Egoisme?

[Gjest surikatt]

Jeg har lagt merke til at mange mener at det å ta live sitt er egoistisk. Jeg synes det er galt å si at det er kun er utefra egoisme at en tar sitt eget live. Hva mener dere?

[Gjest Valnøtt]

Det er vel ikke ut fra egoisme man faktisk tar livet av seg. Det er vel pga depresjoner og andre vanskeligheter man sliter med og ikke finner noen utvei av. Men at det er den mest egoistiske handlingen man kan gjøre mot andre mennesker - det er jeg enig i. De som står igjen og skal leve resten av livet med den skyldfølelsen der - de fortjener bedre.

[Gjest surikatt]

Det er vel ikke ut fra egoisme man faktisk tar livet av seg. Det er vel pga depresjoner og andre vanskeligheter man sliter med og ikke finner noen utvei av. Men at det er den mest egoistiske handlingen man kan gjøre mot andre mennesker - det er jeg enig i. De som står igjen og skal leve resten av livet med den skyldfølelsen der - de fortjener bedre.

Det er tilfeller hvor den som ønsker å ta livet sitt sitter med skyldfølelse for at de lever.

[Gjest Valnøtt]

Det er tilfeller hvor den som ønsker å ta livet sitt sitter med skyldfølelse for at de lever.

Det kan nok stemme det. Men selvmord er likevel ikke svaret. Det eneste selvmordet gjennom historien jeg kan fatte en viss sympati for var muligens Hitler sitt - men strengt tatt burde han latt være han også.

Hvis man føler skyld bare fordi man lever så har man en prat å ta med noen - kan jeg få spørre hvor gammel du er?

[Gjest surikatt]

Det kan nok stemme det. Men selvmord er likevel ikke svaret. Det eneste selvmordet gjennom historien jeg kan fatte en viss sympati for var muligens Hitler sitt - men strengt tatt burde han latt være han også.

Hvis man føler skyld bare fordi man lever så har man en prat å ta med noen - kan jeg få spørre hvor gammel du er?

44 år

[Gjest surikatt]

44 år

Et søsken av meg klart nesten å ta livet sitt for kort tid siden, men jeg synes ikke det var egoistisk av h*n. Ser heller fortvilelsen h*n føler over å ikke se noen annen utvei. Selvfølgelig er jeg lettet og utrolig glad for at h*n lever, men jeg sysnes ikke h*n har vært egoistisk.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg tror at de som tar livet sitt, ikke klarer å se hvilken smerte de påfører sine pårørende. Jeg tror ikke de gjør det av egoisme, men at de er så navlebeskuende at de de ikke ser konsekvensen det blir for andre.

Det er flere i min nære krets som har tatt livet sitt, og jeg klarer ikke å tenke på dem med andre følelser enn sinne og forbitrelse.

Jeg har også en nær venninne som har vurdert selvmord, men latt være av hensyn til sine barn, selv om hun sliter. Og det står det enorm respekt av.

[Gjest bareentanke]

Ja det er pr. definisjon egoisme. Nemlig at man utfører en handling som tjener seg selv.

[Gjest sjøstjerna]

Selvsagt skjønner jeg at en person som begår selvmord har hatt det vondt.

Men jeg synes likevel det er egoistisk å velge slik løsning. Den personen rømmer fra problemene sine og overlater sorg, savn og mange spørsmål til sine pårørende.

Om jeg var pårørende til en som vurderte selvmord- og jeg kunne velge for h*n- så ville jeg heller at personen tok kontakt med meg for fortrolige samtaler

[Gjest D*lilith]

Jeg tror ikke det er egoisme,man bare ser ikke andre løsninger.

Tror dem som gjør det har det virkelig vondt!

[Gjest Grønn iris]

Mennesker tar selvmord i desperasjon, men handlingen er egoistisk.

Jeg forstår ikke mennesker som tar selvmord når de har barn spesiellt. Det er UTROLIG egoistisk.

Folk som er syke er jo som oftest selvsentrert.

Ja jeg vet det er menesker som tror alle får det bedre uten dem. Det er jo selvsagt helt urimelig å tenke sånn.

Ja jeg vurderte selvmord tidligere når jeg var alene. Det var en fluktplan..Jeg har alltid likt å flykte fra problemene. Men jeg ville aldri gjort det.

Og nå er det HELT uaktuellt for jeg vil være her for datteren min. Hun skal vite hvem jeg er fra meg og ikke fra andre. Pluss barn har en egen evne til å trekke ting som andre gjør mot seg selv og ta på seg skylda når noe slikt skjer.

[Gjest bareentanke]

Selvsagt skjønner jeg at en person som begår selvmord har hatt det vondt.

Men jeg synes likevel det er egoistisk å velge slik løsning. Den personen rømmer fra problemene sine og overlater sorg, savn og mange spørsmål til sine pårørende.

Om jeg var pårørende til en som vurderte selvmord- og jeg kunne velge for h*n- så ville jeg heller at personen tok kontakt med meg for fortrolige samtaler

Jeg lever hver dag med en mann som sliter med depresjoner, finner ingen glede i livet og ssom ikke kjenner noen genuin lykkefølelse. Vi har hatt mange fortrolige samtaler rundt temaet - noe som smerter meg, men som jeg også setter stor pris på.

Han har satt meg inn i smertefull virkelighet så godt det lar seg gjøre og han har deler sitt liv og sine tanker med meg. Man kan snakke og snakke - man kan hjelpe og hjelpe - men det endrer ingenting. Han har levd med dette fra 12-års alderen.

Jeg har valgt å si til han at hvis du en dag velger veien ut av livet - så er du tilgitt. Jeg vil forstå - så langt det er mulig å forstå.

[Gjest bareentanke]

Ut i fra en handlingsetikk er det vel som oftest egoistisk, for nesten uansett hvem man er ønsker de andre at du hadde valgt noe annet. Dette gjelder enten man er elsket tenåring, en mor med små barn eller en morder.

Ut i fra sinnelagsetikk blir spørsmålet verre, for hva som nøyaktig foregår oppe i hodene til folk som tar livet av seg er ikke godt å si. Mange gjør det nok nettopp av hensyn til andre. Kanskje de mener de bare tilfører verden negative ting. Og da er det jo ikke egoistisk sinnelag.

Jeg må legge ved at det er sinnelagsetikk folk flest er enige om at er det riktige. Folk tenker nok ikke så mye over slikt, men de vil nok likevel være enige i at det spiller en stor rolle hvilke motiver man har.

Jeg tror hensynet til andre bare brukes som en unnskyldning for å kunne gjøre valget. Det hele handler mer om at verden ikke tilfører dem noe - annet enn plager av ulik art.

[Gjest bareentanke]

Hvem er "dem"? Jeg tror denne gruppen er mer heterogen enn du skal ha det til.

Jeg tror mange av de gjør det fordi de skal spare andre. Men selvsagt, ikke alle. Vet om folk som har skutt seg foran døra til "sin fiende" - eller hengt seg i huset til denne "fienden".

Selvsagt er det ulike grunner til at folk velger denne utveien - men i det store og det hele mener jeg de gjør det fordi de ikke holder ut smertene livet påfører dem. Det er jo ekstremt smertefullt og føle at du ikke klarer og tilføre noe til feks livet til nære og kjære, derav tanken om at de har det bedre uten meg. Om de skyter seg hos "fienden" - så er det vel nettopp fordi vedkommende har påført dem smerte. Alt bunner i ulidelig smerte.

[Gjest bareentanke]

Tror ikke smerte er så sentralt. Mer mangel på håp. Kan overleve mye smerte så lenge man har troen på at det vil endre seg.

Det er jo den stadige smerten du påføres som gjør du mister håpet da - eller har du en annen formening om hvorfor håpet blir borte?

[Gjest bareentanke]

Hvorfor skulle jeg ha en formening om hva som forårsaker at håper forsvinner? For meg virker det like logisk at det nettopp er mangel på håp som forårsaker smerte.

Så du mener at noen bare mangler håp?

[Gjest imzedimze]

Tror ikke smerte er så sentralt. Mer mangel på håp. Kan overleve mye smerte så lenge man har troen på at det vil endre seg.

"Tror ikke smerte er så sentralt. Mer mangel på håp. Kan overleve mye smerte så lenge man har troen på at det vil endre seg."

helt enig!!! veldig godt sagt

[Gjest imzedimze]

jeg synes ikke det er egoisme å ta selvmord, det er sykdom, tror noen får et slags klikk i hodet sitt, og det er også slik en datter jeg vet som hadde en mor som tok livet sitt beskrev det.

[Gjest xbellax]

Så du mener at noen bare mangler håp?

Nei, man mister det, håpet, etterhvert som depresjonen gror.

[Gjest bareentanke]

Nei, man mister det, håpet, etterhvert som depresjonen gror.

Det vet jeg jo - jeg vil bare frem til at jeg mener at det er gjentatt påført/opplevd smerte som gjør at man mister håpet. Håpløshet er jo noe av det mest smertefulle som finnes.