håper NHD kan hjelpe meg

[moren]

Har gått til psykoterapi hos en spesialist i psykiatri. Etter 10 år med overgrep, fysisk og psykisk misbruk var det redningen for meg å komme i terapi. Dette har vært tidkrevende, ikke minst fordi jeg hele tiden har vært redd for å falle sammen, gråte, misbruke tilliten ved ikke å være "flink"pasient,samtidig som jeg føler skyld i å oppta andres tid. Men nå går det bedre, jeg trodde ikke det eksisterte så tålmodig og respektfult menneske på jord, og han har reddet livet mitt på alle måter.

Nå skal jeg prøve å avslutte behandlingen over ca. et år, og da har jeg et viktig spørsmål. Det er masse sorg i livet mitt, sorg over "tapt"ungdomsliv, sorg over at angst tar mye av livskraften min, sorg over å føle meg så fullstendig alene når jeg gråter(noe jeg ofte gjør). MEN aldri så noen ser det. Terapeuten min vil ikke presse meg til noe jeg ikke ønsker eller vil. Så han vil aldri kjøre på for at jeg skal gråte. Men etterhvert har det blitt et ønske, at jeg kunne klare å gråte så et menneske så det, og da helst den psykologen som har brukt så masse god tid på å hjelpe meg.Det er det eneste stedet jeg kunne tørre å gråte, for jeg vet han ville hjelpe hvis jeg brøt sammen. Men:hvordan skal jeg fortelle dette? Det virker så vanskelig å få sagt. Please, svar , for jeg lider veldig med denne sprgen. Og så får jeg xanor mot angsten, men jeg har hørt at det er nesten umulig å leve uten når jeg først har begynt. Har prøvd andre medikamenter, men best effekt av xanor, og minst bivirkninger. Er dette en håpløs vei å gå ang. medisiner? Tar også seroxat, som hjelper meg opp av de dypeste depresjonene, ingen bivirkninger.

[Sandia]

Hei du :-)

Tror ikke du skal tenke så mye på den gråtingen. Behandleren kjenner deg antagelig så godt nå at du har hans medfølelse selv om ikke tårene kommer. Du kan jo tenke deg at han er sammen med deg når du gråter alene? Dere har jobbet sammen og er et team. Ikke rart om du kjenner at du er litt "avhengig" av han, særlig nå som behandlingen går inn i sluttfasen. Kanskje er dine tanker et utslag av dette? Vær forberedt på litt "atskillelsesangst" i perioden før og like etter avsluttet behandling. Medisiner kan jeg ingenting om. Lykke til, du kan være stolt av deg selv! :-)

[Gjest juli]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om ikke å kunne gråte foran noen. Da jeg ble deprimert for første gang for åtte år siden rant tårene hele tiden. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så ulykkelig, hvorfor alt plutselig var så vondt. På en måte følte jeg meg så uskyldig da.

Nå så lenge etter har jeg ennå ikke klart å løse flokene, i tillegg til at mye har skjedd siden den gang. Uskylden er borte, er det derfor jeg ikke kan gråte?

Hos psykologen min handler det også om å ikke tørre slippe kontrollen og gråte. Er redd jeg ikke vil kunne stoppe, og gå derfra etterpå. Er også så redd for det øyeblikket hvor jeg begynner å gråte, for at det ikke skal gå bra... flau for når hun skjønner jeg gråter..

Dette er vanskelig og veldig viktige ting for meg.

Nå vet du at du ikke er alene om dette. Hjelper det litt?

Kanskje finnes det ikke andre råd enn å hoppe i det. Men jeg har sagt at jeg skal uten å klare det så mange ganger...

Psykologen sier at følelsene må få lov å være og sees før de blir borte/slutter gjøre vondt. Noen må ta imot, en selv og helst også en annen.

Jeg tror hun har rett. jeg gråter og går i stykker alene, men det fortsetter å være der...

*klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I løpet av 10 år har du sikkert fortalt behandleren din svært mange intime ting.

Hvorfor er det med gråt værre enn alt annet du har fortalt?

Medisineringen høres svært fornuftig ut. Fortsett med den.

[moren]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om ikke å kunne gråte foran noen. Da jeg ble deprimert for første gang for åtte år siden rant tårene hele tiden. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så ulykkelig, hvorfor alt plutselig var så vondt. På en måte følte jeg meg så uskyldig da.

Nå så lenge etter har jeg ennå ikke klart å løse flokene, i tillegg til at mye har skjedd siden den gang. Uskylden er borte, er det derfor jeg ikke kan gråte?

Hos psykologen min handler det også om å ikke tørre slippe kontrollen og gråte. Er redd jeg ikke vil kunne stoppe, og gå derfra etterpå. Er også så redd for det øyeblikket hvor jeg begynner å gråte, for at det ikke skal gå bra... flau for når hun skjønner jeg gråter..

Dette er vanskelig og veldig viktige ting for meg.

Nå vet du at du ikke er alene om dette. Hjelper det litt?

Kanskje finnes det ikke andre råd enn å hoppe i det. Men jeg har sagt at jeg skal uten å klare det så mange ganger...

Psykologen sier at følelsene må få lov å være og sees før de blir borte/slutter gjøre vondt. Noen må ta imot, en selv og helst også en annen.

Jeg tror hun har rett. jeg gråter og går i stykker alene, men det fortsetter å være der...

*klem*

Takk,det var et fint svar. Lykke til videre, det virker som du har lært endel i "livets skole"