Hva kan jeg gjøre for min venninne?

[Gjest vil-være-god-venninne]

Hei!

Jeg har nettopp fått vite at en god, men forholdsvis nyervervet venninne har vært utsatt for incest. Det var hennes far som forgrep seg, og det varte over et par år. Hun fortalte meg det næmest i en bisetning, eller som en forsnakkelse. Og hun ga uttrykk for at dette var noe som var bearbeidet og som hun har kommet videre fra. Jeg fikk følelsen av at det ikke var noe mer å snakke om, men hun var heller ikke helt avvisende. Jeg har latt være å grave i dette, men samtidig lurer jeg på om "forsnakkelsen" var et ønske om å snakke?

Jeg har nå lest en del på nettet om senvirkninger, og noe kan jeg kjenne igjen i henne. Spesielt dette med lavt selvverd. Men også at hun lever et litt kaotisk, ustrukturert liv, har litt irrasjonelle reaksjoner overfor menn, og det ser ut som hun har problemer med å binde seg. Utad, eller i det daglige er hun en veldig populær person, veldig blid, engasjert, snill og usedvanlig flink i alt hun foretar seg. Jeg har ikke oppfattet det som påtatt - men noen er jo også veldig flinke til å ta på seg en maske.

Det jeg lurer på er hvordan jeg kan være en best mulig venninne for henne? Burde jeg spørre og grave og prøve å få henne til å snakke om det? Evt. bare spørre om hvordan hun EGENTLIG har det nå? Eller burde jeg la det ligge og bare gjøre det klart at jeg er der for henne uansett, og at hun er mye verdt som en venninne for meg? Blir man egentlig helt ferdig med slike opplevelser? Jeg hadde vært veldig takknemmelig for noen råd om hva jeg skal og bør gjøre -eller ikke gjøre- for henne.

[Gjest xbellax]

Flott at du bryr deg. De som er blitt utsatt for overgrep er så forskjellige og reagerer så forskjellig på samme situasjon at det er umulig å svare på det du spør om. At hun nevnte dette for deg _kan_ være et ønske om å dele det med noen, det kan og ha vært en "forsnakkelse", -spør henne istede for å lure. Spør henne om hun ønsker å dele, spør henne om hun vil at du skal dytte henne litt eller om det bare gjør vondt verre, spør henne hva hun trenger nå og hva du kan gjøre for å hjelpe henne med dette. Vær en venn, slik du behandler alle dine andre venner. Aldri vær redd for å spørre, det vil trolig hjelpe henne også fordi da vet hun at du bryr deg og vet at du ikke bare "gir faen". Endel mennesker våger ikke bry seg fordi de er redd for å såre eller gjøre/si noe feil, problemet er at ingen reaksjon er ofte den verste å takle.

[Gjest vil-være-god-venninne]

Flott at du bryr deg. De som er blitt utsatt for overgrep er så forskjellige og reagerer så forskjellig på samme situasjon at det er umulig å svare på det du spør om. At hun nevnte dette for deg _kan_ være et ønske om å dele det med noen, det kan og ha vært en "forsnakkelse", -spør henne istede for å lure. Spør henne om hun ønsker å dele, spør henne om hun vil at du skal dytte henne litt eller om det bare gjør vondt verre, spør henne hva hun trenger nå og hva du kan gjøre for å hjelpe henne med dette. Vær en venn, slik du behandler alle dine andre venner. Aldri vær redd for å spørre, det vil trolig hjelpe henne også fordi da vet hun at du bryr deg og vet at du ikke bare "gir faen". Endel mennesker våger ikke bry seg fordi de er redd for å såre eller gjøre/si noe feil, problemet er at ingen reaksjon er ofte den verste å takle.

Takk for svaret ditt "xbellax"!

Ja, det er nok best, som du sier, å spørre henne hva hun ønsker. Synes det er vanskelig å ta opp temaet igjen, for jeg vil jo ikke såre eller bringe vonde følelser til overflaten igjen om hun ikke er klar for det. Men hvis hun ellers tror jeg "gir f...", så er jo det helt feil og. Da er det bedre å ha spurt!

Takk igjen :-)

[PieLill]

En mulighet er at hun vil du skal vite, uten at hun nødvendigvis ønsker å gjøre det til et stort tema i deres relasjon. Mange kan oppleve en ensomhet fordi deres medmennsker ikke tåler å høre om overgrepene i det hele tatt. Da blir det som en ikke-ting i livet. Noe tabubelagt og spedalskt, utålelig.

Kan hende testet hun dine reaksjoner.

Dette er en del av din venninnes bakgrunn. En del av bakteppet i livet hennes. En del hun kanskje ikke ønsker å flagge med, men heller ikke nødvendigvis ønsker å være tvunget til å skjule.

Selv om man "blir ferdig" med slike ting vil man alltid bære med seg erfaringene. Det vil påvirke både holdninger, handlinger og reaksjonsmønstre. De fleste har vel et visst ønske om at venner skal kjenne en tilstrekkelig til å forstå i hvert fall noe av dette.

Jeg synes du skal være forsiktig med hva du spør om og hvilke tråder du drar i. Det er slett ikke sikkert du er i stand til å håndtere det du eventuelt måtte hale fram. Få ting er så vondt og demoraliserende som når noen lokker en utpå til å slippe fram det vonde for så flykte i panikk. Det kan ta dager og uker å få på plass følelsene etter en slik runde.

Ikke hopp inn i en jeg-er-den-som-skal-hjelpe-deg-rolle. Du kan fort komme til å skape forventninger du ikke kan leve opp til. Forsett heller å være en venninne slik du har vært før. Ikke se på henne som et offer, men en overvinner. Etterstreb en jevnbyrdig relasjon.

Fortell henne gjerne at du synes det er leit at hun har opplevd noe slikt. At du er litt usikker på i hvilken grad hun ønsker å snakke mer om det. Men ikke legg opp til den store sjelesorgen. Ikke kom med en haug med råd eller still mange spørsmål om hva hun har gjort for å takle det. Ikke forsøk å ordne opp i denne delen av livet hennes.

Din venninne _er_ alle de positive tingene du beskrev henne som. Bli, omgjengelig, dyktig.... Det er ikke bare et skuespill eller et skalkeskjul, ikke ren kamuflasje for å dekke over en mørk hemmelighet. Vi gjør alle lurt i å la våre beste egenskaper og sterke sider være de mest fremtredende. Alle er vi mer både på godt og vondt enn det omverdenen kan se. Alle har sine såre minner, noen sårere enn andre.

Og hva du enn gjør. Bevar din venninnes hemmelighet. La henne selv styre hvem som skal få vite om det og hvordan. Men det har du sikkert tenkt på allerede.

mvh

[frosken]

Jeg synes du skal stole på at hun selv tar vare på seg selv og kan gi uttrykk for egne behov. Hun trenger neppe venner som primært ser henne som "overgrepsutsatt", så etter min mening blir det feil fra din side å gjøre dette til et stort tema i relasjonen mellom dere.

En helt annen ting er at det kan være ok å være helt ærlig på at du har lurt på om hun nevnte dette for deg fordi hun ønsket å snakke om det, og si at du i såfall ikke har noe i mot at hun tar det opp ved behov på linje med andre ting man snakker om i et venninneforhold.

[Gjest vil-være-god-venninne]

En mulighet er at hun vil du skal vite, uten at hun nødvendigvis ønsker å gjøre det til et stort tema i deres relasjon. Mange kan oppleve en ensomhet fordi deres medmennsker ikke tåler å høre om overgrepene i det hele tatt. Da blir det som en ikke-ting i livet. Noe tabubelagt og spedalskt, utålelig.

Kan hende testet hun dine reaksjoner.

Dette er en del av din venninnes bakgrunn. En del av bakteppet i livet hennes. En del hun kanskje ikke ønsker å flagge med, men heller ikke nødvendigvis ønsker å være tvunget til å skjule.

Selv om man "blir ferdig" med slike ting vil man alltid bære med seg erfaringene. Det vil påvirke både holdninger, handlinger og reaksjonsmønstre. De fleste har vel et visst ønske om at venner skal kjenne en tilstrekkelig til å forstå i hvert fall noe av dette.

Jeg synes du skal være forsiktig med hva du spør om og hvilke tråder du drar i. Det er slett ikke sikkert du er i stand til å håndtere det du eventuelt måtte hale fram. Få ting er så vondt og demoraliserende som når noen lokker en utpå til å slippe fram det vonde for så flykte i panikk. Det kan ta dager og uker å få på plass følelsene etter en slik runde.

Ikke hopp inn i en jeg-er-den-som-skal-hjelpe-deg-rolle. Du kan fort komme til å skape forventninger du ikke kan leve opp til. Forsett heller å være en venninne slik du har vært før. Ikke se på henne som et offer, men en overvinner. Etterstreb en jevnbyrdig relasjon.

Fortell henne gjerne at du synes det er leit at hun har opplevd noe slikt. At du er litt usikker på i hvilken grad hun ønsker å snakke mer om det. Men ikke legg opp til den store sjelesorgen. Ikke kom med en haug med råd eller still mange spørsmål om hva hun har gjort for å takle det. Ikke forsøk å ordne opp i denne delen av livet hennes.

Din venninne _er_ alle de positive tingene du beskrev henne som. Bli, omgjengelig, dyktig.... Det er ikke bare et skuespill eller et skalkeskjul, ikke ren kamuflasje for å dekke over en mørk hemmelighet. Vi gjør alle lurt i å la våre beste egenskaper og sterke sider være de mest fremtredende. Alle er vi mer både på godt og vondt enn det omverdenen kan se. Alle har sine såre minner, noen sårere enn andre.

Og hva du enn gjør. Bevar din venninnes hemmelighet. La henne selv styre hvem som skal få vite om det og hvordan. Men det har du sikkert tenkt på allerede.

mvh

Det var et veldig godt innlegg, med mange gode poeng - til ettertanke!

Hun har sagt at hun ikke ønsker at folk skulle synes synd på henne, så jeg skal ikke se på henne som et offer. Som en "overvinner" var en fin betegnelse, synes jeg.

Det jeg syntes ble vanskelig var om hun faktisk ønsket å snakke om det, eller om hun helst ville å la det ligge. Jeg har snakket litt med henne nå, forklart at jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til det hele. Gjorde det videre klart at om hun vil snakke så kan jeg lytte, men om hun ikke ønsker det, så lar vi temaet være.

Jeg er klar over at mange historier er rimelig "heavy", men jeg trekker meg ikke når jeg først har åpnet for det. Uansett, jeg tror hun tok poenget mitt, og sa at hun måtte tenke litt på det. Så nå vet hun hvor hun har meg og vet at jeg bryr meg om henne, og jeg skal ikke "mase" noe mer om det, eller rippe mer opp i noe som hun i stor grad har lagt bak seg.

Takk for gode råd!

[Gjest vil-være-god-venninne]

Jeg synes du skal stole på at hun selv tar vare på seg selv og kan gi uttrykk for egne behov. Hun trenger neppe venner som primært ser henne som "overgrepsutsatt", så etter min mening blir det feil fra din side å gjøre dette til et stort tema i relasjonen mellom dere.

En helt annen ting er at det kan være ok å være helt ærlig på at du har lurt på om hun nevnte dette for deg fordi hun ønsket å snakke om det, og si at du i såfall ikke har noe i mot at hun tar det opp ved behov på linje med andre ting man snakker om i et venninneforhold.

Neida, jeg mente heller ikke å gjøre det til et stort tema. Men samtidig, når noen forteller at de har vært utsatt for incest, så kan man ikke la være å reagere - det ville vært fryktelig "kaldt" synes jeg.

Uansett, vi har fått snakket sammen, ikke om hennes historie, men om at det er opp til henne om hun ønsker å ta opp temaet igjen.

Og ja da, vårt venninne-forhold fungerer fremdeles utmerket, og vi er på hvert vårt vis tøffe begge to - og like likeverdige som vi var før jeg visste noe om hennes bakgrunn. Eller, likeverdige er vi ikke, jeg er nok henne underlegen på de fleste områder, he he.

Takk for svaret ditt!

[frosken]

Neida, jeg mente heller ikke å gjøre det til et stort tema. Men samtidig, når noen forteller at de har vært utsatt for incest, så kan man ikke la være å reagere - det ville vært fryktelig "kaldt" synes jeg.

Uansett, vi har fått snakket sammen, ikke om hennes historie, men om at det er opp til henne om hun ønsker å ta opp temaet igjen.

Og ja da, vårt venninne-forhold fungerer fremdeles utmerket, og vi er på hvert vårt vis tøffe begge to - og like likeverdige som vi var før jeg visste noe om hennes bakgrunn. Eller, likeverdige er vi ikke, jeg er nok henne underlegen på de fleste områder, he he.

Takk for svaret ditt!

Så bra at dere fikk snakket litt om dette:-)

En venninne av meg som har vært utsatt for et grovt overgrep, sier at hun setter pris på at temaet verken er tabu eller hovedfokus i samvær med andre. Hun opplever det som vondt at en del tydeligvis får helt hetta hvis hun overhodet sier noe relatert til sine opplevelser, og det andre hun misliker sterkt er at noen av de få gangene hun har tatt sjansen på å snakke om det, så har hun blitt gjort til "kasus" av de andre.

Jeg synes sterke livshendelser kan få lov til å være noe man kan snakke om på linje med mer hverdagslige hendelser, særlig når vedkommende sørger for også å søke profesjonell hjelp når det er nødvendig. Også synes jeg man skal forsøke å ta folk på ordet når de sier at de har fått bearbeidet opplevelsene. Ikke fordi det nødvendigvis alltid stemmer, men fordi jeg liker å respektere folks egen vurdering og heller gi dem mulighet til å si noe annet en annen gang :-)