Tanker om døden...er slike normale?

[Gjest Plum]

Da min bestemor døde for et halvt år siden, måtte jeg for første gang "face" døden i mitt ganske unge liv. Det var hardt, fordi jeg hadde et uendelig tett og nært forhold til henne.

Etter at dette skjedde, merker jeg at jeg har gått gjennom en slags "prosess", som kanskje på mange måter kan karakteriseres som ubevisst, iden forstand at temaet "døden" er en slags evig rød tråd i mine tanker, drømmer (spesiellt) og liv forøvrig, uten at jeg egentlig planlegger dette bevisst.

Jeg har ofte tunge, svarte og deppressive mareritt om døden. Syn det hele er så uendelig deppressivt, og jeg føler egentlig at jeg står litt på randen til å få utvikle en slagt form for alvorlig dødsangst.

Bare tanken på at det for eks. hadde vært et liv etter døden hadde hjulpet meg masse. Men selvsagt er det ingen her i enne verden som kan gi meg noen forsikring om det.

Er det normalt å gå gjennom en slik ufattelig lang og tung prosess når en som står en nær dør?

[Sandia]

Sorg kan ta så mange veier. Selv syns jeg ikke at det er så "rart" at du tenker mye på døden nå. Døden er like naturlig som livet, men det er ikke så ofte vi tenker på det.......

[Gjest girlie,19]

Jeg mista besteforeldrene mine da jeg var 15, venninna mi da jeg var 16, mammaen min da jeg var 18... Men jeg har IKKE slike tanker. Når du er død, så er det over, enkelt og greit. Det er dette som er livet, ikke mer enn det. Har ikke store problemer med det akkurat. Ikke på den måten, mener jeg.

Klem fra meg

[Sør]

Hei Plum,

Jeg svarer deg her også.

Jeg mener å huske at "ekspertene" snakker om 6 måneder som en slags "tidsperiode" for sorg etter et dødsfall. Selvfølgelig varierer dette alt etter hvem det var som døde, og hvor nær denne personen var.

Men også hvor mye "erfaring" man har med døden - hvilket for den gjennomsnittelige unge personen i Norge er svært lite, fordi de fleste av oss lever så lenge. Du får et helt annet forhold til døden i land som Sør Afrika og NØ Brasil (hvor jeg bodde før), hvor døden bokstavelig talt er en del av hverdagen.

Så 6 måneder er ikke så fryktelig lang tid, særlig hvis du ikke har tenkt så mye over emnet "døden" før.

Men problemet ligger vel kanskje mer i hva/hvordan det er du tenker om emnet. Selv synes jeg at det er "OK" at vi skal dø. Det blir "feil" å bare ville leve lenger og lenger og lenger. Mange eldre mener at "nå har de levd lenge nok".

Og jeg er ikke helt sikker på om du tenker mer på "andres dødsfall" eller din egen død. For hvis du tenker på "andres dødsfall" så er det kanskje tapet av gode venner/slektninger/familie du egentlig tenker mest på?

Noen tanker i natten...

Med vennlig hilsen

[Poetica]

Ja, det er normalt å gå igjennom en sorgprosess når man mister noen man er glad i. I denne prosessen hører det ofte også tanker omkring både egen og andres død.

Trøsten er at det blir bedre, snakk med noen du har tillit til, om de tanker du har om dette. Det kan ofte hjelpe å få satt ord på det man grubler på. Fortell om drømmene dine, og det du føler i forhold til ditt tap, og ikke minst din egen redsel.

Selv om mange etterhvert har et avklart forhold til dette med døden, betyr det ikke at de ikke har vært redd selv en gang. Dette er tanker alle før eller siden er tvunget til å forholde seg til.

Selv brukte jeg over ett år på å bearbeide min mors død, dette til tross for at jeg selv har et avslappet forhold til min egen dødelighet, og ikke tror på noe liv etterpå.

Det er rart med det, det er forferdelig tungt å miste noen som står en nær - og det er helt normalt å slite i en tid etterpå.

Lykke til, det blir lettere etterhvert!

mvh

[Gjest Vrælerine]

Jeg mista besteforeldrene mine da jeg var 15, venninna mi da jeg var 16, mammaen min da jeg var 18... Men jeg har IKKE slike tanker. Når du er død, så er det over, enkelt og greit. Det er dette som er livet, ikke mer enn det. Har ikke store problemer med det akkurat. Ikke på den måten, mener jeg.

Klem fra meg

Hvordan vet du at det er slutt etter at du er død?

Du kan ikke bare si at etter døden er det slutt ferdig med det!

Det hjelper mange i en sorg prosses å tenke at "vi møtes igjen"

Og alle de metaforer vi lærer når vi er barn!

At der er liv etter døden det er jeg overbevist om!

Og da prater jeg om personer jeg stoler på som har hatt nær døden opplevelser, de ha vandret på den andre siden, osv...

Så girlie,19... har du bevis på at det ikke finnest liv etter døden så kom med de!