I dag -

[skal]

gikk jeg hjem fra jobben - sent ble det. Under en bro sto det plutselig en mann, på andre siden av veien. Og gjorde som menn gjerne gjør en sen kveld ute. Jeg hørte til og med lyden av det som kom ut selvom det var på andre siden av veien.

Jeg begynte å krympe, og angsten kom snikende. Men jeg nekter å krympe mer, så jeg rettet meg opp, gjorde meg høy og sterk. Satte beina ekstra tydelig ned.

Jeg er hjemme nå, og kroppen har ikke kjemisk fest som vanlig. Jeg er rolig. Jeg er glad! Det går an!!

[Gjest mora2]

Så flott!

Hold på den gode følelsen du. :0)

[Gjest sammenheng]

Dette skjønte jeg ikke. Hvilken lyd? Hva gjør menn som er ute på kvelden, går de ikke tur? Kjemisk fest, hva er sammenhengen.

[Gjest anna k]

Så bra skal!

) Glad på dine vegne!

Dette er slike milepæler hvor også opplevelsen symboliserer hvordan du ellers hele tiden reiser deg og kommer deg videre i livet, finner gradvis fotfeste. Det går så rette veien dette.

Ta vare på opplevelsen og hent den frem når du trenger den.

Klem

[skal]

Så bra skal!

) Glad på dine vegne!

Dette er slike milepæler hvor også opplevelsen symboliserer hvordan du ellers hele tiden reiser deg og kommer deg videre i livet, finner gradvis fotfeste. Det går så rette veien dette.

Ta vare på opplevelsen og hent den frem når du trenger den.

Klem

Takk, det var stort faktisk!

[skal]

Dette skjønte jeg ikke. Hvilken lyd? Hva gjør menn som er ute på kvelden, går de ikke tur? Kjemisk fest, hva er sammenhengen.

Noen stiller seg i en krok og tisser. Dessverre er jeg redd for den de bruker til det. Og kroppen pruduserer kortisol og adrenalin og diverse andre stresshormoner = det jeg kaller kjemisk fest.

Men ikke denne gangen!

[Gjest anna k]

Takk, det var stort faktisk!

Det var veldig stort. Helt sikkert på det følelsesmessige plan, men også som et steg i din prosess. Glad på dine vegne og har sett det for meg visuelt mange ganger etter at du skrev det. Det er et så fint bilde å ta med seg. At du reiser deg opp i kroppen og hever hodet, og går videre. Jeg ser denne forskjellen i om bena går på pur vilje, eller har en ro i seg og noe er forandret inne i deg følelsemessig. Kunne du kjenne det da, kan du kjenne det nå fremover. Huske på det hvis du tryner litt. Dårlige dager kommer, men vi rister dem av oss. Så takk for at du delte det. Også får du unnskylde meg hvis jeg legger vel mye av min egen tolkning og opplevelse inn i din.(snylter litt..)

Har begynt i gruppeterapi selv, og det er veldig spennende. Det er så lett å tenke at en selv har en så spesiell historie, det har vi jo alle i vår egen opplevelse, men så er det så mye å lære fra en slik gruppe likevel. Nå er disse terapeutene drevne da. Ser lett for meg dårlig og mislykket gruppeterapi.

Jeg prøver å kaste gamle mønstre vekk. Bytte de ut med noen mer hensiktsmessige. Hardt og brutalt. Ikke ved å luke ugress på gamle, gjengrodde stier, men brøyte vei for noen helt nye. Utfordrende!

Og det er interessant og triggende på mange måter å være flue på veggen og samtidig midt i en annens prosess. Det er mange spennende mennesker der ute i verden.

Klem

[skal]

Det var veldig stort. Helt sikkert på det følelsesmessige plan, men også som et steg i din prosess. Glad på dine vegne og har sett det for meg visuelt mange ganger etter at du skrev det. Det er et så fint bilde å ta med seg. At du reiser deg opp i kroppen og hever hodet, og går videre. Jeg ser denne forskjellen i om bena går på pur vilje, eller har en ro i seg og noe er forandret inne i deg følelsemessig. Kunne du kjenne det da, kan du kjenne det nå fremover. Huske på det hvis du tryner litt. Dårlige dager kommer, men vi rister dem av oss. Så takk for at du delte det. Også får du unnskylde meg hvis jeg legger vel mye av min egen tolkning og opplevelse inn i din.(snylter litt..)

Har begynt i gruppeterapi selv, og det er veldig spennende. Det er så lett å tenke at en selv har en så spesiell historie, det har vi jo alle i vår egen opplevelse, men så er det så mye å lære fra en slik gruppe likevel. Nå er disse terapeutene drevne da. Ser lett for meg dårlig og mislykket gruppeterapi.

Jeg prøver å kaste gamle mønstre vekk. Bytte de ut med noen mer hensiktsmessige. Hardt og brutalt. Ikke ved å luke ugress på gamle, gjengrodde stier, men brøyte vei for noen helt nye. Utfordrende!

Og det er interessant og triggende på mange måter å være flue på veggen og samtidig midt i en annens prosess. Det er mange spennende mennesker der ute i verden.

Klem

Snylt i veg du! Er godt å høre om din vei fremover og. Du er knalltøff som går i gruppeterapi. Tror det kan være kjempebra når det funker og kommer til rett tid.

Holder på å trappe ned både psykolog og fysio nå. Det er litt skummelt men faktisk mest herlig. Har liksom "fri" den tiden i de ukene jeg ikke skal dit.

Har startet med feldenkrais i tillegg noe som har vært kjempeviktig! Har jobbet med gode bevegelsesmønstre og kroppsholdning på en helt annen måte enn før, noe som hjalp til å kjenne at jeg krympet, og til å vite hvordan jeg kunne rette meg opp uten å kjenne meg "utsatt" eller hva jeg skal kalle det.

[Gjest anna k]

Snylt i veg du! Er godt å høre om din vei fremover og. Du er knalltøff som går i gruppeterapi. Tror det kan være kjempebra når det funker og kommer til rett tid.

Holder på å trappe ned både psykolog og fysio nå. Det er litt skummelt men faktisk mest herlig. Har liksom "fri" den tiden i de ukene jeg ikke skal dit.

Har startet med feldenkrais i tillegg noe som har vært kjempeviktig! Har jobbet med gode bevegelsesmønstre og kroppsholdning på en helt annen måte enn før, noe som hjalp til å kjenne at jeg krympet, og til å vite hvordan jeg kunne rette meg opp uten å kjenne meg "utsatt" eller hva jeg skal kalle det.

Jeg tror også mye fremgang kommer når du på et vis er klar for den. Med det klart i mente at det er taushetsplikt kan jeg si at jeg merker at mange i gruppen er så klar for forandring. De er ikke interessert i å grave i fortid mer. De har analysert ferdig. De vil bare kvitte seg med ting og få det bedre med seg selv.

Bra å kutte ned på behandling etter hvert. Jeg tror det er sunt, så kan en heller ta det opp igjen.

Det høres spennende ut dette med kroppsterapi. Jeg har gått til to psykomotorikere tidligere, hvorav den ene virkelig var en av de aller beste, kanskje den beste. Har du gått med den beste har du gått til den samme som meg, for å si det slik. Men så måtte jeg slutte der før det virkelig kom ordentlig i gang, og siden ble det ikke så bra med "eleven". Jeg følte litt at det skjedde _med_ meg, og at jeg ikke var helt deltakende i det som skjedde. Store reaksjoner i kroppen, men så var det ikke så mye mer.

Jeg merker hvor sterk virkning trening har på meg. Kjenne på muskulatur, at en er oppreist, at en har kroppskonturer. Det hjelper mot den overspisingen jeg driver med i perioder. Nå har jeg gjort det og døyvd angst på den måten, og da mister jeg helt kontakten med egen kropp. Å gjøre bare de minste bevegelsene kan være så virkningsfullt. I det hele tatt, kan de mest kompliserte ting ofte løses ved det enkle. Det er vel noe av det jeg driver og oppdager:o) Så mye for all den lesinga, grublinga og reflekteringa rundt ting i alle herrens år...

Jeg skal drive "kroppsterapi" for meg selv fremover. Jeg vet nok om hva som skal til for å starte litt. Jeg tror på å få mer kontakt med det grunnleggende og enkle. Det gir meg mening nå. Jeg kjenner det i kroppen når jeg tøyer ut og fokuserer på kroppen. Det skal ikke så mye til for slike som meg. Etter en omgang med apparattrening har jeg gjort mye mer enn å forbrenne kalorier og styrke musklene. Jeg har kjent på de ulike delene i kroppen,og gradvis erobret den muskelgruppe for muskelgruppe, for så å kjenne på helheten av min kropp. Og hver muskel har blitt pirret borti på en slik måte at du kjenner der er kraft til å strekke seg ut. Å strekke seg ut er så viktig. Det er som om blikket kan løftes. Jeg føler meg litt smårar i dag, men å løfte blikket med jevne mellomrom gir mening. Prøv du og! Det kunne vært interessant å prøve ut over en lengre periode.

Jeg husker psykomotorikeren min muligens prøvde å få meg til å kjenne på dette, men jeg kunne ikke strekke meg ut da. Ikke på den tiden. Jeg levde fortsatt med den mannen, og jeg forstod ikke hva hun styrte med. Jeg trengte jo å verge meg, slik jeg symbolsk gjorde om nettene, i smerte og i drømmer, når jeg stadig lå naken i fosterstilling og uten kraft til å stå på bena. Jeg klarte ikke å reise meg opp igjen i drømmene. Jeg har håpet at jeg kanskje skulle klare det i marerittene. Reise meg opp fra hundsingen, slagene, nedbrytingen og nakenheten. Så skulle det være tegnet på at jeg forandret meg. Men det blir vel omvendt kanskje. Drømmene forandrer seg når jeg er det. I mitt liv nå er der intet skille mellom tidligere overgrep og det livet jeg hadde i mitt ekteskap. Alt vever seg sammen. Men man skal ikke alltid inn og nøste. Man kan gjøre det, utforske, bli kjent på. Så legg ballen bort i et gjørne. Lage en helt ny ball. Så kan den andre ballen være der og jeg kan ta den frem om det skulle være nyttig. Men jeg kan leke med en helt ny ball. Uten så mange floker. Keep it simple! Det gav meg ikke mening før.

Jeg trengte nok å gå gjennom traumer i terapi. Jeg mener fortsatt at de hjalp meg mye, de psykodynamikerne jeg gikk med. Og det er nok derfor jeg er klar. Fri i livet mitt til å forandre på det nå når livsbetingelsens er annerledes. Livsbetingelser er et fint ord synes jeg. Vi er på et vis prisgitt dem, men har ansvar for å sjekk ut om det er livgivende eller hemmende for oss og gjøre noe med det om det lar sef gjøre. I tillegg til å lære å forholde oss til dem på en sunn måte.

Det er tøft å bli voksen. Jeg føler meg litt sent ute og av og til når jeg har gått tur og ser ut over havet, og har en av de rolige klare stundene, kan jeg formelig kjenne at det gror litt i ny og ne. Det er veldig overveldende og det hender jeg gråter av lykke når jeg kjenner på friheten og groingen. Jeg har hatt det ufattelig disse to årene, men jeg har hatt så mange fantastiske opplevelser. Sammen med venner og venninner. Jeg fikk en ny sjanse. Jeg kan sørge over år med tortur og lidelse og, fornedring og ensomhet, men jeg fikk en ny sjanse og det er en gave slike som meg ikke bruker å få. Jeg har plukket moreller med min sønn. Jeg har fisket og vært i åkeren og plukket jorbær. Og på sykketur. Sur som ei potte kom han syklende bak meg, men i min verden er himmelen blå, vinden står i håret, det er sol, og hele familien er på sykkeltur. Og jeg kjører foran og snur meg og der kommer han etter meg, klarer ikke holde føle med den nyspreke mammaen. Tenk så heldig jeg er som fikk oppleve det. Jeg kan gråte over alt jeg mistet med han, men det har jeg gjort. Det handler om fokus nå. Når traumene kom før hadde jeg nesten ingen bilder å bytte de ut med. Nå har jeg disse, og mange flere. Jeg kan fremkalle dem og bruke dem, slik du kan også med dine.

Jeg tror takknemlighet er en fin øvelse. Man blir lykkeligere og mer oppreist når en er takknemlig

Nok tanker i natten nå. Samle litt tanker etter heftig terapi. Jeg håper du sover . God natt.

[skal]

Jeg tror også mye fremgang kommer når du på et vis er klar for den. Med det klart i mente at det er taushetsplikt kan jeg si at jeg merker at mange i gruppen er så klar for forandring. De er ikke interessert i å grave i fortid mer. De har analysert ferdig. De vil bare kvitte seg med ting og få det bedre med seg selv.

Bra å kutte ned på behandling etter hvert. Jeg tror det er sunt, så kan en heller ta det opp igjen.

Det høres spennende ut dette med kroppsterapi. Jeg har gått til to psykomotorikere tidligere, hvorav den ene virkelig var en av de aller beste, kanskje den beste. Har du gått med den beste har du gått til den samme som meg, for å si det slik. Men så måtte jeg slutte der før det virkelig kom ordentlig i gang, og siden ble det ikke så bra med "eleven". Jeg følte litt at det skjedde _med_ meg, og at jeg ikke var helt deltakende i det som skjedde. Store reaksjoner i kroppen, men så var det ikke så mye mer.

Jeg merker hvor sterk virkning trening har på meg. Kjenne på muskulatur, at en er oppreist, at en har kroppskonturer. Det hjelper mot den overspisingen jeg driver med i perioder. Nå har jeg gjort det og døyvd angst på den måten, og da mister jeg helt kontakten med egen kropp. Å gjøre bare de minste bevegelsene kan være så virkningsfullt. I det hele tatt, kan de mest kompliserte ting ofte løses ved det enkle. Det er vel noe av det jeg driver og oppdager:o) Så mye for all den lesinga, grublinga og reflekteringa rundt ting i alle herrens år...

Jeg skal drive "kroppsterapi" for meg selv fremover. Jeg vet nok om hva som skal til for å starte litt. Jeg tror på å få mer kontakt med det grunnleggende og enkle. Det gir meg mening nå. Jeg kjenner det i kroppen når jeg tøyer ut og fokuserer på kroppen. Det skal ikke så mye til for slike som meg. Etter en omgang med apparattrening har jeg gjort mye mer enn å forbrenne kalorier og styrke musklene. Jeg har kjent på de ulike delene i kroppen,og gradvis erobret den muskelgruppe for muskelgruppe, for så å kjenne på helheten av min kropp. Og hver muskel har blitt pirret borti på en slik måte at du kjenner der er kraft til å strekke seg ut. Å strekke seg ut er så viktig. Det er som om blikket kan løftes. Jeg føler meg litt smårar i dag, men å løfte blikket med jevne mellomrom gir mening. Prøv du og! Det kunne vært interessant å prøve ut over en lengre periode.

Jeg husker psykomotorikeren min muligens prøvde å få meg til å kjenne på dette, men jeg kunne ikke strekke meg ut da. Ikke på den tiden. Jeg levde fortsatt med den mannen, og jeg forstod ikke hva hun styrte med. Jeg trengte jo å verge meg, slik jeg symbolsk gjorde om nettene, i smerte og i drømmer, når jeg stadig lå naken i fosterstilling og uten kraft til å stå på bena. Jeg klarte ikke å reise meg opp igjen i drømmene. Jeg har håpet at jeg kanskje skulle klare det i marerittene. Reise meg opp fra hundsingen, slagene, nedbrytingen og nakenheten. Så skulle det være tegnet på at jeg forandret meg. Men det blir vel omvendt kanskje. Drømmene forandrer seg når jeg er det. I mitt liv nå er der intet skille mellom tidligere overgrep og det livet jeg hadde i mitt ekteskap. Alt vever seg sammen. Men man skal ikke alltid inn og nøste. Man kan gjøre det, utforske, bli kjent på. Så legg ballen bort i et gjørne. Lage en helt ny ball. Så kan den andre ballen være der og jeg kan ta den frem om det skulle være nyttig. Men jeg kan leke med en helt ny ball. Uten så mange floker. Keep it simple! Det gav meg ikke mening før.

Jeg trengte nok å gå gjennom traumer i terapi. Jeg mener fortsatt at de hjalp meg mye, de psykodynamikerne jeg gikk med. Og det er nok derfor jeg er klar. Fri i livet mitt til å forandre på det nå når livsbetingelsens er annerledes. Livsbetingelser er et fint ord synes jeg. Vi er på et vis prisgitt dem, men har ansvar for å sjekk ut om det er livgivende eller hemmende for oss og gjøre noe med det om det lar sef gjøre. I tillegg til å lære å forholde oss til dem på en sunn måte.

Det er tøft å bli voksen. Jeg føler meg litt sent ute og av og til når jeg har gått tur og ser ut over havet, og har en av de rolige klare stundene, kan jeg formelig kjenne at det gror litt i ny og ne. Det er veldig overveldende og det hender jeg gråter av lykke når jeg kjenner på friheten og groingen. Jeg har hatt det ufattelig disse to årene, men jeg har hatt så mange fantastiske opplevelser. Sammen med venner og venninner. Jeg fikk en ny sjanse. Jeg kan sørge over år med tortur og lidelse og, fornedring og ensomhet, men jeg fikk en ny sjanse og det er en gave slike som meg ikke bruker å få. Jeg har plukket moreller med min sønn. Jeg har fisket og vært i åkeren og plukket jorbær. Og på sykketur. Sur som ei potte kom han syklende bak meg, men i min verden er himmelen blå, vinden står i håret, det er sol, og hele familien er på sykkeltur. Og jeg kjører foran og snur meg og der kommer han etter meg, klarer ikke holde føle med den nyspreke mammaen. Tenk så heldig jeg er som fikk oppleve det. Jeg kan gråte over alt jeg mistet med han, men det har jeg gjort. Det handler om fokus nå. Når traumene kom før hadde jeg nesten ingen bilder å bytte de ut med. Nå har jeg disse, og mange flere. Jeg kan fremkalle dem og bruke dem, slik du kan også med dine.

Jeg tror takknemlighet er en fin øvelse. Man blir lykkeligere og mer oppreist når en er takknemlig

Nok tanker i natten nå. Samle litt tanker etter heftig terapi. Jeg håper du sover . God natt.

Høres ut som om du har kommet i en bra gruppe - på et godt tidspunkt.

Å kutte ned tror jeg og er viktig. Var jo egentlig der i fjor vår, men så kom diabetesen og enda mer allergistyr inn og kompliserte det meste. Så gikk tilbake til hver uke i høst. Utrolig godt å være klar igjen! Og å vite at jeg kan slippe taket uten å miste det for å si det sånn.

Nå skal vi nå trappe ned foreløpig, men jeg tror egentlig jeg er på vei helt bort. At det er andre ting som er viktigere for fremgangen nå. Men får klare å tydelige beskjeder på at det er jeg som får styre tempoet og at det er lov å snu.

Og så er jeg jo ikke mer enn en telefon unna sa h*n, og jeg lo rått. For selv etter alle disse årene og etter å ha blitt veldig mye flinkere til å søke hjelp når det trengs, så er ikke den telefonen "bare" og vet at det skal bli rimelig krise før jeg klarer det. Så da ville h*n at vi skulle sette opp kontroller, med lange mellomrom. Det føles trygt. Lettere å slippe taket da.

Skulle nesten tro vi har gått til samme fysio, går hos en av pionerene nå og det har hjulpet. Begynt å trappe ned der og. Hun "eleven" høres ut som min nr to, var et utrolig sitsomt år. Kjente meg som en idiot som ikke klarte å være "flinkere" der. Glad jeg fikk mot til å be om bytte og hjelp til å finne hun jeg har nå.

''Jeg merker hvor sterk virkning trening har på meg. Kjenne på muskulatur, at en er oppreist, at en har kroppskonturer. Det hjelper mot den overspisingen jeg driver med i perioder. Nå har jeg gjort det og døyvd angst på den måten, og da mister jeg helt kontakten med egen kropp. Å gjøre bare de minste bevegelsene kan være så virkningsfullt. I det hele tatt, kan de mest kompliserte ting ofte løses ved det enkle. Det er vel noe av det jeg driver og oppdager:o) Så mye for all den lesinga, grublinga og reflekteringa rundt ting i alle herrens år...

Jeg skal drive "kroppsterapi" for meg selv fremover. Jeg vet nok om hva som skal til for å starte litt. Jeg tror på å få mer kontakt med det grunnleggende og enkle. Det gir meg mening nå. Jeg kjenner det i kroppen når jeg tøyer ut og fokuserer på kroppen. Det skal ikke så mye til for slike som meg. Etter en omgang med apparattrening har jeg gjort mye mer enn å forbrenne kalorier og styrke musklene. Jeg har kjent på de ulike delene i kroppen,og gradvis erobret den muskelgruppe for muskelgruppe, for så å kjenne på helheten av min kropp. Og hver muskel har blitt pirret borti på en slik måte at du kjenner der er kraft til å strekke seg ut. Å strekke seg ut er så viktig. Det er som om blikket kan løftes. Jeg føler meg litt smårar i dag, men å løfte blikket med jevne mellomrom gir mening. Prøv du og! Det kunne vært interessant å prøve ut over en lengre periode.''

Spennende å lese om dine erfaringer her. Har vært en tung vei for meg når det gjelder trening. Fortsatt er jeg ikke komfortabel med følelsen i kroppen når jeg virkelig har brukt den. Liker følelsen når jeg holder på oftere, så har håp om at det kan føles bedre det andre og etterhvert. Holder meg til tur og feldenkrais så lenge. Men har begynt å gå mer oppover på fjellet - det er herlig!

Styrketrening og apparattrening er for triggende foreløpig, da må jeg koble ut, og det vil jeg ikke. Jeg skal være tilstede når jeg trener nå, det har jeg bestemt!

Jeg har egentlig brukt veldig lite av terapitiden til å snakke om overgrepene. Det har vært viktig å komme dit at jeg _kunne_ gjøre det, for det kunne jeg ikke før. Har skrevet mye, når det har plaget meg, og noen ganger bare for å bevise for meg selv at jeg klarte det. Og noe har vi pratet om. Men jeg er evig takknemlig for at gjørmegravingen ikke har fått for stor plass.

Men har brukt mye tid på hva det - og andre ting - har gjort med meg, forsøkt å reparere. Det har vært et sted der det har vært lov å mislykkes, ikke våge, ikke være flink.

Er så godt å høre om din nye sjanse. Er egentlig utrolig at det går an, er det ikke? Det er så mye vidunderlig i verden, heldigvis!

Håper du har fått samlet tankene dine, ble mange tanker her nå, hjernen har visst endlig koblet seg på igjen etter en travel uke med lite søvn. Nå skal den ta igjen det tapte.

Håper du har en fin søndag!

[MarieLee]

Så flott å høre! (: Det er utrolig deilig å kjenne på mestringsfølelseb.