor mange lidelser.

Jeg synes det er vanskelig å ta innover meg at jeg har denne lidelsen, og jeg regner med og håper på at den forsvinner som dugg for sol en dag. Mine nærmeste pårørende er kanskje ikke helt enig i dette, men jeg tror det er slik, og jeg holder fast ved et slikt håp.

Jeg synes også det er vanskelig å skulle ta det med ro. Det å hvile seg kan også i mitt tilfelle virke kjedsommelig. Jeg synes det er vanskelig å ta hensyn til de begrensningene lidelsen setter.

Jeg er heldig at jeg ikke er plaget av hallusinasjoner i særlig grad, med da mer tankeforstyrrelser og kanskje litt "skeive" oppfatninger og vrangforestillinger.

Funksjonsnivået i forhold til sosiale og jobbmessige sammenhenger varierer veldig i forhold til dagsformen. Jeg er i ferd med å få til en slags arbeidstilknytning, men det er krevende å skulle klare å holde seg klar i hodet i forhold til arbeidsoppgaver og i forhold til kolleger. Jeg føler meg lett invadert av andre, og det er problematisk.

Ellers føler jeg meg bra, og er ikke så preget av lidelsen. Jeg tror jeg er relativt lett "angrepet" for å si det slik. Jeg har tro på fremtiden, og jeg opplever å ha tillit til det systemet/behandlingsapparatet jeg er knyttet til.

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp, men jeg ville nå i alle fall komme med noen erfaringer.

Hvis du har ytterligere spørsmål eller ønsker en kommentar på noe, så må du gjerne spørre meg.

Beste hilsener fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ved førstegangsinnleggelse trenger en litt tid for å gjennomføre en grundig utredning inkl diagnostisering. Varigheten på innleggelse mener jeg bør være minst en måned.

[Gjest we keep on]

Hei, det kan være vanskelig å stå på sidelinjen når noen man holder av ikke har det bra og blir "innrullert" i et system som psykiatrien. Jeg antar at det kan skape tusen spørsmål og en god porsjon usikkerhet med tanke på fremtiden.

Først og fremst er det viktig å understreke at mennesker med diagnosen schizofreni er en heterogen gruppe i likehet med andre pasientgrupper. Men selvsagt er det også en rekke fellestrekk.

Selv sliter jeg også med kognitive forstyrrelser så som konsentrasjonsvansker, dårlig oppmerksomhet og problemer med å henge med i samtaler der mitt stressnivå er høyt. I det hele tatt er stress en "fiende", og utløser en rekke symptomer. Dette er jo noe en kjenner igjen innenfor mange lidelser.

Jeg synes det er vanskelig å ta innover meg at jeg har denne lidelsen, og jeg regner med og håper på at den forsvinner som dugg for sol en dag. Mine nærmeste pårørende er kanskje ikke helt enig i dette, men jeg tror det er slik, og jeg holder fast ved et slikt håp.

Jeg synes også det er vanskelig å skulle ta det med ro. Det å hvile seg kan også i mitt tilfelle virke kjedsommelig. Jeg synes det er vanskelig å ta hensyn til de begrensningene lidelsen setter.

Jeg er heldig at jeg ikke er plaget av hallusinasjoner i særlig grad, med da mer tankeforstyrrelser og kanskje litt "skeive" oppfatninger og vrangforestillinger.

Funksjonsnivået i forhold til sosiale og jobbmessige sammenhenger varierer veldig i forhold til dagsformen. Jeg er i ferd med å få til en slags arbeidstilknytning, men det er krevende å skulle klare å holde seg klar i hodet i forhold til arbeidsoppgaver og i forhold til kolleger. Jeg føler meg lett invadert av andre, og det er problematisk.

Ellers føler jeg meg bra, og er ikke så preget av lidelsen. Jeg tror jeg er relativt lett "angrepet" for å si det slik. Jeg har tro på fremtiden, og jeg opplever å ha tillit til det systemet/behandlingsapparatet jeg er knyttet til.

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp, men jeg ville nå i alle fall komme med noen erfaringer.

Hvis du har ytterligere spørsmål eller ønsker en kommentar på noe, så må du gjerne spørre meg.

Beste hilsener fra

Hei

Nå er ikke jeg ”urolig pårørende”, men kunne du sagt noe om hvordan symptomene dine utarter seg? Tenker da spesielt på psykosen.

Grunnen til at jeg spør er at jeg har en schizofrenidiagnose, men denne er usikker. Kjenner meg igjen i en del av det du skriver, så det hadde vært interessant å høre mer.

[Gjest schizofrenetisk]

Hei

Nå er ikke jeg ”urolig pårørende”, men kunne du sagt noe om hvordan symptomene dine utarter seg? Tenker da spesielt på psykosen.

Grunnen til at jeg spør er at jeg har en schizofrenidiagnose, men denne er usikker. Kjenner meg igjen i en del av det du skriver, så det hadde vært interessant å høre mer.

Hei,

Jeg forstår godt at du ønsker å orientere deg om diagnosen nå som du går å venter på det endelige diagnostiske resultatet.

Selv husker jeg at jeg var veldig nysgjerrig på å vite alt om lidelsen, men skjønte da også at schizofreni er et spekter av lidelser. Det kan derfor være svært unøyaktig å bare snakke om "schizofreni" som en eneste diagnose. Min psykiater har sagt at det bare er spørsmål om tid innen en klarer å komme med mer nyanserte kategorier av lidelsen.

Mine symptomer er nok kanskje ikke så typiske, men de påvirker meg (og hemmer meg) ofte. For meg er det ikke noen hei dundrende psykose i full blomst, men heller bølger av forstyrrelser som kommer og går.

Stort sett opplever jeg assosiasjonsforstyrrelser, hukommlesesvansker og vansker med å holde oppmerksomheten.

Jeg føler at avstanden mellom meg og andre mennesker går i oppløsning og at jeg kan bli "invadert" av andre. Jeg opplever at andre kan se hva jeg tenker og jeg kan også veldig godt fornemme hva andre tenker og hva de ønsker.

Tidvis har jeg det andre kaller vrangforestillinger. Noe av dette ser jeg selv at er litt på jordet, andre ganger er jeg overbevist om at det ikke er vrangforestillinger.

Jeg mener da også at det kan være en eneste stor misfortåelse det hele, og at dette med lidelsen ikke har noe med meg å gjøre. Jeg opplever en stor grad av uvirkelighet. Jeg føler at jeg har blitt viklet inn i en labyring i forhold til helsevesenet, og at jeg ikke kommer ut igjen.

Medisinene er ikke bra for meg. Jeg tenker daglig på at jeg disse ødelegger livet mitt, de forringer mine kognitive kapasiteter og er en slags forgiftning rett og slett. Jeg kjenner den kjemiske smaken i hodet hver morgen når jeg våkner. Svært ubehagelig.

Jeg mister aldri bakekontakten slik mange andre gjør når de blir psykotiske. Jeg er tilsnakkelig, men det kan kanskje være litt vanskelig å bli enige om visse ting. Jeg vet hvem jeg er og hva som er meg. Men jeg kan gå i oppløsning på en måte, ja akkurat som om omkretsen min går i stykker. Alt flyter ut, og jeg forsvinner nærmest ut av kroppen og over meg selv. Jeg kan se hele situasjonen i fugleperspektiv. Jeg ser at jeg selv snakker med andre, men at det som er meg har forsvunnet ut av kroppen. Litt rart i grunnen.

Jeg er et svært sosialt menneske og sliter ikke med særlig store problemer synes jeg. Jeg har en lang akademisk utdannelse bak meg, og har hatt gode studieår både faglig og sosialt. Men som tidligere skrevet så har jeg problemer under stress og er derfor uføretrygdet. Men jeg har dog en arbeidspraksisplass og det går rimelig greit.

Dette var litt om min situasjon. Kanskje litt hulter i bulter, men jeg håper du får et slags bilde på hvordan disse små-psykotiske episodene arter seg for meg.

Jeg håper du blir diagnostisert godt og grundig slik at du kan være trygg på at behandlingen er den korrekte.

Ønsker deg all lykke til!

[Gjest we keep on]

Hei,

Jeg forstår godt at du ønsker å orientere deg om diagnosen nå som du går å venter på det endelige diagnostiske resultatet.

Selv husker jeg at jeg var veldig nysgjerrig på å vite alt om lidelsen, men skjønte da også at schizofreni er et spekter av lidelser. Det kan derfor være svært unøyaktig å bare snakke om "schizofreni" som en eneste diagnose. Min psykiater har sagt at det bare er spørsmål om tid innen en klarer å komme med mer nyanserte kategorier av lidelsen.

Mine symptomer er nok kanskje ikke så typiske, men de påvirker meg (og hemmer meg) ofte. For meg er det ikke noen hei dundrende psykose i full blomst, men heller bølger av forstyrrelser som kommer og går.

Stort sett opplever jeg assosiasjonsforstyrrelser, hukommlesesvansker og vansker med å holde oppmerksomheten.

Jeg føler at avstanden mellom meg og andre mennesker går i oppløsning og at jeg kan bli "invadert" av andre. Jeg opplever at andre kan se hva jeg tenker og jeg kan også veldig godt fornemme hva andre tenker og hva de ønsker.

Tidvis har jeg det andre kaller vrangforestillinger. Noe av dette ser jeg selv at er litt på jordet, andre ganger er jeg overbevist om at det ikke er vrangforestillinger.

Jeg mener da også at det kan være en eneste stor misfortåelse det hele, og at dette med lidelsen ikke har noe med meg å gjøre. Jeg opplever en stor grad av uvirkelighet. Jeg føler at jeg har blitt viklet inn i en labyring i forhold til helsevesenet, og at jeg ikke kommer ut igjen.

Medisinene er ikke bra for meg. Jeg tenker daglig på at jeg disse ødelegger livet mitt, de forringer mine kognitive kapasiteter og er en slags forgiftning rett og slett. Jeg kjenner den kjemiske smaken i hodet hver morgen når jeg våkner. Svært ubehagelig.

Jeg mister aldri bakekontakten slik mange andre gjør når de blir psykotiske. Jeg er tilsnakkelig, men det kan kanskje være litt vanskelig å bli enige om visse ting. Jeg vet hvem jeg er og hva som er meg. Men jeg kan gå i oppløsning på en måte, ja akkurat som om omkretsen min går i stykker. Alt flyter ut, og jeg forsvinner nærmest ut av kroppen og over meg selv. Jeg kan se hele situasjonen i fugleperspektiv. Jeg ser at jeg selv snakker med andre, men at det som er meg har forsvunnet ut av kroppen. Litt rart i grunnen.

Jeg er et svært sosialt menneske og sliter ikke med særlig store problemer synes jeg. Jeg har en lang akademisk utdannelse bak meg, og har hatt gode studieår både faglig og sosialt. Men som tidligere skrevet så har jeg problemer under stress og er derfor uføretrygdet. Men jeg har dog en arbeidspraksisplass og det går rimelig greit.

Dette var litt om min situasjon. Kanskje litt hulter i bulter, men jeg håper du får et slags bilde på hvordan disse små-psykotiske episodene arter seg for meg.

Jeg håper du blir diagnostisert godt og grundig slik at du kan være trygg på at behandlingen er den korrekte.

Ønsker deg all lykke til!

Hei igjen, og takk for svar!

Som du sier rommer schizofreni mye, tror det er derfor jeg har fått diagnosen. Jeg passer ikke inn noen andre steder på en måte. Har litt atypiske symptomer, og er knapt grensepsykotisk.

Føler meg bekvem med diagnosen, men er åpen for at det kan være noe annet og ønsker å vite mest mulig.

Har ikke så mye mer å si, takk for at du ville dele din opplevelse av dette :-)

Kan du selv velge om du vil ta medisiner, forresten?

Ønsker deg også lykke til videre!

[Gjest schizofrenetisk]

Hei igjen, og takk for svar!

Som du sier rommer schizofreni mye, tror det er derfor jeg har fått diagnosen. Jeg passer ikke inn noen andre steder på en måte. Har litt atypiske symptomer, og er knapt grensepsykotisk.

Føler meg bekvem med diagnosen, men er åpen for at det kan være noe annet og ønsker å vite mest mulig.

Har ikke så mye mer å si, takk for at du ville dele din opplevelse av dette :-)

Kan du selv velge om du vil ta medisiner, forresten?

Ønsker deg også lykke til videre!

Ja, jeg kan selv velge om jeg vil ta medisiner, men jeg blir jo sterkt anbefalt det fra alle hold.

Jeg er heller ikke typisk for schizofreni, og er som du knapt grensepsykotisk. Allikevel har jeg fått diagnosen. Jeg har i det siste skjønt at den rommer svært mye.

Jeg velger ofte å kalle det en psykoselidelse da schizofreni skremmer fanden på flatmark. Folk flest har mange skremmende assosiasjoner knyttet til den diagnosen.

Jeg føler meg ikke spesielt syk, så jeg er veldig heldig og priveligert. Tenker tenker jeg ofte på.

Ha en fin dag!

[Gjest urolig pårørende]

Hei, det kan være vanskelig å stå på sidelinjen når noen man holder av ikke har det bra og blir "innrullert" i et system som psykiatrien. Jeg antar at det kan skape tusen spørsmål og en god porsjon usikkerhet med tanke på fremtiden.

Først og fremst er det viktig å understreke at mennesker med diagnosen schizofreni er en heterogen gruppe i likehet med andre pasientgrupper. Men selvsagt er det også en rekke fellestrekk.

Selv sliter jeg også med kognitive forstyrrelser så som konsentrasjonsvansker, dårlig oppmerksomhet og problemer med å henge med i samtaler der mitt stressnivå er høyt. I det hele tatt er stress en "fiende", og utløser en rekke symptomer. Dette er jo noe en kjenner igjen innenfor mange lidelser.

Jeg synes det er vanskelig å ta innover meg at jeg har denne lidelsen, og jeg regner med og håper på at den forsvinner som dugg for sol en dag. Mine nærmeste pårørende er kanskje ikke helt enig i dette, men jeg tror det er slik, og jeg holder fast ved et slikt håp.

Jeg synes også det er vanskelig å skulle ta det med ro. Det å hvile seg kan også i mitt tilfelle virke kjedsommelig. Jeg synes det er vanskelig å ta hensyn til de begrensningene lidelsen setter.

Jeg er heldig at jeg ikke er plaget av hallusinasjoner i særlig grad, med da mer tankeforstyrrelser og kanskje litt "skeive" oppfatninger og vrangforestillinger.

Funksjonsnivået i forhold til sosiale og jobbmessige sammenhenger varierer veldig i forhold til dagsformen. Jeg er i ferd med å få til en slags arbeidstilknytning, men det er krevende å skulle klare å holde seg klar i hodet i forhold til arbeidsoppgaver og i forhold til kolleger. Jeg føler meg lett invadert av andre, og det er problematisk.

Ellers føler jeg meg bra, og er ikke så preget av lidelsen. Jeg tror jeg er relativt lett "angrepet" for å si det slik. Jeg har tro på fremtiden, og jeg opplever å ha tillit til det systemet/behandlingsapparatet jeg er knyttet til.

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp, men jeg ville nå i alle fall komme med noen erfaringer.

Hvis du har ytterligere spørsmål eller ønsker en kommentar på noe, så må du gjerne spørre meg.

Beste hilsener fra

Tusen takk for svar. Det er godt å vite at ikke ting er "som på film" der schizofrene ikke blir fremstilt så godt. Nå har det gått noen dager og vi har fått sett an situasjonen litt. Alt blir så mye lettere når man har noe håndfast å forholde seg til. Det du skriver ser ut til å passe noenlunde på den jeg er pårørende til også, og da ser det ikke så ille ut fremover.

Igjen, takk for svar. Det klargjorde mye for meg.

[bibben]

Tusen takk for svar. Det er godt å vite at ikke ting er "som på film" der schizofrene ikke blir fremstilt så godt. Nå har det gått noen dager og vi har fått sett an situasjonen litt. Alt blir så mye lettere når man har noe håndfast å forholde seg til. Det du skriver ser ut til å passe noenlunde på den jeg er pårørende til også, og da ser det ikke så ille ut fremover.

Igjen, takk for svar. Det klargjorde mye for meg.

Det var hyggelig å høre )

Lykke til fremover.