Bekymret for mamma

[Gjest hum]

Jeg skal flytte hjemmefra til høsten. Har to andre søsken også, kun en blir igjen til høsten. Mamma bor alene(skilt for noen år siden), og har plager fysisk, men jobber. Det jeg er bekymret for, er om mamma kommer til å takle at to av oss ungene flytter. Hun er tydeligvis veldig avhengig av oss, noe jeg synes er ubehagelig. Jeg får ikke den friheten jeg ønske(er 20). Jeg føler at jeg bare må hjemmefra. Men allikevel har jeg litt dårlig samvittighet på mammas vegne. (Hun er veldig skeptisk til å starte et nytt forhold, da hun har brent seg (også etter skilsmissen Hadde nok ikke hatt så dårlig samvittighet hvis mamma hadde hatt en (mannlig) venn). Vet det er feil, men jeg kan ikke råde for hva jeg føler. Er redd for at mamma skal bli for mye alene, og begynne å tenke på sin vonde fortid(hun hadde en dårlig og traumatisk oppvekst). Mamma er typen som fortrenger alt inne i seg, "for å kunne overleve", sier hun. Jeg er redd for at alt dette plutselig skal komme ut en dag. Kan det det? Ettersom mamma har opplevd så mye fælt, og aldri fått det ut, men bare fortrengt det?

[Gjest latino]

HEI PÅ DEG

Tenk på disse ordene og hvorfor det en gang ble til:

En mor kan passe på 10 barn, men 10 barn kan ikke passe på en mor.

Merkelig, men akk så sant.

Føler du at hun prøver å gi deg dårlig samvittighet for at du drar?

Noen ganger må man være "slem" for å være snill.

Det blir en vanskelig overgang for henne, men alle mammaer har overlevd det samme. Det er ikke riktig at du skal legg ditt liv på is for å fylle tomrommet etter en mann. Når du flytter, ser hun det kanskje bedre selv. At hun må stå på egne ben -

LEVE SITT EGET LIV, IKKE GJENNOM DERE. DERE HAR KRAV PÅ EGNE LIV.

For å gjøre overgangen lettere, kan hun ringes opp med litt faste rutiner i starten. Bare slik at hun allikevel "har dere der litt

allikevel".

Lykke til :oD

Hilsen Hege

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje det at du flytter er det som skal til for at mamma orienterer seg mot verden på nytt i stedet for å mure seg inne med dere barna og være opptatt av fortiden.

Ofte trenges en slik endring i livet for at folk skal ta skjeen i en annen hånd.

Kanskje hun i tillegg burde få psykologisk hjelp?

[Gjest hum]

Kanskje det at du flytter er det som skal til for at mamma orienterer seg mot verden på nytt i stedet for å mure seg inne med dere barna og være opptatt av fortiden.

Ofte trenges en slik endring i livet for at folk skal ta skjeen i en annen hånd.

Kanskje hun i tillegg burde få psykologisk hjelp?

Hun er ikke opptatt av fortiden(tror jeg). Det er det hun sier iallefall.

Tror du hun hadde hatt godt av å prate med psykolog? Hun sier at hun kanskje kunne trengt det, men hun sier at hun ikke vil rippe opp i minnene, for hun vil helst glemme dem. Er det best å snakke ut om traumatiske ting som har skjedd i barndommen, eller bør folk helst glemme dem? (Det kan vel ikke være bra å fortrenge absolutt alt som går imot deg i livet..Det er vel ikke styrke, er det det da? Mamma sier at hun alltid har vært så sterk, men jeg begynner å lure på om hun egentlig er det. Iallefall, så snakker hun aldri om problemene sine, hun bagatelliserer dem alltid. Styrke er å møte problemene sine og snakke om dem, for så å bli ferdige med dem, ikke sant? Uansett, en person som har opplevd mye fælt, får det kanskje bedre ved å snakke ut om minnene, istedetfor å bli plaget med dem resten av livet? Eller blir det bare verre å snakke om dem, at man bare blir gående å tenke mer på dem??)