Noe å tenke på...

[Gjest Villniss]

For de av oss som ser på Idol er dette gammelt nytt...

Helt enig!

[Løvemamma]

'' Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv.''

Dette syns jeg alt for mange foreldre gjør. Noen barn tror de er verdensmestere fordi de kler på seg selv om morgenen.

''Samtidig så føles det litt feil å rose og bruke belønningsskjema på ting som burde være en selvfølge som å kle på seg uten protester om morgenen osv.''

''Dette syns jeg alt for mange foreldre gjør. Noen barn tror de er verdensmestere fordi de kler på seg selv om morgenen.''

Poenget når noen trener på å mestre dette er ikke at de ikke klarer å kle på seg selv, men at de skal lgjøre det uten protester. Det flytter hele fokuset på forventingen. Dette er et vanlig forkus i LØFT (løsningsfokusert tilnærming) Da skal barnet trene på ferdigheter de kan bli bedre på, ikke fokusere på det barnet ikke kan. Da handler det i første rekke ikke om ros på det man vanligvis kan forvente av barnet, altså ukritisk ros, men en stimulering til å endre sin atferd eller ferdigheter på en positiv måte.

[Gjest Kurset - de utrolige årene]

Jeg er ikke NHD, men får likevel lyst til å spørre deg om hva dere definerer som positiv atferd? Jeg fikk på følelsen at dere kanskje roser for bredt, altså både alt hun mestrer (synge, underholde etc) og det dere ønsker mer av (kle på seg, innrette seg sosialt i en gruppe etc)?

Jeg ville tenkt hennes evne til å 'erobre rommet' gjennom alt hun mestrer som negativ atferd, og derfor oversett det eller startet med forsiktig realitetsorientering her (hvordan tror du NN føler det når du/ nå er det NN sin tur etc... ).

Nei vi roser ikke at hun er flink til å synge etc (men mange andre gjør det da...) Og vi roser ikke "bredt" heller, konkret ros for positiv adferd som å rydde av bordet, gjøre som vi ber om etc.

[Gjest Kurset - de utrolige årene]

Nei vi roser ikke at hun er flink til å synge etc (men mange andre gjør det da...) Og vi roser ikke "bredt" heller, konkret ros for positiv adferd som å rydde av bordet, gjøre som vi ber om etc.

Hun vet så godt at hun sliter med dette med venner så jeg syns ikke det gjør noe at folk sier til henne at hun er flink til å synge og danse. Man skal jo ikke trykke de ned heller hvis de faktisk ER flinke? Tror hun har godt av positiv oppmerksomhet fra andre også. Hun har som sagt dårlig selvfølelse.

Det høres litt stygt ut for meg å ikke gi henne positiv oppmerksomhet for dette? Jeg ser ikke at det med sang/dans har noe med det andre å gjøre? Eller misforstår jeg deg kanskje?

[Gjest Kayia]

Jeg er bare nysgjerrig på hva man skal rose den middelmådige for hvis hvis ikke det skal roses for den man er.

Jeg tror ikke det er lurt å la den flinke legge lista for den middelmådige. Den middelmådige vil jo også både prestere og sluntre unna, og bør sees og møtes som den individuelle personen h*n er.

[Gjest qigong]

Jeg er bare nysgjerrig på hva man skal rose den middelmådige for hvis hvis ikke det skal roses for den man er.

Spørsmålet er vel hva som egentlig er godt nok i mors og fars øyne? Hvordan skal et middelmådig barn kunne føle at det de gjør er godt nok?

Om det ikke er flink på å holde foredrag, kan det vel være bra på andre ting? F.eks i å ta vare på andre mennesker?

[Gjest polly peanøtt]

Dette er jeg egentlig ikke enig med deg i. Man skal jo ikke sette av ettermiddagen til å si hvor bra det er at barnet har kledd på/ av seg, men min erfaring er at ungene lettere lager gode vaner om de blir gjort oppmerksom på at vi voksne ser den gode handlingen. Men egentlig misliker jeg begrepsbruken, for jeg tenker ikke at jeg roser min jr. Jeg gir han derimot bekreftelse og annerkjennelse for god oppførsel.

Jeg maste foreksempel på jr et langt ondt år om å henge opp jakken og sette fra seg skoene _i gangen_, og tror faktisk de hadde ligget der ennå om jeg ikke meddelte for han at jeg la merke til det de gangene han faktisk hang opp klærne. Ikke voldsomt og nmye styr, men bare en klem og et "du, så deilig å komme inn uten å snuble i sko og jakker da gitt" Han smiler også bredt da, for han vil jo helst være grei, 'stor' og samarbeidende, sant.

Samme sak har vi med rydding etter matlaging. For et halvår siden hadde han tv-kveld med en kompis, og de hadde ryddet så godt etter seg at jeg faktisk ikke så at de hadde lagd mat. Jeg lagde ikke noe stort nummer ut av det, men sa nettopp at de hadde ryddet så bra at jeg ikke trodde de hadde lagd mat. Begge 13-åringene ble glade og fnisete, og det var tydelig at de likte å ha "innfridd". Og nå gjør de det hver gang, og jeg påpeker det innimellom, men ikke hver gang. Kan heller ta det i en generell vending, som at "syns det er bare kos at dere er her og lager mat jeg, for dere rydder jo så bra etter dere at jeg merker jo ikke noe fra eller til".

Jeg uttrykte meg nok litt uklart. Jeg mente at det f.eks er en selvfølge at et barn skal kunne kle på seg uten masse dikkedarer når det er 12 år. Dårlig eksempel kanskje, men det går på selvfølgeligheter som et barn bør klare i forhold til ferdighetsnivå. Altså en veldig til dikking der barnet er "flink" nesten uansett hva de gjør.

[Gjest qigong]

Ja, dette opplever vi i læreryrket som et problem daglig. Jeg underviser i videregående skole. I følge nyere forskrifter skal vi nå i vurderingen legge det meste av vekten på det positive. Selv elever uten synlig kompetanse i faget, skal få vite hva de "mestrer". Vel og bra, på en del måter, men det blir litt i overkant når jeg må skrive at "eleven kan snakke i et sammenhengende språk" når jeg vurderer en 3. klassing på allmennfag i norsk muntlig.... Dette til tross for at eleven ikke har noen som helst kunnskaper om emnet han prøves i. Sukk...

Akkurat det med skolen kan jeg diskutere til langt på natt. Den er så bak mål som det går an å bli! Bra for den som er teoretisk flink, men stakkars de barna som har ferdighetene i fingrene og ikke er teoretisk flinke. DE blir tapere de. De strever og strever, men like forbannet blir det aldri bra nok i lærerne og foreldrene sine øyne. Og slik må de sitte på skolebenken, dag etter dag i minst 10 år. Er det rart det blir mange banditter og at mange får lyst til å gjøre djevelskap etterhvert? Norsk skole er feilslått, eller kun laget for en bitteliten del av befolkningen.

[Gjest Kayia]

Jeg uttrykte meg nok litt uklart. Jeg mente at det f.eks er en selvfølge at et barn skal kunne kle på seg uten masse dikkedarer når det er 12 år. Dårlig eksempel kanskje, men det går på selvfølgeligheter som et barn bør klare i forhold til ferdighetsnivå. Altså en veldig til dikking der barnet er "flink" nesten uansett hva de gjør.

Jeg var egentlig ikke så opptatt av eksemplene jeg heller, men jeg er uenig med deg i at god eller riktig oppførsel er en selvfølgelighet. Det å lære å innrette seg etter forventninger og normer er viktig innenfor sosialisering, og slik jeg ser det er det en god metode å bekrefte og annerkjenne god og ønsket oppførsel - som foreksempel å kle på seg når man får beskjed når man er 5, eller rydde etter seg når man er 13, som min jr er.

[Gjest J31!]

En må få ros for prestasjoner sett i forhold til forutsetninger samt ikke minst for evnen og viljen til å prøve. Innsats er viktig.

''En må få ros for prestasjoner sett i forhold til forutsetninger samt ikke minst for evnen og viljen til å prøve.''

Helt enig. Men det bør være balansert, ikke for mye og ikke for lite, mener nå jeg da..

[Gjest megi2009]

Dette får jeg ikke til å "gå opp".

Er selv oppdratt med å få ros bare når jeg presterte og oppførte meg korrekt, og har i dag et angstbetont forhold til dette med å prestere. Har siden tidlig i tenårene også slitt med anoreksi og depresjoner, for ikke å snakke om et ungdomsopprør som nok var verre enn i familier flest. Følelsen var at jeg bare var verdt noe hvis jeg presterte og så nært perfeksjon som mulig, og at jeg uten ros for mine prestasjoner følte meg tom, skamfull og mindreverdig.

Jeg skulle ønske mine foreldre heller hadde lest en mer balansert artikkel med f.eks. følgende tittel: "Hvordan tilrettelegge for trygge barn med sunn selvfølelse og driv".

[Gjest karen:s]

Dette får jeg ikke til å "gå opp".

Er selv oppdratt med å få ros bare når jeg presterte og oppførte meg korrekt, og har i dag et angstbetont forhold til dette med å prestere. Har siden tidlig i tenårene også slitt med anoreksi og depresjoner, for ikke å snakke om et ungdomsopprør som nok var verre enn i familier flest. Følelsen var at jeg bare var verdt noe hvis jeg presterte og så nært perfeksjon som mulig, og at jeg uten ros for mine prestasjoner følte meg tom, skamfull og mindreverdig.

Jeg skulle ønske mine foreldre heller hadde lest en mer balansert artikkel med f.eks. følgende tittel: "Hvordan tilrettelegge for trygge barn med sunn selvfølelse og driv".

Sammer her. Jeg ser poengene i artikkelen og er til dels enig, men i min oppvekst var dette problemet.

Jeg sliter som voksen fordi min selvfølelse er rundt null. Jeg fikk generelt lite ros når jeg var barn, sjelden tilbakemeldinger. Bortsett fra når jeg var flink på skolen.Siden den gang har hele livet mitt handlet om å prestere, være flinkest av alle. Dette har ikke bedret selvfølelse, tvert imot. Nå, midt i 30'årene, har jeg endt opp utbrent og med en følelse av at jeg er verdiløs fordi jeg ikke presterer nok for noen......

[Gjest 70-tallssyndrom?]

Sammer her. Jeg ser poengene i artikkelen og er til dels enig, men i min oppvekst var dette problemet.

Jeg sliter som voksen fordi min selvfølelse er rundt null. Jeg fikk generelt lite ros når jeg var barn, sjelden tilbakemeldinger. Bortsett fra når jeg var flink på skolen.Siden den gang har hele livet mitt handlet om å prestere, være flinkest av alle. Dette har ikke bedret selvfølelse, tvert imot. Nå, midt i 30'årene, har jeg endt opp utbrent og med en følelse av at jeg er verdiløs fordi jeg ikke presterer nok for noen......

Tror det er mange som har vokst opp på 1970-tallet som deler din erfaring. Til tross for at min foreldre var ressurssterke hadde de av forskjellige grunner kun grunnskole. Dette syns de selv var veldig sårt, og mine foreldre ville derfor at vi ungene skulle få bedre mulighter enn dem. Det at vi mestret skolen og ellers var bekymringsfrie, ble derfor deres prosjekt (med det resultat at vi kunne gangetabellen opp til 25 på rams, kunne servere kongerekka eller tyske verb på strak arm - men ikke var i stand til å sette på en kjele poteter innen vi flytta hjemmefra).

Dette, kombinert med at gjengs holdning på 1970-tallet var diamental motsatt av i dag, nemlig at "ungene blir overlegne av skryt", førte til det du sier; En bråte unger fikk bekreftelse kun gjennom sine skole- (eller idrettslige) prestasjoner, og føler at de må prestere også i voksen alder for å bli bekreftet.

I dag er det nok for ekstremt i andre enden, og jeg tror at en variant midt i mellom vil være bedre ift å utvikler et sunt selvbilde. Ros kan brukes som virkemiddel for å fremme ønsket atferd, og så kan man krydre med annen bekreftelse på at man er en flott og elsket person, som er bra nok som man er.

[Gjest ernas]

Dette får jeg ikke til å "gå opp".

Er selv oppdratt med å få ros bare når jeg presterte og oppførte meg korrekt, og har i dag et angstbetont forhold til dette med å prestere. Har siden tidlig i tenårene også slitt med anoreksi og depresjoner, for ikke å snakke om et ungdomsopprør som nok var verre enn i familier flest. Følelsen var at jeg bare var verdt noe hvis jeg presterte og så nært perfeksjon som mulig, og at jeg uten ros for mine prestasjoner følte meg tom, skamfull og mindreverdig.

Jeg skulle ønske mine foreldre heller hadde lest en mer balansert artikkel med f.eks. følgende tittel: "Hvordan tilrettelegge for trygge barn med sunn selvfølelse og driv".

Oppskriften er ikke å skryte eller kritisere men å se barnet.

Jeg kan ta min mann som eksempel. Han skryter absolutt aldri av seg selv. Han fikk toppkarakterer hele veien i sin utdannelse.

Han vet og kan mye, er en person som er veldig godt likt og en god ektemann. Det eneste å utsette på ham er at han ikke er så flink til husarbeid. Men bortsett fra det så kunne jeg aldri funnet meg en snillere mann.

Hans foreldre har aldri pleid å skryte av ham. Han fikk heller aldri kjeft av sine foreldre. Hans mor forklarte ham alltid alt på en fin måte når han gjorde noe galt. Han fikk masse av ubetinget kjærlighet og hans mor var alltid flink til å se ham, leste mye for ham og hjalp ham så han skulle komme seg godt frem i livet. Ros og kritikk er ikke rette veien men heller gi barna masse god og nyttig stimuli slik at de lærer mye. De trenger også massevis av godhet og gode klemmer. Nærhet og varme gjør at barna også blir snille med andre. Samtidig være et godt medmenneske da vi er et forbilde for våre barn.

[Gjest enig]

Sammer her. Jeg ser poengene i artikkelen og er til dels enig, men i min oppvekst var dette problemet.

Jeg sliter som voksen fordi min selvfølelse er rundt null. Jeg fikk generelt lite ros når jeg var barn, sjelden tilbakemeldinger. Bortsett fra når jeg var flink på skolen.Siden den gang har hele livet mitt handlet om å prestere, være flinkest av alle. Dette har ikke bedret selvfølelse, tvert imot. Nå, midt i 30'årene, har jeg endt opp utbrent og med en følelse av at jeg er verdiløs fordi jeg ikke presterer nok for noen......

Som om jeg skulle sagt det selv...

[neuni]

"De skal stå frem alene og holde foredrag omtrent annenhver uke. Kanskje har det noe med det å gjøre også?"

Det tror jeg ikke.

Jeg tror det har moten med at en skal roses bare for den en er. Jeg mner en skal roses for det en presterer og hvordan en oppfører seg

Eg såg eit innlegg under artikkelen på dagbladet.no som hadde eit godt poeng. Vedkommende hadde eit eksempel med ei mor med eit barn som har klatra opp i eit tre og roper "mamma, se på meg!", og nevner 3 ulike responser fra mor: 1) "Se til å komme deg ned derfra med ein gang, din lille...!" 2) "Å, så flink du er som har klatra så høyt opp!" 3) "Eg ser du har det gøy, gutten min!" Her er det jo respons nr 2 som er den typiske rosen, som vel sikkert er den typen respons dei fleste sjølv har fått og gir. Innleggsforfatteren argumenterer for at respons nr 2 gir god sjølvtillit, mens respons nr 3 gir eit godt sjølvbilde, og meiner at dette er vel så viktig. Eg kjenner at eg er enig i dette, ettersom det å få mykje skryt for prestasjoner i min eigen oppvekst har gitt meg overdreven fokus på prestasjon, slik eg ser fleire beskrive her i tråden.