Udugelig og dum - hva gjør jeg?

[Gjest finns det ett råd eller to?]

Jeg har havnet i et dårlig spor, og en negativ utvikling forstyrrer tankene mine. Jeg har for alvor mistet motet og nesten all tro på at jeg har noe å fare med. Nå tar det snart helt overhånd. Jeg føler meg så udugelig, dum og undermåls i så mange sammenhenger. Hva kan jeg gjøre?

Jeg har lang utdannelse og har klart mange utfordringer i livet både på jobb og privat, men etter en lengre psykdomsperiode har alt endret seg. Jeg tørr ikke lenger ta del i alminnelige diskusjoner/debatter om løst og fast hverken på jobben eller i fritiden med venner og familie. Jeg har ikke sosial angst eller problemer med å omgås andre.

Men det er som om jeg har mistet kontakten med den jeg var før, og blitt en slags "taper".

Jeg klarer ikke lenger å holde meg oppdatert (aviser, tv-nyheter, kultur etc.), og er helt blank når det gjelder samfunnsdebatter.

Det som virkelig plager meg er at jeg føler meg mindre verdig og som den "dårligste i klassen" i alle sammenhenger jeg ferdes i. Jeg har aldri før følt meg så udugelig som jeg gjør nå. Dette har vart ett års tid og bli stadig verre.

Hvordan kan jeg snu denne trenden? Hvordan kan jeg komme meg opp av grøfta? Det gjør vondt å føle seg så udugelig i så mange sammenhenger, ja selv her inne på dol føler jeg at jeg er den minst kompetente og at jeg bør holde en lav profil.

Det er pyton å ha det slik. Jeg må ikke miste all tro på at jeg er verd noe.

Jeg håper noen har tanker, råd og idéer som kan hjelpe meg til å snu denne trenden.

[Gjest wfdssa]

Jeg mener denne nedsatte selvtilliten kombinert medd nedsatt motivasjon til å følge med er klare tegn på en depresjon. Oppsøk først fastlege, begynn på antidepressiva kur og evetuelt samtaleterapi. Hvis du mener det har vart et års tid, da sier du også at du ikke alltid har følt det slik ergo lider du av depresjon. Dette finnes det terapauter og medisiner for. Medisiner er ikke farlig, du finner alltids en medisin som passer for deg. Bare ikke les deg grå på medisiner før du begynner det har aldri noe for seg. Håper du får tilbake troen på deg selv og interessen for livet. Men du må ville det, og du må ta de nødvendige steg. Dette er ikke noe å skamme seg for og du har krav på hjelp.

[Gjest Kandetværesånn]

Ville også anbefalt deg samtaler med noen.

Jeg fikk fastlegen til å henvise meg til en psykiatrisk sykepleier.

Lykke til.