Psykisk smerte=fysisk smerte?

[vintermor]

Etter mange år med store plager i skuldre, 4 operasjoner og masse behandlingerhar jeg fremdeles ikke blitt bra.

Fysioteraputen driver å "hinter"om at hun tror det ligger noe psykisk bak, da det hele startet etter tap av et nært familiiemedlem. Samtidig jobet jeg 100% på sykehjem,flyttet til nytt hus og var småbarnsmor.

Jeg føler selv at jeg har lagt tapet bak meg og at jeg har et godt liv med mann og tenåringer i dag. Kan det allikevel være noe i det hun sier? Kjenner jo at jeg går litt i meg selv etter en samtale med henne og blir nok litt lei meg.

[Onsdag1365380628]

Personlig synes jeg man skal være forsiktig med å "henge" alt på det som har med barndommen og oppveksten å gjøre. Jeg har selv vært i samme situasjon. Ting som skjedde da jeg var barn ble dratt frem. Jeg synes selv at jeg har hatt en god barndom, men etter å ha snakket med psykolog sitter jeg igjen med følelsen av at min mamma ikke har gjort ting til beste for meg, verken som baby eller når jeg ble større. Dette ble en belastning for meg og jeg gikk mange runder med meg selv før jeg greide å snu de negative tankene. Ting som er gjemt og glemt bør ligge. Og fysiske smerter har ofte en naturlig årsak.

[Gjest Ikke gi deg!]

Ja, det _kan_ være psykiske "vondter" som slår ut fysisk. MEN: Min erfaring er at dette er en jævla enkel måte for fysioterapeuter å fraskrive seg ansvaret for pasienten på. Når de ikke får en pasient frisk, så _må_ det være psykisk, liksom.

Jeg ble også avskrevet som et psykiatrisk kasus av 2 ulike fysioterapeuter, men siden jeg ikke greide å akseptere den "diagnosen" presset jeg på og kom meg til spesialister. Mer avanserte prøveformer (som også koster samfunnet mer - derfor blir de ikke tatt før det er tvingende nødvendig) viste at mine vondter hadde fysisk årsak.

Så, ved å stå på selv har jeg spart meg for operasjoner og uføretrygd samt behandling i psykiatrien.

Mitt råd til deg er å søke rundt og finne ut om det er ekspertise på _din_ vondt'e noe sted (jeg anbefaler varmt en henvisning til NIMI), og ikke minst: Skift fysioterapeut. Jeg har endt opp med en privatpraktiserende hvor jeg betaler absolutt alt selv, men det er verdt hvert eneste øre (selv om jeg er oppe i over 10 000,- på få måneder). Min fysioterapeut samarbeider tett med kiropraktor, setter nåler og er dyp tilhenger av trening. Dette virker. (Jeg har problemer i samme område som du.)

Ikke la noe være uprøvd, selv om du ikke får det dekket av Staten. For å si det enkelt: Det er bare det Statens ikke dekker som virker, er min slette erfaring.

[Bookworm]

Det KAN selvfølelig være noe i det. Men det er jo vanskelig for andre å svare på. Psykisk stress, sorg og andre ting setter seg unektelig i kroppen, og spesielt skuldrene er jo utsatt. Man trenger ikke engang å kjenne veldig på de psykiske smertene for at det setter seg i kroppen. Det er vel helst når man ikke får utløp for det psykiske stresset AT det setter seg i kroppen.

Kanskje det kunne ha vært en tanke å ta noen samtaletimer med "noen". Jeg kan anbefale psykomotorisk fysioterapi, det kan ofte løsne litt på slike ting...

[sort som natta]

Det KAN selvfølelig være noe i det. Men det er jo vanskelig for andre å svare på. Psykisk stress, sorg og andre ting setter seg unektelig i kroppen, og spesielt skuldrene er jo utsatt. Man trenger ikke engang å kjenne veldig på de psykiske smertene for at det setter seg i kroppen. Det er vel helst når man ikke får utløp for det psykiske stresset AT det setter seg i kroppen.

Kanskje det kunne ha vært en tanke å ta noen samtaletimer med "noen". Jeg kan anbefale psykomotorisk fysioterapi, det kan ofte løsne litt på slike ting...

anbefaler også psykomotorisk fysioterapi:)