Hva kan gjøres?

[hecajo]

Hei!

Vi er tre søsken som lurer på hva vi kan gjøre for å hjelpe Mamma (M) og avlaste Pappa (P). M har hatt angst og depresjoner hele sitt voksne liv, med noen få topper og mange dype daler. P er lege og har alltid vært der for henne - uansett. M har gjennom hele sitt voksne liv vært avhengig av medisiner, som P har skrevet ut. Nå truer M P til å skrive ut mye mer enn hva som er nødvendig, noe som resulterer i at M er mer eller mindre dopet; snakker utydelig, går som en gammel dame enda hun er bare 56 år, når hun spiser har hun problemere med gaffel og kniv, søler ofte uten å merke det, følger ikke med, sitter bare rett opp og ned og sier ingen ting, alt går i "slow motion", gjør seg stakkarslig, gråter,... har vel gitt opp mer eller mindre etter mer enn 30 års kamp mot angsten og depresjonen. P har også gitt opp - orker ikke å kjempe mot lengere, og skriver ut det hun truer han til. I tillegg drikker M vin hver dag på toppen av alle medisinene. Hun skjønner ikke selv hva hun holder på med, da hun i denne tilstanden plutselig kan finne på å ta bilen og dra inn til byen! Hun kan også miste jobben (sykepleier) om hun fortsetter sånn (er for tiden sykemeldt). I følge P er det avvenning av alle medisinene og vinen som er første skritt. Men, dette vil M aldri gå med på. Hun har panikk for å være et sted hvor ikke P er - hun har gjort seg avhengig. M og P har ikke lengere et ekteskap, kun et pasient - doktor forhold. P har holdt ut i alle år (gift i 31 år)og skånet oss barna, men nå ser det ut til at det begynner å sprekke/bli for mye for han. Han har gitt helt opp og orker ikke å prøve mer. Han levere et "amputert liv" - går på jobb og så hjem til M som kun er sløv og deprimert. Vi barna har skjønt at vi kanskje må gjøre noe, men er helt i vilråde. M og P bor i Nord-Norge og vi barna i sør. Hva kan man gjøre?? Er redd for at gjør vi noe så blir det rabalder og elendighet i Nord, da M kommer til å klikke og finne på et eller annet forferdelig (noe hun forøvrig har prøvd på før - også med oss barna mer eller mindre som tilskuere). Jeg har sagt til P at nå får hun klarer seg selv - oppfordret han til å gå fra henne og begynne å leve igjen - men han er redd hun da kommer til å ta livet av seg. Han er på en måte fanget, noe som er forferdelig trist å se. Etter alt han har gjort/ofret/bidratt med, så er det helt forferdelig å se hva som skjer med han. Er det noe vi barna kan gjøre? Hvordan gå frem om vi ønsker at hun skal legges inn for avvenning m.m. Er livredd for at det vi gjør vil være å kaste bensin på bålet....

Vi kan ikke se på at de i en alder av 56 og 57 år skal gi opp!!!

Håper dere kan gi oss tips/råd på hva vi kan gjøre. Mest av alt har vi barna lyst til å "avskrive" M til hun tar seg sammen og gjør noe med situasjonen. Men, jeg er redd dette kun gjør saken verre. Vi barna føler faktisk sinne ovenfor M nå, pga. hva hun steller i stand for oss og mest av alt hva hun gjør med P. Jeg vet hun ikke kan noe for at hun har vært syk hele sitt liv og vil fortsatt være det, men alikevel....

Kunne ha skrevet om situasjoner vi har opplevd gjennom årene på flere sider, men håper dere her har fått et lite bilde av vår situasjon.

H

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror at det aller første og viktigste som må gjøres er at din far slutter å være lege for din mor.

En annen lege må overta legearbeidet. Det er helt uholdbart at en ektefelle også er ens lege når det dreier seg om en langvarig psykisk sykdom.

[Gjest Magna]

Jeg tror at det aller første og viktigste som må gjøres er at din far slutter å være lege for din mor.

En annen lege må overta legearbeidet. Det er helt uholdbart at en ektefelle også er ens lege når det dreier seg om en langvarig psykisk sykdom.

Ja, P må slutte å være lege for M. Men hvordan gjør han det? NHD?

Han har satt seg selv i en vanskelig situasjon som lege og som privatperson.

Dette er et vanskeligere spørsmål enn bare å slutte å behandle sin kone.

Uansett hva han velger å gjøre så blir det galt og en umulig situasjon for P.

Jeg tror jeg ville rådet han til å ta kontakt med en kollega som har mulighet til å hjelpe han.

Ellers så fikk jeg tanker om min egen situasjon og mitt slit ift. angst og depresjon.

Jeg skjønner at jeg ikke har slitt forgjeves når jeg leser et innlegg som dette her.

Det å oppleve sin mor slik du beskriver, hecajo, er ikke mye morsomt.

Jeg har jobbet helt vanvittig med meg selv for å klare å fungere og ta ansvar for familie og jobb osv.

Jeg er glad jeg har gjort det, selv om jeg ikke får noen tilbakemeldinger fra barn eller ektefelle på det jeg har gjort.

Det er vel først når det blir virkelig dårlig den omsorgen jeg gir at tilbakemeldingene kommer...