Vanskelig å snakke om.

[Gjest ingen vilje]

Sliter litt. Singel 30 år, jente, sykepleier som tenker at det ikke finnes noe håp. Har en historie med gjenntatte "kamper" bak meg, noe som har ført til at jeg nå føler meg så trengt opp i et hjørne av håpløshet. Folk lurer på hvordan jeg nå greier å stå oppreist, men sannheten er at det er bare skyggen av meg som står oppreist. Min sjel er godt på vei til gravplassen.

Til nå har livet vært ganske brutalt, men jeg har liksom greidd å beholde håpet og troen, og ikke minst ønsket om å eksistere.

Jeg kan ikke si det samme nå. Jeg har familie som helst ser at jeg befinner meg på jordoverflaten. Jeg kan ikke akkurat berette.

Det har på en måte kommet et slags vendepunkt nå. Mht jobb er jeg "helt ferdig" Fatter ikke vitsen. Har ikke noe å gi.

Forsøker å kjempe for at det er vel det man skal, men føler meg tom.

Regner ikke med at jeg er på noen måte klinisk deprimert.

Jeg fungerer greitt kognitivt f.eks.

Livet har bare tatt en vending som jeg ikke greier å finne ut av.

Jeg har tilgang på medikamenter som i beste fall sørger for at jeg bare sovner og ikke våkner. Men det er kanskje ikke så smart i tilfelle det mislykkes så har man bare enda flere problem.

Jeg kjenner systemet.... vet at "all hjelp begynner hos fastlegen..osv... " Men jeg tror ikke jeg kan finne ut av dette.

Og mine etiske og moralske sperrer har forsvunnet veldig.

Kan det skje dette, at man bare blir livslei ?

Og til slutt... Dette er ingen trussel.

[sort som natta]

vet jeg ikke er noen fagperson,men vil bare si at jeg faktisk har vært der du er nå,og har kommet over det!men det tok sin tid... og det er helt jævlig der og da:( gjorde masse stygt mot meg selv,som jeg nå angrer bittert på,har jo satt sine spor.men jeg er glad jeg lever,jeg har funnet tilbake lysten til å leve:D

Håper du finner ut hva som hjelper for deg!medisiner var ikke løsningen for meg,men jeg fant igjen livsgnisten på andre måter.

Ønsker deg lykke til! håper du finner igjen viljen til å leve!!!

[sola60]

vet jeg ikke er noen fagperson,men vil bare si at jeg faktisk har vært der du er nå,og har kommet over det!men det tok sin tid... og det er helt jævlig der og da:( gjorde masse stygt mot meg selv,som jeg nå angrer bittert på,har jo satt sine spor.men jeg er glad jeg lever,jeg har funnet tilbake lysten til å leve:D

Håper du finner ut hva som hjelper for deg!medisiner var ikke løsningen for meg,men jeg fant igjen livsgnisten på andre måter.

Ønsker deg lykke til! håper du finner igjen viljen til å leve!!!

Ja jeg har vært der. Det som hjalp meg var en fastlege som forsto og så måtte jeg få "lykkepiller" samt samtaler hos psykolog. Men det finnes løsninger! Hvis du har råd, kan du jo ta litt fri fra jobben, melde deg på noe slags kurs, ta videreutdanning, eller ta opp meditasjon! Det høres flåsete ut, men for meg ble det en stor hjelp. Etter jobb murte jeg meg mere og mere inne. Orket ikke noe. Men så ble jeg dratt med ut av venner, begynte på kurs og fant igjen meningen med livet! Nå er jeg 48 og vil LEVE!