Egoisme?

[Gjest xbellax]

Det vet jeg jo - jeg vil bare frem til at jeg mener at det er gjentatt påført/opplevd smerte som gjør at man mister håpet. Håpløshet er jo noe av det mest smertefulle som finnes.

Nå opplever jeg at du snakker mer om årsaker til depresjon, om du skjønner hva jeg mener.

Det smertefulle er, i mine øyne, når den det gjelder, mister håpet. Håp mister man når depresjonen gror seg fast. Mister man håpet, da mister man nær sagt alt -så sant man ikke har noen som holder deg fast.

[Gjest lyrica]

Jeg har vært der. Og egoisme var det ikke, følte meg bare så mye til bry for omgivelsene, ute av stand til å glede meg over noen ting. Bøttevis med skyldfølelese....

Jeg, som bodde i Norge, jeg som hadde eget hus, mat på bordet, friske, sunne barn, flott familie og god jobb...??? Som jeg ikke klarte å føle noen glede over. Nyhetene på TV var bare en bekreftelse på hvor lykkelig og fornøyd jeg skulle være, men ikke klarte å føle. Barn sultet ihjel verden over, og jeg gråt på deres vegne, ville bytte plass med dem.

Ikke fordi de led og ikke jeg, men fordi det ga meg enorm skyldfølelse over å ikke kunne være i stand til å nyte alle mine goder i livet.

Følte meg ubrukelig. Barn og familie fortjente mye mer enn det jeg kunne gi. Alt de fikk var tomt blikk, ufølsomhet over hverdagslige problemer og likegyldighet. Jeg så hvordan de led under det, og følte selvmord ville være beste løsning for oss alle!

Jeg tenkte mye over det. Pønsket på de mest skånsomme måtene for barna etc.

Smertene mine var somatiske som ingen kunne gjøre noe med. Det var en forferdelig periode i mitt liv. Jeg ante jo ikke at de somatiske smertene gikk til psyken også!

Jeg hadde legetime og tok med de to minste barna. Det var lang ventetid, og plutselig brast demningen... Legesekretærer tok seg av barna og jeg jeg ført inn til legen. Han reddet meg!

Hadde èn time, tre ganger i uka, hos legen min. Kunne ringe eller komme når jeg ville, noe jeg aldri trengte, men timene ble godt benyttet. Fikk antidepressiva og smertestillende. Kombinasjonen + å få snakke ut reddet meg, rett og slett!

Poenget mitt er at selvmordstanker kan ha et altruistisk opphav, noe som er det motsatte av egoisme. Man vil spare noen for mer smerte, ikke ens egen smerte, men den man påfører andre!

Jeg var heldig:)

Ta kontakt med noen, er mitt aller beste råd!

[Gjest bareentanke]

Nå opplever jeg at du snakker mer om årsaker til depresjon, om du skjønner hva jeg mener.

Det smertefulle er, i mine øyne, når den det gjelder, mister håpet. Håp mister man når depresjonen gror seg fast. Mister man håpet, da mister man nær sagt alt -så sant man ikke har noen som holder deg fast.

Jeg snakker om hvorfor jeg tror folk velger og ta sitt eget liv og jeg tror de velger det fordi de ikke holder ut en stadig voksende smerte som gjør at man til slutt ikke ser noen annen utvei. Altså har man mistet håpet om at dette livet skal kunne tilføre noe som bedrer situasjonen man befinner seg i. Jeg tror alle selvmord bunner i smerte.

[Gjest lyrica]

Jeg snakker om hvorfor jeg tror folk velger og ta sitt eget liv og jeg tror de velger det fordi de ikke holder ut en stadig voksende smerte som gjør at man til slutt ikke ser noen annen utvei. Altså har man mistet håpet om at dette livet skal kunne tilføre noe som bedrer situasjonen man befinner seg i. Jeg tror alle selvmord bunner i smerte.

Les mitt svar!

[Gjest xbellax]

Jeg snakker om hvorfor jeg tror folk velger og ta sitt eget liv og jeg tror de velger det fordi de ikke holder ut en stadig voksende smerte som gjør at man til slutt ikke ser noen annen utvei. Altså har man mistet håpet om at dette livet skal kunne tilføre noe som bedrer situasjonen man befinner seg i. Jeg tror alle selvmord bunner i smerte.

"Altså har man mistet håpet om at dette livet skal kunne tilføre noe som bedrer situasjonen man befinner seg i." Da er vi jo alle enige. Det er ikke smerten som tar livet av mennesker med depresjon, smerte kan man holde ut, det er fraværet av håp som "dreper". Hvordan man kommer dithen at man tar livet av seg, det er selvsagt en salig blanding av skyld, skam, tunellsyn, selvbebreidelser, liten selvtillit, tomhet, tristhet osv osv - og alt dette er selvsagt smerte, en intens og dybdtgripende smerte.

[Gjest bareentanke]

Jeg har vært der. Og egoisme var det ikke, følte meg bare så mye til bry for omgivelsene, ute av stand til å glede meg over noen ting. Bøttevis med skyldfølelese....

Jeg, som bodde i Norge, jeg som hadde eget hus, mat på bordet, friske, sunne barn, flott familie og god jobb...??? Som jeg ikke klarte å føle noen glede over. Nyhetene på TV var bare en bekreftelse på hvor lykkelig og fornøyd jeg skulle være, men ikke klarte å føle. Barn sultet ihjel verden over, og jeg gråt på deres vegne, ville bytte plass med dem.

Ikke fordi de led og ikke jeg, men fordi det ga meg enorm skyldfølelse over å ikke kunne være i stand til å nyte alle mine goder i livet.

Følte meg ubrukelig. Barn og familie fortjente mye mer enn det jeg kunne gi. Alt de fikk var tomt blikk, ufølsomhet over hverdagslige problemer og likegyldighet. Jeg så hvordan de led under det, og følte selvmord ville være beste løsning for oss alle!

Jeg tenkte mye over det. Pønsket på de mest skånsomme måtene for barna etc.

Smertene mine var somatiske som ingen kunne gjøre noe med. Det var en forferdelig periode i mitt liv. Jeg ante jo ikke at de somatiske smertene gikk til psyken også!

Jeg hadde legetime og tok med de to minste barna. Det var lang ventetid, og plutselig brast demningen... Legesekretærer tok seg av barna og jeg jeg ført inn til legen. Han reddet meg!

Hadde èn time, tre ganger i uka, hos legen min. Kunne ringe eller komme når jeg ville, noe jeg aldri trengte, men timene ble godt benyttet. Fikk antidepressiva og smertestillende. Kombinasjonen + å få snakke ut reddet meg, rett og slett!

Poenget mitt er at selvmordstanker kan ha et altruistisk opphav, noe som er det motsatte av egoisme. Man vil spare noen for mer smerte, ikke ens egen smerte, men den man påfører andre!

Jeg var heldig:)

Ta kontakt med noen, er mitt aller beste råd!

Jeg har lest det og står fortsatt ved at selvmord en en egoistisk handling og dat en bunner i smerte.

Jeg mener da ikke egoisme slik vi vanligvis tolker det, at man er hensynsløs. Man velger rett og slett å utføre en handling man tror vil gange seg selv i forhold til den miserable tilværelsen man befinner seg i.

Det er godt å lese at du fikk hjelp og med det valgte å bli i dette livet.

[hidi, the scorpion]

Jeg har lest det og står fortsatt ved at selvmord en en egoistisk handling og dat en bunner i smerte.

Jeg mener da ikke egoisme slik vi vanligvis tolker det, at man er hensynsløs. Man velger rett og slett å utføre en handling man tror vil gange seg selv i forhold til den miserable tilværelsen man befinner seg i.

Det er godt å lese at du fikk hjelp og med det valgte å bli i dette livet.

Det er en egoistisk tankegang hos slike som dere. Umulig å nå frem, selv når vi ligger på vår mest ynkelige....

Selv når vi åpner det dypeste i oss, blir det ikke trodd.

Håper aldri at noen med selvmordsønsker kommer til deg:(

[Gjest bareentanke]

Det er en egoistisk tankegang hos slike som dere. Umulig å nå frem, selv når vi ligger på vår mest ynkelige....

Selv når vi åpner det dypeste i oss, blir det ikke trodd.

Håper aldri at noen med selvmordsønsker kommer til deg:(

Jeg lever sammen med en som har slitt med depresjoner siden har var 13 - så spar deg!

En ting er at du tydelig misforstår min forståelse av begrepet egoisme - det er lite og gjøre noe med. Men at kommer med et personangrep i form av å vurdere hvorvidt jeg kunne være til støtte for noen i en vanskelig situasjon - det er bare patetisk!

[Skogstrollet]

Jeg synes det er egoistisk om man har noen som er glad i en, f.eks. kone, barn eller foreldre som bryr seg, og da mener jeg virkelig bryr seg.

[hidi, the scorpion]

Jeg lever sammen med en som har slitt med depresjoner siden har var 13 - så spar deg!

En ting er at du tydelig misforstår min forståelse av begrepet egoisme - det er lite og gjøre noe med. Men at kommer med et personangrep i form av å vurdere hvorvidt jeg kunne være til støtte for noen i en vanskelig situasjon - det er bare patetisk!

Det ble helt feil, jeg er lyrica, mente aldri å såre deg....

[Skogstrollet]

Et søsken av meg klart nesten å ta livet sitt for kort tid siden, men jeg synes ikke det var egoistisk av h*n. Ser heller fortvilelsen h*n føler over å ikke se noen annen utvei. Selvfølgelig er jeg lettet og utrolig glad for at h*n lever, men jeg sysnes ikke h*n har vært egoistisk.

Anbefaler filmen The Bridge. http://www.imdb.com/title/tt0799954/

[Gjest bareentanke]

Det ble helt feil, jeg er lyrica, mente aldri å såre deg....

Du såret meg ikke - men jeg synes det er unødvendig at meningsutvekslinger skal utvikle seg til personangrep.

[Gjest Grønn iris]

Jeg har vært der. Og egoisme var det ikke, følte meg bare så mye til bry for omgivelsene, ute av stand til å glede meg over noen ting. Bøttevis med skyldfølelese....

Jeg, som bodde i Norge, jeg som hadde eget hus, mat på bordet, friske, sunne barn, flott familie og god jobb...??? Som jeg ikke klarte å føle noen glede over. Nyhetene på TV var bare en bekreftelse på hvor lykkelig og fornøyd jeg skulle være, men ikke klarte å føle. Barn sultet ihjel verden over, og jeg gråt på deres vegne, ville bytte plass med dem.

Ikke fordi de led og ikke jeg, men fordi det ga meg enorm skyldfølelse over å ikke kunne være i stand til å nyte alle mine goder i livet.

Følte meg ubrukelig. Barn og familie fortjente mye mer enn det jeg kunne gi. Alt de fikk var tomt blikk, ufølsomhet over hverdagslige problemer og likegyldighet. Jeg så hvordan de led under det, og følte selvmord ville være beste løsning for oss alle!

Jeg tenkte mye over det. Pønsket på de mest skånsomme måtene for barna etc.

Smertene mine var somatiske som ingen kunne gjøre noe med. Det var en forferdelig periode i mitt liv. Jeg ante jo ikke at de somatiske smertene gikk til psyken også!

Jeg hadde legetime og tok med de to minste barna. Det var lang ventetid, og plutselig brast demningen... Legesekretærer tok seg av barna og jeg jeg ført inn til legen. Han reddet meg!

Hadde èn time, tre ganger i uka, hos legen min. Kunne ringe eller komme når jeg ville, noe jeg aldri trengte, men timene ble godt benyttet. Fikk antidepressiva og smertestillende. Kombinasjonen + å få snakke ut reddet meg, rett og slett!

Poenget mitt er at selvmordstanker kan ha et altruistisk opphav, noe som er det motsatte av egoisme. Man vil spare noen for mer smerte, ikke ens egen smerte, men den man påfører andre!

Jeg var heldig:)

Ta kontakt med noen, er mitt aller beste råd!

Du kan jo ikke med alvor mene at du trodde det var best for barna dine at du tok selvmord. Det kan ikke gjøres skånsomt uansett.

Bare tenk på det. De ville ha mistet mora si. Pluss at de sikkert hadde slitt med skyldfølelse. -Var det noe jeg gjorde galt som fikk henne til å gjøre det?

Seriøst, selvmord er egoistisk. Det er en flykt. Enten det er flykt fra skyldfølelse, ubehag, smerte, depresjon eller what ever.... Det er en flykt og det er feigt gjort.

Det er min mening.

[Gjest mora2]

Jeg tror de som vurderer selvmord ser alt helt svart, de ser ingen annen løsning. De tenker ikke over de som blir sittende igjen, og de gjør det ikke for å være jævlige mot sine nærmeste.

Det er en egoistisk handling, for de tenker kun på seg selv.

Men de er så langt nede at jeg synes det blir forskjell på egoismen også..Vanskelig.

Det er for jævlig å sitte igjen som pårørende etter selvmord, men man må bare tenke at de har tross alt valgt det selv....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

70 - 90 % av de som tar livet sitt har en alvorlig depresjon. Det er korrekt at graden av håpløshet er en viktigere faktor for selvmord enn alvorlighetsgraden av depresjon. Derfor bruker en ofte skalaer som måler håpløshet når en vurderer selvmordsfare. Tillegg av angst til depresjonen øker også faren for selvmord.

[sola60]

Jeg har vært der. Og egoisme var det ikke, følte meg bare så mye til bry for omgivelsene, ute av stand til å glede meg over noen ting. Bøttevis med skyldfølelese....

Jeg, som bodde i Norge, jeg som hadde eget hus, mat på bordet, friske, sunne barn, flott familie og god jobb...??? Som jeg ikke klarte å føle noen glede over. Nyhetene på TV var bare en bekreftelse på hvor lykkelig og fornøyd jeg skulle være, men ikke klarte å føle. Barn sultet ihjel verden over, og jeg gråt på deres vegne, ville bytte plass med dem.

Ikke fordi de led og ikke jeg, men fordi det ga meg enorm skyldfølelse over å ikke kunne være i stand til å nyte alle mine goder i livet.

Følte meg ubrukelig. Barn og familie fortjente mye mer enn det jeg kunne gi. Alt de fikk var tomt blikk, ufølsomhet over hverdagslige problemer og likegyldighet. Jeg så hvordan de led under det, og følte selvmord ville være beste løsning for oss alle!

Jeg tenkte mye over det. Pønsket på de mest skånsomme måtene for barna etc.

Smertene mine var somatiske som ingen kunne gjøre noe med. Det var en forferdelig periode i mitt liv. Jeg ante jo ikke at de somatiske smertene gikk til psyken også!

Jeg hadde legetime og tok med de to minste barna. Det var lang ventetid, og plutselig brast demningen... Legesekretærer tok seg av barna og jeg jeg ført inn til legen. Han reddet meg!

Hadde èn time, tre ganger i uka, hos legen min. Kunne ringe eller komme når jeg ville, noe jeg aldri trengte, men timene ble godt benyttet. Fikk antidepressiva og smertestillende. Kombinasjonen + å få snakke ut reddet meg, rett og slett!

Poenget mitt er at selvmordstanker kan ha et altruistisk opphav, noe som er det motsatte av egoisme. Man vil spare noen for mer smerte, ikke ens egen smerte, men den man påfører andre!

Jeg var heldig:)

Ta kontakt med noen, er mitt aller beste råd!

Ja, jeg kjenner igjen dette. Jeg var også hellig overbevist om at mitt 5mnd gamle barn ville ha det mye bedre sammen med bare far og at far ville finne en bedre "mor" til h*n enn meg. Barnet er nå 15 og jeg er fortsatt her takket være en lege som forsto. Jeg var så langt nede at jeg satt klar i bilen for å ta livet av meg - langt til skogs så ingen skulle finne meg før det var for sent.

Når jeg ventet nr. 2 var jeg sikker på at det var noe galt med ungen og hadde bestemt meg for å kose meg med den så lenge det gikk og så skulle jeg, for ikke å belaste den eldste og faren, ta med meg ungen og ta livet av både den og meg selv.

Ungen er frisk som en fisk og jeg er her enda, med selvmordstanker annenhver dag, visstnok en bivirkning av AD, men klarer å leve med det nå.

Egoisme? Tja. Jeg kan på en måte være enig, men jeg tror ikke de kan noe for det. Fortvilelsen, og overbevisningen om at det er det beste for alle gjør det vanskelig å tenke klart. Du er som i en glassbolle - det kverner rundt og rundt og det er umulig å finne en løsning. Ikke alle er så heldige å få hjelp.

[Gjest lyrica]

Du kan jo ikke med alvor mene at du trodde det var best for barna dine at du tok selvmord. Det kan ikke gjøres skånsomt uansett.

Bare tenk på det. De ville ha mistet mora si. Pluss at de sikkert hadde slitt med skyldfølelse. -Var det noe jeg gjorde galt som fikk henne til å gjøre det?

Seriøst, selvmord er egoistisk. Det er en flykt. Enten det er flykt fra skyldfølelse, ubehag, smerte, depresjon eller what ever.... Det er en flykt og det er feigt gjort.

Det er min mening.

Leste du innlegget?

Vet du hva altruisme er?

Hvis ikke, så hold deg langt unna denne tråden....

Vi trenger ikke de som "tror de forstår!"

[Gjest plingpling]

Leste du innlegget?

Vet du hva altruisme er?

Hvis ikke, så hold deg langt unna denne tråden....

Vi trenger ikke de som "tror de forstår!"

Det står ingenting fra innleggsskrivers side her at vedkommende kun ønsker meninger som støtter dine eller hennes egne. Hun spørr hva mener dere? Og da er det vel ikke opp til deg å bestemme hva og hvem som hører hjemme i denne tråden.

[Sarah Elizabeth]

Jeg var suicidal i en periode som ung tenåring og hadde ikke sittet her i dag hvis jeg ikke til slutt ble tvangsbehandlet. Barnepsykiatrien reddet livet mitt.

Jeg var overbevist om at jeg ikke var i stand til å leve og jeg trodde at jeg ville komme til å dø uansett. Jeg greide ikke å gå på skolen, tok omtrent ikke til meg næring og var så livredd for å gå til psykiateren at jeg rømte til skogs. Alt var farlig og umulig. Jeg var uten tvil veldig vanskelig for foreldrene mine å takle og i frustrasjonen gav de også naturlig nok av og til uttrykk for dette. Jeg følte at jeg ville gjøre alle en stor tjeneste ved å ta livet mitt. Jeg var surret inn i veldig skremmende tanker om at siden jeg ikke greide å gå på skolen, kom jeg ikke til å få utdanning og en jobb. Jeg ville dermed ikke tjene penger til mat og ville ikke ha noe sted å bo. Jeg greide uansett nesten ikke å spise, alt kom opp igjen, og jeg var helt sikker på at jeg pga alt dette kom til å dø i alle tilfelle. Tanken på å bli tvangsfôret på sykehus var så skremmende at jeg følte at jeg ville bli gal og skade alle som kom i nærheten av meg hvis jeg kom på sykehus.

I det hele tatt, jeg trodde fullt og fast på at det var komplett umulig for meg å leve og at jeg kun var en byrde. Egoisme var ikke en følelse jeg kjente overhodet selv om handlingen er egoistisk.

[Gjest priiivaat]

Jeg tror man tar sitt liv pga at livet er uholdbart, enten pga depresjon eller at det skjer noe som gjør det umulig å leve videre.

Jeg opplevde en skikkelig depresjon hvor alt ble snudd på hodet. Forsto ikke at andre kunne være glade i meg. Jeg trodde jeg var til bry for barn og mann og at de ville få det mye bedre uten meg.

Nå når jeg er friskere, skjønner jeg jo at dette var tull. Men jeg skjønner også hvor alvorlig og farlig en sånn sykdom kan være.

Denne sykdommen, når den blir alvorlig nok, gjør at du ikke tenker som før, det er noe som lammer tankene dine og alt blir bare sort og negativt.

Sett ut i fra den sykes ståsted så er dette ikke egoistisk. Det ordet fantes ikke hos meg da jeg nesten greide å forlate denne verden. Alt jeg tenkte på var at endelig skulle jeg få slippe, endelig skulle barna mine få slippe å ha en så syk mor. Jeg greide å rettferdiggjøre denne handlingen fordi jeg var så syk.

Nå er jeg glad fordi jeg lever og at jeg ble reddet. Det er veldig viktig at en deprimert person får hjelp og behandling.