Hvor mye makt har jeg over "mappa" mi?

[Gjest ingen tror meg]

Jeg blir gal! Uff det må jeg ikke si. Da kommer noen løpende med pille-esken og dytter noe ned i halsen på meg.

I 32 år av livet mitt så var jeg nogenlunne fungerende i livet mitt til tross for sosial angst. Da jeg var 30 møtte jeg feil mann som var fryktelig manipulerende og klarte å trykke meg ned såpass at til slutt ikke turte komme med noen krav i forholdet og gikk fullstendig på akkord med meg selv. Da jeg etter tre år var såpass langt nede at jeg bare ville dø ble jeg (frivillig)tvangsinnlagt og proppet full av medisiner. Jeg mener full pakke her altså. Efexor, Seroquel, Lamictal, Imovane og Sobril. De hadde jo løpende kontakt med samboer og fikk hele historien fra hans ståsted. Ingen hørte på meg. Da jeg prøvde å si at han ikke var noe snill mot meg så mente de det bare var en vrangforestilling fra min side. Hjalp ikke at jeg prøvde å si jeg hadde fungert hele livet før jeg traff han (jeg har fortsatt mareritt om dette her, tanken på at folk faktisk kan sperre meg inne uten å tro på noe av det jeg sier). Han gikk faktisk fra meg mens jeg var innlagt da. Var jo enda et spark på en som ligger nede på det tidspunktet men nå er jeg sjeleglad for det.

Problemet nå er at jeg har flyttet og fått en behandler her. Hun hadde ikke lest epikrisen min før de to første timene så da hadde vi en god dialog, men nå sist hadde hun satt seg inn i saken min. Sist så måtte hun kverulere på alt jeg sa og lurte på om ting var fakta eller om det bare føltes sånn for meg. "Skal vi se, jo jeg innbilte meg nok at moren min banket meg opp ja" Imaginary blåmerker som jeg skjulte for gud og hvermann. I epikrisen står det "det var mye utagering mellom *navnet mitt* og hennes mor". Var ikke så mye mellom her da, det var hun som denget løs på meg. Jeg burde kanskje ikke skreket så høyt da hun slo? Jeg vil bare at epikrisen min skal brennes på et bål. Skal jeg behandles som en med vrangforestillinger resten av livet? Har jo aldri noen gang vært psykotisk heller. Selv om det insinueres i epikrisen.

Jeg har det egentlig ganske så bra nå. Er singel og har vært det i to og et halvt år. Selv om det i epikrisen står at jeg sliter med å være alene (hvor de har fått det ifra skjønner jeg bare ikke). Kjøpt meg hus på egenhånd og våkner hver morgen med "ah, en ny dag :-)"

Har sluttet med alle zombie-medisinene med mye motstand. Jammen gikk ikke det bra også. Kan nyte lukten av nyklippet gress igjen. Behandleren er nå sååå bekymret for at jeg skal suges inn i en depresjon. Hjelper ikke at jeg sier at det å få meg deprimert er en meget lang prosess og det trengs sterke ytre påvirkninger. De får jo ikke hjulpet meg med det som er problemet hvis de skal henge seg opp i alt det andre og ikke tar seg av det jeg trenger hjelp for (sosial angst).

Nå er det trygdekontoret som pusher på at jeg må "fikses" da. Med innleggelsen så fikk jeg jo barnevernet på nakken for første gang i mitt liv også. De vil ikke at jeg skal ut i noe jobb før jeg er helt bra. Jeg dras jo til alle kanter her. Et under at jeg ikke blir deppa av alt det styret.

Spørsmålet er. Hvordan kan jeg få en behandling som ikke er farget av den ene episoden i livet mitt? Det er jo ingen andre enn de står meg nære som tar meg seriøst. Kan jeg få slettet epikrisen min?

Er det sånn? Psykiske problemer=dum