(Skam)følelser i terapisammenheng og ellers

[Gjest J31!]

Jeg har det vondt. Og det er ikke lett for meg å si. For jeg skammer meg over det. Jeg skyver det bort fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det. Jeg har vel for det meste skøvet alt bort.

Hvis jeg skulle vist mitt sanne jeg ovenfor min omgangskrets; oppført meg etter hvordan jeg har det inne i meg, ville de møtt en trist jente.. det er sånn jeg er. Bare trist for det meste. Jeg vil ikke ha det sånn lenger! Og sånn har jeg hatt det så lenge jeg kan huske. Men jeg er så utrolig god til å skjule det. Helt ubevisst, ved å være blid.

Jeg tar meg automatisk sammen hos behandleren min også. Jeg gjør det ikke bevisst. Jeg bare vet ikke av noe annet. Har aldri hatt lov til å hverken vise eller ha følelser. Derfor er dette så nytt for meg. Jeg har tenkt mye i det siste - om det er så lurt å ta seg sammen slik jeg automatisk gjør i en terapisammenheng. Jeg får jo ikke vist hele meg på den måten? Og jeg vil jo ha hjelp :-(

Jeg skammer meg fordi jeg er den jeg er.. Det er slitsomt. For på den måten opplever sikkert andre meg som "miss perfect". Jeg er ikke det. Vil ikke være det.. Er bare ikke vant til å ha eller vise følelser. Hvordan er det mulig å bli vant til samt vise følelser? Er det mulig, forresten?

Når jeg først slipper følelsene til, så gjør det bare vondt.

Godt bare å få det ut (skal ta det opp neste time, det er bare litt lenge til nå..).

[Gjest tenkte jeg nå i kveld]

Så lenge behandleren din vet at du er en sånn som spiller perfekt og tar deg sammen i timene, så tenker jeg det ikke er så farlig. Da vet han jo om det og vil vel jobbe med det som en del av terapien?

Det hadde vært mye værre om du tok deg sammen og spilte perfekt _uten_ at behandleren visste at det var noe av det du slet med. Prøv å se det positive i det. Du er på vei, for behandleren din vet.

[Lærke]

Kjenner meg så igjen i ditt ønske om å stå frem som den man føler seg som.

Uansett hvor langt nede jeg er, prøver jeg alltid å se velstelt ut.

Dvs, jeg kler meg pent, sminker meg og skjuler alt bak en

maske som ser perfekt ut.

Jeg er også oppdratt til å smile og late som om alt er greit, selv om det er kaos og sorg innvendig.

Det er fryktelig vondt å ha det slik,og jeg føler med deg.

En psykolog sa til meg en gang at jeg måtte slutte å sminke meg og heller se litt tafsete ut, for å få legen til å skrive ut AD til meg.

Det fungerte faktisk den gangen.

[Gjest atte]

Jeg syns det er helt i orden at du er trist.

[Gjest Wita]

Ja, jeg tror det er lurt å ta seg sammen. Hva er poenget med å falle sammen? Hva godt kan det føre til?

Jeg skal ikke sammenligne meg selv med deg, for jeg har det stort sett bra, men jeg kjenner meg jo litt igjen og jeg tror det er veldig vanlig og til en viss grad helt nødvendig å sette på seg en maske.

Jeg kan ikke gå rundt å grine på jobb, selv om jeg eks skulle oppleve noe trist eller er lei meg for ett eller annet. På jobb tar jeg på meg en maske på slike dager, prater og er blid og hyggelig. (tror jeg) Jeg er der for å gjøre en jobb, ikke for å "plage" kolegaene mine.

Skulle det være virkelig ille og det er umulig og la være gråte, er det bedre å holde hjemme.

Sammen med venner, kan jeg slappe litt mer av og være seg selv, men også der setter jeg på en maske uten at det er så veldig bevisst. Man bør jo ikke slite ut vennene sine med all verdens sorger og problemer. Det er fint å ha noen å betro seg til, men ikke uhemmet og hele tiden.

Hjemme er det også det samme. Ungene trenger en oppegående mamma og ikke en som gir seg over og gir opp.

Hos behandleren din bør du forsøke å slippe masken og være ærlig.

Du kan jo si det du sier her til han også.

[Gjest J31!]

Ja, jeg tror det er lurt å ta seg sammen. Hva er poenget med å falle sammen? Hva godt kan det føre til?

Jeg skal ikke sammenligne meg selv med deg, for jeg har det stort sett bra, men jeg kjenner meg jo litt igjen og jeg tror det er veldig vanlig og til en viss grad helt nødvendig å sette på seg en maske.

Jeg kan ikke gå rundt å grine på jobb, selv om jeg eks skulle oppleve noe trist eller er lei meg for ett eller annet. På jobb tar jeg på meg en maske på slike dager, prater og er blid og hyggelig. (tror jeg) Jeg er der for å gjøre en jobb, ikke for å "plage" kolegaene mine.

Skulle det være virkelig ille og det er umulig og la være gråte, er det bedre å holde hjemme.

Sammen med venner, kan jeg slappe litt mer av og være seg selv, men også der setter jeg på en maske uten at det er så veldig bevisst. Man bør jo ikke slite ut vennene sine med all verdens sorger og problemer. Det er fint å ha noen å betro seg til, men ikke uhemmet og hele tiden.

Hjemme er det også det samme. Ungene trenger en oppegående mamma og ikke en som gir seg over og gir opp.

Hos behandleren din bør du forsøke å slippe masken og være ærlig.

Du kan jo si det du sier her til han også.

Takk til dere.

Det var veldig ok å høre hvordan du har det i hverdagen :-)

[Gjest Gulla Wiltersen]

Se for deg en kjele som står og koker - det er deg. Inni deg er det et voldsomt trykk og hvis du tar lokket helt av så koker det kraftig over og blir bare søl.

Bruk terapien til å skru av varmen under kjelen, så kan du ta av lokket når trykket har roet seg og innholdet ikke lenger velter utover.

Og da - opplever du noe rart en dag. Da kan du plutselig tørre å kjenne etter uten frykt - hvordan har jeg det egentlig? Uten å sette løs noen verdens ting.

[Gjest Wita]

Takk til dere.

Det var veldig ok å høre hvordan du har det i hverdagen :-)

Jeg fikk litt dårlig samvittighet over svaret mitt. Jeg har og har hatt det helt fint og du har opplevd mye trist og har fortsatt hengende over deg ting jeg hadde hatt store problemer med å takle jeg også. Ikke rart du har du har vondt, så det var ikke meningen å sammenligne slik det kan se ut som jeg gjorde. Jeg føler ikke at jeg går rundt og spiller skuespill hele dagen heller, slik det kan se ut i fra svaret mitt:-)

Men poenget mitt var at vi alle spiller litt forskjellige "roller" uten at det er så veldig bevisst.

Jeg synes du skal ta opp det du skriver her med behandleren din.

[trampetroll]

Se for deg en kjele som står og koker - det er deg. Inni deg er det et voldsomt trykk og hvis du tar lokket helt av så koker det kraftig over og blir bare søl.

Bruk terapien til å skru av varmen under kjelen, så kan du ta av lokket når trykket har roet seg og innholdet ikke lenger velter utover.

Og da - opplever du noe rart en dag. Da kan du plutselig tørre å kjenne etter uten frykt - hvordan har jeg det egentlig? Uten å sette løs noen verdens ting.

Det der var et kjempeflott innlegg.

[Gjest J31!]

Jeg fikk litt dårlig samvittighet over svaret mitt. Jeg har og har hatt det helt fint og du har opplevd mye trist og har fortsatt hengende over deg ting jeg hadde hatt store problemer med å takle jeg også. Ikke rart du har du har vondt, så det var ikke meningen å sammenligne slik det kan se ut som jeg gjorde. Jeg føler ikke at jeg går rundt og spiller skuespill hele dagen heller, slik det kan se ut i fra svaret mitt:-)

Men poenget mitt var at vi alle spiller litt forskjellige "roller" uten at det er så veldig bevisst.

Jeg synes du skal ta opp det du skriver her med behandleren din.

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Jeg er veldig glad for at du tok deg tid til å dele dette.

Jeg synes du beskrev ting veldig fint.

Så og si alle mine venner er psykisk friske, og jeg har ikke snakket med noen av dem om dette. Derfor var det veldig ok å få en slik tilbakemelding.

Jeg er jo vant til å være trist innvendig.. Vet liksom ikke av noen annet. Men. Jeg har som mål at en dag skal jeg også få det bra - koste hva det koste vil. For å komme dit, må jeg jobbe hardt. Og jeg føler at jeg er på vei. Jeg skal iallefall gjøre mitt beste for det.

Men jeg har skjønt at jeg skal over noen berg og dalbaner før jeg er kommet dithen, akkurat som jeg har opplevd disse dagene. Men jeg ser ikke mørkt på livet :-)

[Gjest J31!]

Så lenge behandleren din vet at du er en sånn som spiller perfekt og tar deg sammen i timene, så tenker jeg det ikke er så farlig. Da vet han jo om det og vil vel jobbe med det som en del av terapien?

Det hadde vært mye værre om du tok deg sammen og spilte perfekt _uten_ at behandleren visste at det var noe av det du slet med. Prøv å se det positive i det. Du er på vei, for behandleren din vet.

Det gjorde faktisk veldig godt å skrive om det her. Fikk lettet litt på trykket, samtidig som jeg klarer å se ting fra et litt annet perspektiv igjen. For jeg har vært ekstremt negativ den siste uken. Det er godt det finnes noen her inne som er med å løfter en opp igjen. Det setter jeg pris på :-)

[Gjest J31!]

Se for deg en kjele som står og koker - det er deg. Inni deg er det et voldsomt trykk og hvis du tar lokket helt av så koker det kraftig over og blir bare søl.

Bruk terapien til å skru av varmen under kjelen, så kan du ta av lokket når trykket har roet seg og innholdet ikke lenger velter utover.

Og da - opplever du noe rart en dag. Da kan du plutselig tørre å kjenne etter uten frykt - hvordan har jeg det egentlig? Uten å sette løs noen verdens ting.

En fin og artig beskrivelse som jeg må tenke mer på, takk :-)

[Gjest J31!]

Her er du inne på noe viktig tror jeg, tror mye av problemet ditt er at du ikke klarer å vise ekte følelser. Tror du trenger hjelp fra en kompetent behandler til å få frem disse seidene ved deg. Det kan jo selvsagt hende de kommer for en dag om du tar tiden til hjelp, men det vil gå raskere om du får hjelp med dette.

Jeg tror du har veldig rett i dette. Og jeg har klart å komme et stykke på vei. Men jeg er ikke i mål enda. Tar tid, sånne ting. Men jeg synes jeg får veldig god hjelp, så det står iallefall ikke på det :-)

Pst. hvordan går det med deg om dagen?

[Gjest J31!]

Kjenner meg så igjen i ditt ønske om å stå frem som den man føler seg som.

Uansett hvor langt nede jeg er, prøver jeg alltid å se velstelt ut.

Dvs, jeg kler meg pent, sminker meg og skjuler alt bak en

maske som ser perfekt ut.

Jeg er også oppdratt til å smile og late som om alt er greit, selv om det er kaos og sorg innvendig.

Det er fryktelig vondt å ha det slik,og jeg føler med deg.

En psykolog sa til meg en gang at jeg måtte slutte å sminke meg og heller se litt tafsete ut, for å få legen til å skrive ut AD til meg.

Det fungerte faktisk den gangen.

Jeg håper at du også får det bedre etterhvert. Vi må prøve å se lyst på det :-)

[Gjest J31!]

Syns du burde begynne med kickboksing i tillegg jeg. Eller noe annet aggresjonsfremmende.

Hvorfor det?

Hmm.. )

[Gjest J31!]

Fordi jeg tror du er aggresjonshemmet. Om noen kritiserer deg legger du deg øyeblikkelig flat.

Kansje heller konfliktssky?

Men du har rett i at jeg (desverre?) automatisk legger meg flat. Jeg får det vondt om jeg lar aggresjonen gå utover andre - det er min erfaring herfra, begrunnet eller ei :-(

[Gjest J31!]

Poenget er at du sikkert ville hatt nytte av å kunne stå mer opp for deg selv.

Helt klart.