er jeg hypokonder?

[Gjest hypokonderen]

Vet ikke helt hva jeg skal skrive her, men jeg går med en følelse av at jeg er en alvorlig hypokonder... Er forresten jente 21 år hvis det skulle ha en betydning.

Akkurat nå sitter jeg og tror jeg har føflekk-kreft, annen type hudkreft, psoriasis (er ikke helt sikker på stavemåten der), at jeg har en eller annen form for kjønnsykdom, og at jeg er psykisk syk. Har ingen "gode" grunner til å tro det egentlig, men det er vel frykten for å få sykdommer blandet med få/svake symptomer som gjør det slik.

Jeg har før trodd at jeg har hatt en spiseforstyrrelse, jeg har innbilt meg at jeg har vært gravid... Hver gang jeg får plutselig vondt et sted, f.eks inne i armen eller beinet, er jeg bombesikker på at jeg har fått blodpropp og kommer til å dø. Jeg har også vært inne på tanken av at jeg har bendelorm, hatt høyt kolesterol, og masse masse annet.

Se på f.eks graviditeten min. Hehe... Jeg hadde et tegn på graviditet, og klarte å rote fram/finne på andre ting, for så å være 100% sikker på at jeg var gravid, men å ta en gravi-test er ganske lett, så jeg fikk det ut av hodet ganske fort.

Jeg er livredd for å gå til legen, av to grunner. En, legen tar meg ikke seriøst. To, det ligger virkelig noe i bekymringene mine, og legen finner ut at jeg lider av et eller annet.

Jeg har ingen problemer med å gå til legen å ta underlivsundersøkelse, og spørre om å få p-piller. Men jeg hadde fått store problemer ved å spørre om å få tatt en hiv-test hvis jeg hadde trodd jeg hadde det.

Nå sitter jeg og lurer på om jeg er hypokonder. Tør ikke å gå til legen å spørre om det, tenk om jeg er det og trenger behandling? Tenk om jeg er ei helt normal jente med litt mange tanker oppi hodet? Jeg er redd for å få bekreftet eller avkreftet tingene jeg lurer på, og også at legen ikke skal ta meg seriøst er et problem.

Jeg veit at informasjon via internett ikke erstatter konsultasjon med lege... Men jeg tør ikke. Jeg tror jeg ville knekt sammen, begynt å grine, og så ikke klart å forklare hva jeg mener. Og man kan vel ikke være riktig klok da? Jeg veit jo godt at leger ikke er farlige, de biter ikke, og alt ville blitt bedre for meg etterpå hvis jeg hadde visst at de ujevne føflekkene som vokser er helt normalt, så hadde jeg sluppet å bekymre meg for det på en stund. Eller at det som ser ut som utslett er psoriasis? Jeg vil ikke ha psoriasis, så nå prøver jeg å innbille meg selv at det bare er litt for mange kviser samlet på et område hvor jeg har plukka for mye, og at det går over etter hvert.

Har en følelse av at jeg prøver å innbille meg en sykdom først, for så å overbevise meg selv om at det ikke stemmer, men da har jeg vært så flink første gangen at det ikke går, men jeg er såpass flink til å motbevise det at jeg ikke tør å gå til legen for å sjekke det, fordi symptomene er jo nesten ikke der.

Blei kanskje litt rotete dette innlegget, men jeg håper noen har tatt seg tid til å lese igjennom... Det sliter på meg alle disse tankene...

Håper på noen gode råd, eller kanskje bare en bekreftelse på at alle tenker sånn, og at jeg er helt normal.

Vennlig hilsen

[Gjest (Anonymous)]

Jeg er jente(35) som også er

nok hypokondrisk. Jeg kjenner

meg igjen i din tankegang.

Men jeg flyr til legen så

fort jeg merker noe.

Legen blir like viktig som

mat og drikke for meg.

Å få bekreftelse på at jeg er

frisk er som å få livet i gave

på nytt. Denne lykken varer

i en-to dager så er bekymringen der igjen. Har han oversett noe, undersøker meg for overfladisk for å bli

kvitt meg? osv.

Jeg har hatt nesten "alle sykdommer" som tankene mine har fremkalt av forskjellige

symptomer.

Nå er det hjertet som jeg stadig tror er noe i veien med. Jo mer jeg tenker jo fler symptomer, alt fra :

ekstraslag,hurtig puls og kanskje av og til småstikk.

Til tross for grundige undersøkelser av hjertet som skal være ok så

maler tankene gang på gang.

Blodtrykk er jeg også opptatt

av.

Har fått legen til å måle det

100 ganger, det kan jo selvføgelig være høyere hos

legen. Men etter auto.målere

i 24 timer(2 ganger) så er

det supernormale verdier.

Har også hjemmemåler som viser

supernormale verdier.

Men....hva med stresstilstand

osv. da kommer alle tanker

igjen.

Ja, det er slitsomt å ha det

sånn. Vi er nok ikke alene.

Jeg har forøvrig betrodd

venninnen min det og det har

hjulpet mye.

Håper du har noen å lette ditt

hjerte for også.

Vi for ønske hverandre god bedring(bokstavelig talt)

Mvh.

[Gjest Odd Winge, spesialist i allmennmedisin o]

Jeg kan naturligvis ikke si sikkert om du er syk eller frisk ut fra beskrivelsen av de symptomene du har.

Det er tydelig at du er svært opptatt av sykdom, sannsynligvis mer enn du har godt av. Slik sett er du kanskje en hypokonder. Dette er i ferd med å bli en godt akseptert diagnose. I Bergen har man til og med en egen klinikk for hypokondere.

Det som er karakteristisk for hypokondere er at man får maksimal angst selv ved beskjedne symptomer. Å få angst ved sykdomssymptomer kan naturligvis hvem som helst få, men det som er typisk for hypokonderen er at han/hun alltid tenker på de aller verste diagnosene, og klarer ikke å få tankene fra det.

Behandlingen er i første rekke naturligvis en god klinisk undersøkelse for å kunne gi en bekreftelse på at hypokonderen ikke har en alvorlig sykdom.

I neste omgang går behandlingen ut på å trene på situasjoner med sykdommer, rett å slett lære seg til å la være å tenke på død og kreft hver gang men kjenner noe ubehag.

Det virker som du trenger hjelp på en eller annen måte. Kanskje du skal gå til en annen person enn legen i første omgang, helsesøster kanskje? Sykepleier ved bedriftshelsetjenesten?