Hva er akseptabel oppførsel fra en pappa?

[Gjest ikke nick nå]

Håper mange tar seg tid til å svare på dette innlegget, da jeg sliter voldsomt med følgende:

Har akkurat innsett at samboer`n er en relativt dårlig utgave av pappa-arten. Vi har ei jente på to år og han kjefter konstant på henne. Jeg synes hans oppførsel er bedre nå enn da hun var baby, men hadde en lang samtale igår der det kom fram at han har "klappet til henne" - visstnok ikke hardt, men allikevel... i ren frustrasjon ved et par anledninger. Dette var jeg ikke klar over.

Han mener selv at han ødelegger barnet sitt ved å bli så sint på henne og alltid kjefte høyrøstet, men sier han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt. Har selvsagt visst dette hele tiden, men følt at det sikkert er vanlig at menn reagerer forskjellig på å få barn, og at han trenger tid til å vende seg til sin nye tilværelse.

Men så snakket jeg med moren hans idag (sambo og jenta vår har nemlig bodd hos farmor uten meg i noen dager), og hun sa at det var det værste hun hadde hørt og at jeg burde flytte fra ham snarest hvis han ikke umiddelbart forandret oppførsel. For det grenset til å være en barnevernsak sånn som han overså henne og kjeftet. Og det sa hun på tross av at det er snakk om hennes sønn!!! Ble sjokkert og lei meg, og er nå helt fortvilet. Hva skal jeg gjøre? Sambo er jo klar over problemet - har dårlig samvittighet og vil jobbe emd saken, men er det riktig å la toåringen vokse opp med en sånn far? Er han verre en andre menn? Legger til at jeg nå er gravid med nr. 2 og er livredd for at ting skal bli verre igjen når den kommer. Vil dessuten gjerne at datteren min skal få vokse opp med en far som tross alt er veldig glad i henne.

Han har aldri slått meg, men kan også mot meg bli veldig sinna og heve stemmen. Dette begynte etter at vi fikk barn - vi var sammen i 5 år før vi fikk henne, og jeg hørte ALDRI at han hevet stemmen på de årene. Noen andre som har hatt dette problemet. Hvordan løste dere det? Er det så ille som svigermor skal ha det til, eller kan jeg gi ham tid til å forandre seg uten at det skader barnets psyke? Hun er en blid og glad toåring som ikke virker som hun har det vanskelig på noe vis, men det er klart det påvirker henne å bli kjeftet på hele tiden (og det med å "klappe til henne skal han i alle fall aldri mer få anledning til, jeg kommer til å passe på som en smed...). Vet ikke om det er vanlig at menn er så aggressive, eller om samboern min trenger psykiatrisk hjelp. Gode råd og tanker mottas med takk:-(

[Lilje]

Jeg har ikke egne barn, og har derfor ingen personlige erfaringer. Tror kanskje at råd til deg om hva du bør gjøre blir for svak medisin i dette tilfellet. Det er HAN som har problemet, og det er HAN som må gjøre noe med det. Du sier at han er klar over problemet og ønsker å gjøre noe med det. Min umiddelbare tanke er at dette høres ut som et for alvorlig problem til at han kan rydde opp i dette på egenhånd. Når raseriet hans er så sterkt at han ikke klarer å kontrollere det ovenfor en to år gamme jente, da klarer han heller ikke selv å gjøre noe med det.

Det høres ikke ut som om du ønsker å gå fra han, og det er selvfølgelig også det beste for både din datter og det kommende barnet at foreldrene holder sammen. Derfro må løsninge bli å skaffe profesjonell hjelp. Enten han alene eller dere som familie. Mange menn er redd for å blande inn fremmede, de ønsker å løse problemene selv. På dette punktet synes jeg likevel du skal være knallhard. Han har tross alt vært klar over problemet i to år uten å klare å gjøre noe med det.

Håper det ordner seg for dere, og at dere finner ut av problemene!

[Hawkwind]

Vanskelig å gi noen gode svar her; så lenge man ikke kjenner situasjonen fra annet enn beskrivelse.

Kan dog si at det er feil å være direkte sint på barn. At man i visse situasjoner lar barnet forstå at man er sint ja - men å ha aggresjon og sinne direkte rettet mot barnet slik du beskriver; det virker veldig....usunt.

Er litt usikker på hva som kan være en god løsning på dette problemet og; foreslår at du tar opp problemstillingen med din primærlege. Han/hun har nok kjennskap til lignende problemsituasjoner - og kan trolig gi råd mht. evt. behandling av din manns aggresjon.

MVH

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er overhode ikke akseptabel oppførsel fra en forelder.

Det er også "helt bak mål" å prøve å forklare dette med at vedkommende er mann. Mer enn 99% av fedre oppfører seg ikke på denne måten.

Mannen har et stort problem, og dersom han mener alvor med at han beklager sin oppførsel, bør han umiddelbart (i dag)søke profesjonell hjelp. All hjelpsøking begynner hos fastlegen.

[Gjest sonja]

Hei nick-løs!

Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av din samboer. Jeg har vært sånn selv, men har fått god hjelp i psykoterapi og medisiner. Jeg eksploderer ikke lenger i raseri. Min sønn sa til meg at han var redd meg når jeg var sint, og tilslutt innså jeg selv at jeg måtte søke hjelp. Jeg tror det er håp for samboeren din, det viktigste er at han skjønner at det han gjør er galt, at han trenger hjelp, og er villig til å ta imot den. Jeg har selv en bror som er like rasende som jeg var, men han har ennå ikke innsett problemet sitt. Jo større barna blir, jo mer krevende blir de, og problemet kan vokse seg større.

Jeg ønsker dere lykke til, søk hjelp straks, for begge barnas skyld.

hilsen en snillere