Noe å tenke på...

[Gjest sjøstjerna]

Ungene drilles mye mer på dette med selvtillit også på skolene i dag. De skal stå frem alene og holde foredrag omtrent annenhver uke. Kanskje har det noe med det å gjøre også?

"De skal stå frem alene og holde foredrag omtrent annenhver uke."

Dette kan være negativt for noen også. Ungene brydde seg lite om det da de var relativt små- men til tross for slik trening har jeg nå et barn som rett og slett ikke TØR stå frem slik. H*n gruer seg i dagevis og på fremføringsdagen blir h*n fysisk kvalm-eller får løs mage. Ender ofte med at h*n ikke kan gå på skolen (bor på do den dagen i stedet).

Det å bli tvunget til noe en ikke er moden for er vel ikke bare bra det heller.

Var selv særdeles skoleflink og fikk gode karakterer i alle fag. Men hadde jeg gått på dagens skole, ville jeg bukket under. For nå kreves så mye muntlig fremlegg etc. Og i barne og ungdomsår var jeg altfor sjenert/utrygg for å skulle fremføre ting.

[Gjest uitfra nivå, evner]

Jeg er enig. Hvis jeg bare skulle gitt ros etter prestasjoner ville det blitt veldig feil her ihvertfall.

Den som presterte og hadde best selvtillit i fra før av hadde endt opp med all rosen.

Det går fint an å gi ros rundt prestasjoner knyttet til barnets evner og funksjonsnivå. Man kan rose en 7.klassing for å ha lært seg gangetabellen hvis det var vanskelig for han.

[o-la-la-la]

Noen er flinke i alt de foretar seg og noen er middelmådig i alt de foretar seg.

Det kan vær slik også.

Da er vel spørsmålet hva som er bra nok da i denne verden. Er det like bra å være middelmådig som å være på topp?

[Gjest høstløv]

Da er vel spørsmålet hva som er bra nok da i denne verden. Er det like bra å være middelmådig som å være på topp?

Hvis en har ytet sitt beste så.

[Gjest VKF]

Da er vel spørsmålet hva som er bra nok da i denne verden. Er det like bra å være middelmådig som å være på topp?

Jeg er bare nysgjerrig på hva man skal rose den middelmådige for hvis hvis ikke det skal roses for den man er.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg er bare nysgjerrig på hva man skal rose den middelmådige for hvis hvis ikke det skal roses for den man er.

Man kan rose innsats?

[Gjest VKF]

"De skal stå frem alene og holde foredrag omtrent annenhver uke."

Dette kan være negativt for noen også. Ungene brydde seg lite om det da de var relativt små- men til tross for slik trening har jeg nå et barn som rett og slett ikke TØR stå frem slik. H*n gruer seg i dagevis og på fremføringsdagen blir h*n fysisk kvalm-eller får løs mage. Ender ofte med at h*n ikke kan gå på skolen (bor på do den dagen i stedet).

Det å bli tvunget til noe en ikke er moden for er vel ikke bare bra det heller.

Var selv særdeles skoleflink og fikk gode karakterer i alle fag. Men hadde jeg gått på dagens skole, ville jeg bukket under. For nå kreves så mye muntlig fremlegg etc. Og i barne og ungdomsår var jeg altfor sjenert/utrygg for å skulle fremføre ting.

Jeg har en som tar slik på stark arm og en som gruer seg.

[Gjest VKF]

Man kan rose innsats?

Ja, jeg håper det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva gjør man når det ene barnet prester i godt i det meste, er født med god selvtillit og får mye oppmerksomhet utenfra og det andre barnet er mer beskjedent og middelmådig.

Jeg prøver å gi ros til det barnet som er middelmådig. Altså det barnet som ikke presterer så godt. Er det feil?

En må få ros for prestasjoner sett i forhold til forutsetninger samt ikke minst for evnen og viljen til å prøve. Innsats er viktig.

[Gjest Kurset - de utrolige årene]

Kjenner du til kurset "de utrolige årene"?

Vi har deltatt på dette nettopp og der er hovedbudskapet at vi først og fremst skal leke med barnet minst 10 min hver dag hvor barnet skal styre leken. Vi skal også rose, rose og rose. Teorien er at vi dermed forsterker den positive adferden som vi ønsker mer av. Så skal vi ignorere negativ adferd. Veldig negativ adferd skal vi ikke ignorere men bruke tenkepause, naturlige og logiske konsekvenser etc. Det blir brukt belønningsskjema (som har fungert ganske bra på konkrete ting). Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv. (Hun er jo en liten diva så hun kan ikke ha på seg hva som helst).

I begynnelsen syns jeg ikke at dette hørtes helt logisk ut for vår 6 åring. Hun er en skikkelig "diva". Har vært inne på tanken om å begrense "disney channel". Hun imiterer ikke de snille, men de slemme jentene. Noen jenter sier at jenta vår er "så penslig". Går kanskje som en fotomodell og har mange fakter.

Virker som om hun har høy selvtillit og vil være best i alt. Vil bestemme leken. Tåler dårlig motgang. Er IKKE god på konflikthåndering. (Vi var innom dette i slutten av kurset og jeg ser at her har hun mye å lære - men det er vanskelig å snakke med henne).

Men hun har allikevel lav selvfølelse later det til. Kan være sjenert i uvante situasjoner. Tar ikke kontakt med andre når det er mange personer tilstede. Samtidig tør hun synge solo foran mange folk (såvidt) og hun er flink.

Nå etter kurset så ser vi at hun fremdeles havner ofte i konflikt med andre barn og vi er litt i villrede hva vi skal gjøre. På skolen går det veldig bra faglig (hun kunne lese lenge før hun begynte på skolen) men hun sliter litt sosialt. De tror ikke det er noe "galt" med henne ift en diagnose. Ikke at hun har vært utredet altså. Det kurset var bare for oss foreldre.

Det er sjelden det kommer besøk til henne og hun liker ikke å gå til andre. Hun har en nabojente som er av og på bestevenninne. De er litt like og havner veldig ofte i konflikt. Da dreier det seg om hvem sin tur det er til å opptre foran den andre feks. Mi har problemer med 2 hver gang. Hun kommer vel egentlig ganske fort i kontakt med andre. Da er hun nok litt overveldende på dem og kaller dem "bestevenn" og vil at de skal overnatte etter første dag. Så jeg tror hun skremmer dem litt vekk.

På turer, når vi lærer henne nye ting som å sykle, gå på ski etc så krever hun en forelder "på heltid". Man blir utskjelt til de grader og hun syter høylydt. Når hun får det til er det det kjekkeste i verden. Har ikke sett andre unger som oppfører seg slik. Så vi er bekymret. Storestøsteren er veldig fleksibel, har mange venner og er stort sett blid og fornøyd. Lillesøster blir aldri fornøyd og er perfeksjonist. (Vi er veldig bevisst på å ikke sammenligne dem). Jeg har lest og lest om barneoppdragelse osv.

Vi har samvittighetsfullt gjort det vi har fått fortalt på kurset selv om vi syns noe var feil. Teorien er at ved at vi roser og lar hun bestemme leken så vil hun "lære av oss". Jeg syns det var litt rart at vi skulle la henne bestemme og styre alt når det er akkurat det som er mye av problemet hennes. Samtidig så har det jo vært greit å gå på kurset siden både mannen min og jeg deltok og lærte det samme. Hun tester ikke grenser på samme måte som før og vi har nok blitt tryggere i vår rolle som foreldre. Samtidig så har det hjulpet å diskutere med de andre foreldrene på kurset og vi ser jo at det ikke bare er vi som har utfordringer.

Blir det feil å fortsette som dette kurset har lært oss da eller misforstår jeg budskapet ditt her?

[Gjest ernas]

Ros er som kritikk, det svekker selvfølesen.

[Katt-ja]

Ja,- man kjenner noen sånne...

Jeg er nok litt omvendt - mine unger har ikke de spisseste albuene,- de vet at de er best for meg,- men vet godt at de ikke er midtpunktet for andre. Har lært dem litt i overkant at de ikke skal være til bry for andre. De er godt likt av alle - og det kan jo være viktigere enn albuer...

[Gjest erks]

Ja, det _er_ noe å tenke på.

Vi roser våre barn- og skryter over deres prestasjoner. Og kanskje også over at barnet er akkurat som det er... Vi forsøker fremelske det positive. Og kanskje blir det for mye av det gode. For andre- utenom foreldre- er kanskje ikke like "forelsket" i barnet. Hva er det vi dyrker frem?

Jeg synes ofte det er mest irriterende med foreldre som skryter så mye av barna sine til meg. Om de skryter til barnet er en ting men når de skryter for å imponere andre over sine barn så blir det akkuratt som å skryte av seg selv og det blir for dumt.

[Cilien]

Ja, dette opplever vi i læreryrket som et problem daglig. Jeg underviser i videregående skole. I følge nyere forskrifter skal vi nå i vurderingen legge det meste av vekten på det positive. Selv elever uten synlig kompetanse i faget, skal få vite hva de "mestrer". Vel og bra, på en del måter, men det blir litt i overkant når jeg må skrive at "eleven kan snakke i et sammenhengende språk" når jeg vurderer en 3. klassing på allmennfag i norsk muntlig.... Dette til tross for at eleven ikke har noen som helst kunnskaper om emnet han prøves i. Sukk...

[Gjest VKF]

En må få ros for prestasjoner sett i forhold til forutsetninger samt ikke minst for evnen og viljen til å prøve. Innsats er viktig.

OK:-)

[Gjest polly peanøtt]

Kjenner du til kurset "de utrolige årene"?

Vi har deltatt på dette nettopp og der er hovedbudskapet at vi først og fremst skal leke med barnet minst 10 min hver dag hvor barnet skal styre leken. Vi skal også rose, rose og rose. Teorien er at vi dermed forsterker den positive adferden som vi ønsker mer av. Så skal vi ignorere negativ adferd. Veldig negativ adferd skal vi ikke ignorere men bruke tenkepause, naturlige og logiske konsekvenser etc. Det blir brukt belønningsskjema (som har fungert ganske bra på konkrete ting). Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv. (Hun er jo en liten diva så hun kan ikke ha på seg hva som helst).

I begynnelsen syns jeg ikke at dette hørtes helt logisk ut for vår 6 åring. Hun er en skikkelig "diva". Har vært inne på tanken om å begrense "disney channel". Hun imiterer ikke de snille, men de slemme jentene. Noen jenter sier at jenta vår er "så penslig". Går kanskje som en fotomodell og har mange fakter.

Virker som om hun har høy selvtillit og vil være best i alt. Vil bestemme leken. Tåler dårlig motgang. Er IKKE god på konflikthåndering. (Vi var innom dette i slutten av kurset og jeg ser at her har hun mye å lære - men det er vanskelig å snakke med henne).

Men hun har allikevel lav selvfølelse later det til. Kan være sjenert i uvante situasjoner. Tar ikke kontakt med andre når det er mange personer tilstede. Samtidig tør hun synge solo foran mange folk (såvidt) og hun er flink.

Nå etter kurset så ser vi at hun fremdeles havner ofte i konflikt med andre barn og vi er litt i villrede hva vi skal gjøre. På skolen går det veldig bra faglig (hun kunne lese lenge før hun begynte på skolen) men hun sliter litt sosialt. De tror ikke det er noe "galt" med henne ift en diagnose. Ikke at hun har vært utredet altså. Det kurset var bare for oss foreldre.

Det er sjelden det kommer besøk til henne og hun liker ikke å gå til andre. Hun har en nabojente som er av og på bestevenninne. De er litt like og havner veldig ofte i konflikt. Da dreier det seg om hvem sin tur det er til å opptre foran den andre feks. Mi har problemer med 2 hver gang. Hun kommer vel egentlig ganske fort i kontakt med andre. Da er hun nok litt overveldende på dem og kaller dem "bestevenn" og vil at de skal overnatte etter første dag. Så jeg tror hun skremmer dem litt vekk.

På turer, når vi lærer henne nye ting som å sykle, gå på ski etc så krever hun en forelder "på heltid". Man blir utskjelt til de grader og hun syter høylydt. Når hun får det til er det det kjekkeste i verden. Har ikke sett andre unger som oppfører seg slik. Så vi er bekymret. Storestøsteren er veldig fleksibel, har mange venner og er stort sett blid og fornøyd. Lillesøster blir aldri fornøyd og er perfeksjonist. (Vi er veldig bevisst på å ikke sammenligne dem). Jeg har lest og lest om barneoppdragelse osv.

Vi har samvittighetsfullt gjort det vi har fått fortalt på kurset selv om vi syns noe var feil. Teorien er at ved at vi roser og lar hun bestemme leken så vil hun "lære av oss". Jeg syns det var litt rart at vi skulle la henne bestemme og styre alt når det er akkurat det som er mye av problemet hennes. Samtidig så har det jo vært greit å gå på kurset siden både mannen min og jeg deltok og lærte det samme. Hun tester ikke grenser på samme måte som før og vi har nok blitt tryggere i vår rolle som foreldre. Samtidig så har det hjulpet å diskutere med de andre foreldrene på kurset og vi ser jo at det ikke bare er vi som har utfordringer.

Blir det feil å fortsette som dette kurset har lært oss da eller misforstår jeg budskapet ditt her?

'' Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv.''

Dette syns jeg alt for mange foreldre gjør. Noen barn tror de er verdensmestere fordi de kler på seg selv om morgenen.

[Gjest haha, morsomt]

''De med mest realistisk selvbilde ser ut til å være personer med depresjon''

Jammen er ikke depresjon godt for noe også!

[Gjest Kayia]

Kjenner du til kurset "de utrolige årene"?

Vi har deltatt på dette nettopp og der er hovedbudskapet at vi først og fremst skal leke med barnet minst 10 min hver dag hvor barnet skal styre leken. Vi skal også rose, rose og rose. Teorien er at vi dermed forsterker den positive adferden som vi ønsker mer av. Så skal vi ignorere negativ adferd. Veldig negativ adferd skal vi ikke ignorere men bruke tenkepause, naturlige og logiske konsekvenser etc. Det blir brukt belønningsskjema (som har fungert ganske bra på konkrete ting). Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv. (Hun er jo en liten diva så hun kan ikke ha på seg hva som helst).

I begynnelsen syns jeg ikke at dette hørtes helt logisk ut for vår 6 åring. Hun er en skikkelig "diva". Har vært inne på tanken om å begrense "disney channel". Hun imiterer ikke de snille, men de slemme jentene. Noen jenter sier at jenta vår er "så penslig". Går kanskje som en fotomodell og har mange fakter.

Virker som om hun har høy selvtillit og vil være best i alt. Vil bestemme leken. Tåler dårlig motgang. Er IKKE god på konflikthåndering. (Vi var innom dette i slutten av kurset og jeg ser at her har hun mye å lære - men det er vanskelig å snakke med henne).

Men hun har allikevel lav selvfølelse later det til. Kan være sjenert i uvante situasjoner. Tar ikke kontakt med andre når det er mange personer tilstede. Samtidig tør hun synge solo foran mange folk (såvidt) og hun er flink.

Nå etter kurset så ser vi at hun fremdeles havner ofte i konflikt med andre barn og vi er litt i villrede hva vi skal gjøre. På skolen går det veldig bra faglig (hun kunne lese lenge før hun begynte på skolen) men hun sliter litt sosialt. De tror ikke det er noe "galt" med henne ift en diagnose. Ikke at hun har vært utredet altså. Det kurset var bare for oss foreldre.

Det er sjelden det kommer besøk til henne og hun liker ikke å gå til andre. Hun har en nabojente som er av og på bestevenninne. De er litt like og havner veldig ofte i konflikt. Da dreier det seg om hvem sin tur det er til å opptre foran den andre feks. Mi har problemer med 2 hver gang. Hun kommer vel egentlig ganske fort i kontakt med andre. Da er hun nok litt overveldende på dem og kaller dem "bestevenn" og vil at de skal overnatte etter første dag. Så jeg tror hun skremmer dem litt vekk.

På turer, når vi lærer henne nye ting som å sykle, gå på ski etc så krever hun en forelder "på heltid". Man blir utskjelt til de grader og hun syter høylydt. Når hun får det til er det det kjekkeste i verden. Har ikke sett andre unger som oppfører seg slik. Så vi er bekymret. Storestøsteren er veldig fleksibel, har mange venner og er stort sett blid og fornøyd. Lillesøster blir aldri fornøyd og er perfeksjonist. (Vi er veldig bevisst på å ikke sammenligne dem). Jeg har lest og lest om barneoppdragelse osv.

Vi har samvittighetsfullt gjort det vi har fått fortalt på kurset selv om vi syns noe var feil. Teorien er at ved at vi roser og lar hun bestemme leken så vil hun "lære av oss". Jeg syns det var litt rart at vi skulle la henne bestemme og styre alt når det er akkurat det som er mye av problemet hennes. Samtidig så har det jo vært greit å gå på kurset siden både mannen min og jeg deltok og lærte det samme. Hun tester ikke grenser på samme måte som før og vi har nok blitt tryggere i vår rolle som foreldre. Samtidig så har det hjulpet å diskutere med de andre foreldrene på kurset og vi ser jo at det ikke bare er vi som har utfordringer.

Blir det feil å fortsette som dette kurset har lært oss da eller misforstår jeg budskapet ditt her?

Jeg er ikke NHD, men får likevel lyst til å spørre deg om hva dere definerer som positiv atferd? Jeg fikk på følelsen at dere kanskje roser for bredt, altså både alt hun mestrer (synge, underholde etc) og det dere ønsker mer av (kle på seg, innrette seg sosialt i en gruppe etc)?

Jeg ville tenkt hennes evne til å 'erobre rommet' gjennom alt hun mestrer som negativ atferd, og derfor oversett det eller startet med forsiktig realitetsorientering her (hvordan tror du NN føler det når du/ nå er det NN sin tur etc... ).

[Gjest Kayia]

'' Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv.''

Dette syns jeg alt for mange foreldre gjør. Noen barn tror de er verdensmestere fordi de kler på seg selv om morgenen.

Dette er jeg egentlig ikke enig med deg i. Man skal jo ikke sette av ettermiddagen til å si hvor bra det er at barnet har kledd på/ av seg, men min erfaring er at ungene lettere lager gode vaner om de blir gjort oppmerksom på at vi voksne ser den gode handlingen. Men egentlig misliker jeg begrepsbruken, for jeg tenker ikke at jeg roser min jr. Jeg gir han derimot bekreftelse og annerkjennelse for god oppførsel.

Jeg maste foreksempel på jr et langt ondt år om å henge opp jakken og sette fra seg skoene _i gangen_, og tror faktisk de hadde ligget der ennå om jeg ikke meddelte for han at jeg la merke til det de gangene han faktisk hang opp klærne. Ikke voldsomt og nmye styr, men bare en klem og et "du, så deilig å komme inn uten å snuble i sko og jakker da gitt" Han smiler også bredt da, for han vil jo helst være grei, 'stor' og samarbeidende, sant.

Samme sak har vi med rydding etter matlaging. For et halvår siden hadde han tv-kveld med en kompis, og de hadde ryddet så godt etter seg at jeg faktisk ikke så at de hadde lagd mat. Jeg lagde ikke noe stort nummer ut av det, men sa nettopp at de hadde ryddet så bra at jeg ikke trodde de hadde lagd mat. Begge 13-åringene ble glade og fnisete, og det var tydelig at de likte å ha "innfridd". Og nå gjør de det hver gang, og jeg påpeker det innimellom, men ikke hver gang. Kan heller ta det i en generell vending, som at "syns det er bare kos at dere er her og lager mat jeg, for dere rydder jo så bra etter dere at jeg merker jo ikke noe fra eller til".

[Gjest Villniss]

Ja, når man ser f.eks. på programmer som "Norske talenter" og "Idol", skjønner man at folk (utrolig mange) har et overdrevent positivt syn på seg selv OG sine prestasjoner, evner.

Mange skulle vært forskånet for seg selv, de driter seg jo ut for hele Norge.

Men det er jo en annen sak...