Depresjon

[tarante]

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Tør egentlig ikke å innrømme for meg selv at jeg er deprimert, men etter å ha lest mange innlegg på dette forumet har jeg funnet ut at jeg ikke har det helt bra med meg selv jeg heller.

Jeg har ikke hatt kontakt med de få vennene jeg har på mange år, det hender en skjelden gang at vi prates på telefon. Jeg har ikke turt å bevege meg noe særlig ut de siste årene, og mye av det skyldes at jeg har problemer med mavesmerte og diare så fort jeg er et stykke unna en do. Synes dette er veldig flaut, og har ofte fått kommentarer som går på at jeg er ofte på do og at jeg burde oppsøke lege. Legen har på den annen side ikke mye å bidra med på dette problemet. Han skjønner ikke at det er et problem faktisk.

Jeg er også veldig plaget med svette. På varme steder, steder med masse mennesker eller i situasjoner som jeg ikke føler meg bekvem i, kommer det. Det drypper av ansiktet mitt som om jeg skulle ha gått 10 mil på ski, håret mitt blir klissvått, jeg får store våte flekker på klærne, spesielt på ryggen, og hele meg er fuktig. Hvis jeg er ute å går ut på kvelden og jeg blir litt sliten, så står dampen av meg. Dette er det heller ingen lege som forstår at er ett problem. Jeg synes det er utrolig flaut at andre mennesker ser dette, men legen sier at det ikke er noe å gjøre med det. Jeg tør ikke å bevege meg noe særlig ut på grunn av dette heller.

I tillegg har jeg fått diabetes type 2 i en alder av 24 år. Etter flere år med 14-16 timers søvn, klarte jeg å finne en lege som tok meg på alvor. Jeg hadde to halsbetennelser, blodforgiftning, forkjølese og følte meg helt utmattet på to måneder. Og om ikke det var nok så datt jeg i ei trapp og forstrakk en muskel i ankelen.

Til sist har jeg PCOs som gjør det vanskelig for meg å bli gravid på egenhånd. Jeg og min samboer har prøvd å bli gravide i ett år uten virkning. Jeg har fått 4 hormonkurer av legen min, og de ga meg eggløsning, men ingen graviditet. Jeg har nå begynt på en diabetesmedisin som også har vist seg å ha effekt på PCOs. Problemet er at systemet er så tungt og tregt, og alt tar så lang tid. Føler at det ikke skjer noen ting. Dette må å vite at det er meg som er problemet tar også veldig på, og det gjør meg så trist. Tanken på å aldri skulle bli mor er forferdelig, og jeg håper at jeg slipper å gå igjennom det.

Alt i alt vil jeg si at jeg ikke føler meg i stand til å jobbe. Når jeg jobber så gjør jeg det og sover resten av døgnet, jeg blir helt utslitt. Jeg har blitt spurt om hvordan jeg stiller meg til antidepresive midler, men jeg er liksom litt redd for det. Jeg har vært sykemeldt i snart to måneder pga diabetesen, men nå vil legen at jeg skal prøve å jobbe litt igjen. Vet ikke om jeg klarer det, vet ikke om jeg orker en ny runde med sykdom som følge av at jeg blir totalt utslitt. Jeg orker jo ikke engang å holde huset i orden... Hva skal jeg gjøre??

[Gjest engelen]

Mitt råd til deg er å ta imot all den hjelpen du kan få!! For meg virker det som om du sliter med sosial angst, kan det stemme?? Derfor skiller kroppen ut mer væske, og du begynner å svette blant andre mennesker pga utrygghet.. Det samme tror jeg kan gjelde diareen, at du blir redd, og det blir kroppens måte å reagere på. Har du slitt med dette lenge? Alle disse tingene fører nok til et lavere selvbilde for deg, og det har jeg ikke problemer med å skjønne. Kanskje det kan være lurt å begynne med antideppresiva for deg? Og dersom det er angst, er det den beste behandling å møte frykten, ha noen mennesker rundt deg i beynnelsen som du føler deg trygg på, og som vet om din situasjon! Kanskje legen kan henvise deg til terapeut, slik at du kan få behandling??

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til! -Håper og du får ønsket ditt oppfylt med å få barn:)

*klem*

[jensus]

Mitt råd til deg er å ta imot all den hjelpen du kan få!! For meg virker det som om du sliter med sosial angst, kan det stemme?? Derfor skiller kroppen ut mer væske, og du begynner å svette blant andre mennesker pga utrygghet.. Det samme tror jeg kan gjelde diareen, at du blir redd, og det blir kroppens måte å reagere på. Har du slitt med dette lenge? Alle disse tingene fører nok til et lavere selvbilde for deg, og det har jeg ikke problemer med å skjønne. Kanskje det kan være lurt å begynne med antideppresiva for deg? Og dersom det er angst, er det den beste behandling å møte frykten, ha noen mennesker rundt deg i beynnelsen som du føler deg trygg på, og som vet om din situasjon! Kanskje legen kan henvise deg til terapeut, slik at du kan få behandling??

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til! -Håper og du får ønsket ditt oppfylt med å få barn:)

*klem*

Du er ikke depr.du har angst.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har nok både depresjon og angst.

Det er på høy tid at du begynner med medisiner. Jeg synes du skal prøve et SSRI først. Du har gått lenge syk, og dess lengre du går slik, dess tyngre vil det være å komme tilbake til (arbeids-)livet.

Om du en gang skal ha barn, trenger du også å være i langt bedre psykisk forfatning enn det du er i dag.

Derfor er det ingen grunn til å vente med å ta i mot tilbudet fra legen. Kanskje bør du også henvises til en psykiatrisk poliklinikk?