Sosial angst?

[Gjest Bekymret paps]

Hei dr. Jeg har en sønn som blir 15 om noen uker. Han er en gløgg og oppvakt gutt. Skriftlig (stiler og nett) er han en ordkunstner av de sjeldne, men muntlig og spesielt i sammenhenger der flere mennesker er samlet (f.eks. hvis vi treffer en av hans tidligere bekjente, eller om noen av mine voksne venner spør ham om noe - eller bestefaren for den saks skylt). Dersom han må kommunisere muntlig strever han med å få ordene korrekt - og å snakke tydelig. Han har også et svært usikkert/negativt kroppsspråk på toppen av dette - slik at det hele forsterkes til hans ulempe. Gutten skal opp i 10. klasse - og videre i livet. Føler det nå MÅ gjøres noe for ham. Men føler meg rådløs.

[Yoto]

Hei,

Det er helt klart sosial angst ja. Det er veldig fint at du ser at han sliter og tar tak i problemet slik som du gjør. Første skritt mot bedring er å få han til og åpne seg for dere foreldere. Det er fryktelig vanskelig å snakke med noen om dette (selv de nærmeste) siden disse problemene er noe en skammer seg over også. Og jeg tror også gutter har enda vanskeligere med å åpne seg å snakke om slike problemer.

Men gå varsomt frem. IKKE mas. Er det en av dere mor/far som han snakker lettere med, vil jeg anbefale at denne personen tar innitiativet til en prat. Spør hvordan har det på skolen, for jeg regner med at høytlesning, foredrag osv er noe han sliter veldig med. Ta også gjerne kontakt med ansvarlig lærere for å høre om de har lagt merke til noe.

Første pri. er å få sønnen din i tale. Dette er noe som sjelden går over av seg selv (snakker av erfaring). Husk at det er mange som har/har hatt det sånn og det finnes metoder for å hjelpe sønnen din videre.

Det står også veldig mye om dette på nettet, så jeg anbefaler at du setter deg godt inn i hva det vil si å ha sosial angst før du prøver å få sønnen din i tale.

Lykke til!

[Gjest ToneVe]

Jeg synes ikke nødvendigvis dette høres spesielt unormalt ut. Har selv en sønn og husker godt hvor usikker og keitete han var i den alderen. Tror det er normalt for ungdom i den alderen å være både uskre og sjenerte i enkelte sammenhenger.

Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å sykeligjøre eller overproblematisere noe som kanskje bare er en del av en normal utvikling, og som med tis vil løse seg av seg selv. Det kan gjøre vondt verre tror jeg, og kan fort gi følelse av å ikke være bra nok sånn som man er.

Samtidig mener jeg jo at man skal ta ting på alvor, og jeg vet jo egentlig ikke noe om hvor uttalt dette er.

Men jeg noe om hvor sårbar man er som foreldre i fht barna sine, og hvor lett det er å overproblematisere.

Lykke til uansett :-)

[Gjest cavin]

Han er da bare 15 år! Min var også ,som du beskriver! Veldig sjenert! Idag er han en meget selvsikker og kjekk Gutt! Slapp helt av...det vokser han fra seg!

Vær til ...som Pappa..og vær allikevel litt oppmerksom! Har han venner? driver han med Hobbys? Sport eks?

bare noen tanker