Ressurssterke personer og depresjon e.l.

[nyu75]

Tja, hvordan begynne dette innlegget...? Jeg har vel skjønt at jeg sliter med noe som jeg ikke klarer helt å ordne opp i selv. Jeg er student på 25 år og vil vel karakteriseres som det man typisk vil kalle ressurssterk: god utdannelse, smart, gode foreldre, aktiv deltager i sosialt liv og aktiviteter. Problemet er at dette bildet er i ferd med å forandre seg. Det siste halvåret har jeg følt at jeg har hatt svært lite å leve for, uten at jeg vurderer å avslutte livet av den grunn. Føler bare at det ikke er noe mening med å komme seg ut av senga om morgenen for jeg har liksom ikke noe å stå opp for.

Etter et 6 mnd utenlandsstudium kom jeg tilbake til en vennekrets som var oppløst, og de fleste hadde knyttet seg til andre miljøer. Jeg føler liksom ikke at jeg er ordentlig velkommen noe sted, slik at jeg faller utenfor mange sosiale situasjoner. Dette har ført til at jeg har følt meg veldig ensom. Studiene har også gått dårlig, slik at jobbutsiktene ser mørke ut. Jeg har også problemer med å åpne meg nok overfor gutter til at noen ønsker å være kjæreste med meg. Derfor ser jeg mørkt på fremtiden. Hva er poenget liksom...jeg kommer jo ikke til å ha noen fremtid av betydning.

Jeg har sover dårlig, spiser mye usunt, gråter mye og føler at jeg bare eksisterer uten at noen egentlig ville savne meg om jeg forsvant. I det siste har jeg også begynt å innbille meg at vennene mine snakker stygt om meg bak min rygg, noe som igjen er på vei til å hindre meg fra å delta i de mulige sosiale situasjoner. Jeg tvinger meg til å stille opp når jeg er invitert, for jeg vet vel egentlig at tanken om baksnakking er grunnløs, men de vennene som var så nære før har fjernet seg fra meg... eller kanskje jeg har fjernet meg fra dem? Dette er så ulikt meg som er vant til å være en ledertype, ta initiativ og liker å ha det gøy.

Det hører vel også med til historien at jeg har hatt spiseforstyrrelser "light" i ca 8 år nå, med alt fra perioder omtrent uten mat til nå som jeg overspiser / trøstespiser, uten at jeg greier å ta tak i det. Har veldig lav kroppslig selvtillit og små sleivkommentarer kan lett utløse en periode med spisetull.

Hvordan gå frem for å gripe tak i dette? Jeg er overhodet ikke fornøyd med livssituasjonen min, men klarer liksom ikke å gjøre noe med det hele. Har prøvd å prate med foreldrene mine, men de bare ler det bort... superdatteren kan liksom ikke ha problemer av noe slag...jeg er jo så flink til alt. Får liksom inntrykk at det ikke tillates at man blir "svak". De vet forøvrig heller ikke at jeg har et noe anstrengt forhold til mat/kropp. What's a girl to do?

[fjellreven]

Alle opplever ein eller annan gong at livet er noko drit.

Men det går alltid over. Kanskje om ei veke, kanskje om eit år.

Ein ting er sikkert : Du blir sterk av det.

Det verkar som at du alltid har vore ein ressurssterk person, men dette er kanskje berre på overflata.

Kanskje du har eit sterkt ynskje om å prestere, men ikkje alltid orkar.

Du har det eigentleg utruleg bra. Tenk på det.

Ein eller annan plass ligg det nokon på sjukehus og veit dei skal døy. Det kan ikkje vere særleg kjekt.

Finn noko positivt i alt.

Ikkje bry deg om kva andre meinar. Er vennekretsen din vokst i fra deg, eller omvendt, så finn ein ny.

Men mest truleg er det du som overdriv, av di du akkurat no er litt lei.

Gjer akkurat det du vil, ikkje det andre forventar at du skal gjere.

Ver med den du vil, studer så mykje/lite du vil, ver fri !!

Då får du nok fres i livet, ja!

GO FAST !!!

[Gjest sniken]

hei.jeg vil anbefale deg å oppsøke en lege-psykolog eller noen du kan snakke seriøst med...det nytter ikke å holde sånne ting for en selv...hilsen en som har det like ille eller værre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har mest sannsynlig fått en depresjon.

Du bør oppsøke legen din for en undersøkelse og evt. nødvendig behandling.

Den beste behandlingen for depresjon består av en kombinasjon av samtaler og medisiner.

[ss47]

Hei.Jeg er ei jente som er noen få år yngre enn deg.Jeg har opplevd noe av det samme,bare enda tidligere.Har så lyst til å utveksle litt mail med deg om akkurat dette.Jeg vet det hjelper å dele sine opplevelser,og jeg tror jeg kan ha litt tips også dersom du er interessert.Ikke a la "ta deg sammen" og "dette er jo ingenting",men heller "hva skyldes det?" og "hvordan kan jeg få det bedre?".

[email protected]

[ss47]

Jeg måtte bare legge til at jeg ikke bare kjenner meg igjen i noe av det du forteller om,men så å si alt.Så jeg håper virkelig at du skriver til meg.(Og alle andre som vil også).

[Gjest jennifer74]

Kjære deg.

Du har det nok ikke noe bra.Jeg kjenner meg så altfor godt igjen.Har alltid vært en glad jente med masse venner rundt meg,men etter noen år borte fra hjem byen min,var alt forandret.Har opplevd ganske mye,både godt og vondt.Jeg har mistet mye selvtillit de siste årene.Vet at jeg ikke har grunn til å tenke negative tanker,men gjør det allikevel.Har det akkurat som deg.Er en fornuftig jente,men sliter med alkohol.Da forandre jeg helt personlighet.Har begynt å gå til en psykolog,men kan ikke si at det har hjulpet.Jeg vil verken leve,eller dø.Har prøvd å forklare samboer og familie om problemet,men det virker ikke som om de tror at "jeg" har store psykiske problemer.Jeg er jo så fornuftig!Kunne ønske at noen forsto meg.Så etter å ha lest innlegget ditt,skjønner jeg at det er flere av oss.

Klem fra meg.