Depresjon eller bare sliten?

[Gjest deppa eller bare lat?]

Jeg er rundt 50 år. Har hatt et liv med mye slit, stått alene i mange vanskelige situasjoner, men klart brasene rimelig bra.

Nå burde jeg være ovenpå, men jeg føler meg bare ufattelig sliten. Huset flyter til tider, får ikke gjort mye. Tidligere var jeg nøye med å ha det ryddig og pent rundt meg, nå orker jeg ikke.

Jobben er et ork, jeg har vært sykmeldt en tid nå pga en fysisk skade, men nå er det snart ingen vei tilbake, er leget fysisk og skal begynne å arbeide igjen. Men jeg gruer meg, jeg ønsker nesten at jeg skulle få en eller ny skade så jeg slapp å gå på jobb. Trives godt med kolleger og føler ikke behov for noe annet yrke. Ønsker mest av alt å ikke jobbe men har ikke økonomi til det. Synes også det er flaut å føle det sånn så jeg har ikke snakket med lege eller psykolog om disse tankene om jobben. Gir vel inntrykk av at alt er ok på den fronten og somatiserer når ting blir for slitsomt.

Er "flink pike", trener for å holde depresjonen unna livet, har et sunt kosthold osv. Er ganske flink til å fokusere på det positive, og vil så gjerne fungere bra på jobben men jeg får det ikke til.

Kan det være at jeg er mer deprimert enn jeg selv og psykologen tror, at dette er en måte å være deprimert på?