Psykotisk dagen derpå? Pliiis NHD! (langt)

[Gjest Kode-red(d)]

Det skjedde for noen uker siden. Var på en fest hos noen venner, og ble full rett og slett. I utganspunktet dumt. Men det som skjedde dagen derpå var helt forferdelig, og jeg plages fortsatt av det som skjedde meg. ALDRI opplevd noe lignende før. Jeg har ikke rusproblemer, men har tatt meg en fest i ny og ne. Men etter dette tror jeg at jeg kan legge det på hylla, for jeg har fortsatt angst av det som skjedde. Jeg er så redd for at det skal skje igjen. Fyll eller ikke.

Dette er folk som aldri ville kødda med drinken min - utover at jeg mistenker at en lurte sprit oppi colaen min. I utganspunktet hadde jeg drukket mest øl. Jeg har vært full på sprit noen ganger og, men aldri opplevd noe lignende. Men jeg gjør det ikke nå, for det ender bare med at jeg spyr som en gris og er rimelig dårlig (fysisk) dagen derpå.'

Men saken da. Jeg forlot leiligheten til han som hadde festen for å dra hjem. Dette hadde jeg klart for meg før jeg gikk ut. Da sa det pling eller noe sånt i hodet mitt. Plutselig var jeg totalt overbevist om at noen hadde dratt en fyllespøk på meg ved å ha tatt meg til e leilighet et sted hvor jeg ikke var kjent. Ikke orientert for sted. Jeg vet utmerket godt hvordan eg skal gå for å komme til toget, men jeg fikk plutselig også forestillinger om at jeg var i hjembyen min slik den kunne ha vært før i tida. Jeg koblet noen av husene til hjembyen min, men var skikelig forvirret. Jeg skjønte jeg var i Oslo da jeg så St.Suniva skole, men det forsvant fort igjen. Det var gamledager ved en skole i hjembyen min. Jeg visste ikke elt hva jeg skulle, men av og til dukket det opp for meg at jeg var på vidvanke og måtte komme meg til et sted jeg kjente meg igjen. Så da jeg så en buss det sto Helsfyr på, så gikk jeg på og kom meg til jernbanetorget. Så hadde jeg for meg en masse rart om at eg skulle finne en eller annen museumsgate. Jeg glemte at jeg bodde noe sted, var fortsatt overbevist om at noen hadde dratt den fyllespøken. Langt inne i meg var det nok noe som talte for at jeg ønsket hjelp, for jeg gikk in på en kiosk og hadde vel planer om å be om hjelp. Men jeg sa bare det om at noen hadde dratt den fyllespøken på meg, kom aldri på at det var hjem jeg ville - at jeg i det hele tatt hadde et sted jeg bodde. Jeg var frustrert som bare rakker'n, for jeg skjønte at jeg bare prata vas da jeg så at hun bak disken ikke helt skjønte hva jeg var ute etter. Så vandret jeg rundt, og tror jeg hadde halluser på hva som var rundt meg. Jeg så en platebutikk et sted jeg vet at det er en annen butikk. Husker at jeg klarte å kjøpe en kebab og fikk i meg den. Jeg hadde bakkekontakt nok til å huske at jeg har diabetes, så jeg passet blodsukkeret mitt som var normalt hele tida - om jeg ikke hallusinerte talla på måleren da, men det tror jeg ikke. Etter hvert kom jeg et sted hvor jeg opplevde en svært intens lukt av svidd gummi eller noe sånt. I alle fall ble jeg kvalm, og ble stående å brekke meg over en søpledumk. Noen spurte om det gikk bra, og jeg må ha sagt noe overbevisende eller ett eller annet for de folka smilte til meg og gik videre. Men s opplevde jeg den lukta igjen, og på ny ble det brekninger over en søpledunk. Denne gangen kom det noen som tok mer tak i meg. De hjalp meg inn på en kino, ordnet noe vann til meg og så gikk de videre etter at jeg hadde fått satt meg. Jeg fik fortalt de at jeg har diabetes, for den ene tilbød meg en flaske solo. Jeg tok bldsukkeret mitt på "direkten" og jeg husker at det var 7,noe. Helt greit nivå. Men jeg var forvirret. Der jeg satt var jeg plutselig i en bygd hvor jeg hadde for meg at de drev med noe gummiproduksjon, og at denne kinon var noe de drev og bygde opp. Og det klarte de raskt. Jeg var noen år tilbake i tid og syntes de bilettautomatee virkelig var state of the art... Opplevde gummilukta igjen - ut på do, nye brekninger. Disse som hadde fått meg inn der hadde fortalt de som sto borte i kjosken om å holde litt øye med meg. Etter å ha sittet i mange timer og vært imponert over hvor fort de klarte å bygge den kinoen... Jeg ville beom hjelp, kjøpe noe å drikke. Men jeg skulle fine lommeboka mi, og klarte ikke å fortelle dette. Ordet var ikke der - tror jeg kalte den for "kontrollen min". Jeg klarte å si at jeg var veldig forvirret og fikk til svar at "ja siden du har sukkersyke så..." Tror jeg sa at det ikke var noe galt med blodsukkeret mitt. Så at jeg hade satt fra meg ryggsekken min borte ved kjøleskapene da jeg tok ut flaska med farris. Jeg kjøpte også noe smågodt for å ha hvis jeg fikk lavt blodsukker... I ettertid er jeg sjokkert over hvordan de forholdt seg. Hadde jeg sett en forvirra person jeg visste hadde diabetes hadde jeg brukt det jeg har av førstehjelpskunnskaper - noe eg faktisk hadde før jeg fikk diabetes i femtenårsgave. Og jeg ville kontaktet medisinsk hjelp omgående om det var klart at tiltak man gjerne prøver ikke ga bedring på kort tid. Men jeg gik nå og satte meg igjen. Putta godteriet i sekken og begynte å drikke den farrisen. Jeg fikk da en slags forestilling om at de boblene med den smaken var laget på en spesiell måte. Føltes om om jeg på en måte fikk smakskapsler inn i munnen som presset seg sammen og avga smaken. Jeg så det for meg også. Ble sittende der til kinoen stengte. Ut i kulda. Jeg vimsa rundt og var i hjembyen min igjen. Atter en gang inn på en kiosk med å be om hjelp i tankene. Men klarte ikke annet enn å kjøpe meg en farris til... Så så jeg folkeuniversitetets lokaler og der så jeg en skranke hvor det satt en utafor og sov. Også så jeg et skilt med noen stavefeil om sliten, trøtt, trenge hjelp... Husker det ikke eksakt, men jeg husker at det siste jeg så var teksten "-Vi har alle vært der." Så PLUTSELIG gikk det opp for meg at det var kaldt og at jeg vel bodde et sted! Jeg spurte meg selv hvor jeg bodde, og klarte å "svare" riktig. Jeg kom mer til meg selv, ble redd fordi jeg oppholdt meg rundt Brugata - som er et strøk jeg liker dårlig. Skyndte meg og kom meg på lokaltoget relativt raskt. Jeg var ikke helt meg selv igjen. Jeg hadde noen forestillinger om at en eller annen hadde vist meg noe for å lede meg rett. Kom meg hjem, hadde en forestilling om at jeg hadde "spart opp" en viss tid til å kunne sove. Sovna sittende i sofaen. Var våken noen ganger og ikke elt med, men jeg var orientert for sted og forsto klokka. Utpå morgenen skjønte jeg at jeg virkelig hadde vært på bærtur. Fikk dusja, sovent noen timer i senga. Reine klær. Jeg var normal igjen.

Jeg har gått i de gatene jeg virra rundt i mens jeg var "borte". Først trodde jeg at jeg ikke hadde halusinert, me skjønte at det hadde jeg allikevel da jeg så steden slik de faktisk var og fortsatt er. Jeg får fortsatt angst når eg går i torggata/området rundt fordi det var der alt skjedde. Kinoen var Eldorado.

Så hva skjedde med meg? Kan man bli psykotisk dagen derpål? Jeg har diagnosen bipolar 2, går på Lamictal og Seroquel. Og... Jeg er virkelig fult klar over at alkohol og medisiner er fyfy, men jeg drikker mindre fordi jeg tåler mindre. Og jeg tok medisinene mine til rett tid - det husker jeg. Men hvis man kan oppleve noe sånt av å drikke, så er det jo nesten merkelig at det ikke har skjedd før. Ikke det at jeg er noe utpreget fyllebøtte, men igjennom flere år på de medisinene har jeg aldri reagert på noen som helst lignende måte!

Hva skjedde med meg? Jeg tør ikke fortelle det til psykiateren min fordi jeg er redd hun vil dømme meg for å ha drukket på pillene mine. Jeg er redd for å få innskrenkninger på utskriving av sovemedisin/beroligende... Det blander jeg ALDRI med alkohol!!!!!!! Slike edisiner bruker jeg virkelig med respekt og bare når jeg trenger fordi avhengighet er en skrekk for meg. Hun vet dette og tør derfor å skrive ut litt større kvanta. Jeg har heller aldri tatt noe overdoser eller brukt narkotika. (hvis man ser bort i fra at jeg røykte litt hasj i mine nysgjerrige tenår, men det var ikke mye for det ga meg ingenting). Ikke har jeg vært psykotisk heller. Nå er jeg for øverig 28.

Så kjære NHD eler noen andre som kan si noe, plis gi meg en ide om hva som hendte med meg! Det øyeblikket da jeg liksom bæng skjønte hvor jeg var, at det var seint på kvelden og at jeg bodde der jeg bor!? Det er noe av det mest skremmende jeg har opplevd. Jeg kunne hoppet i strikk i stedet for det der.

Jeg beklager at dette ble så langt, men det er så vondt å sitte på det aleine! Var dette noe jeg skal ta som en advarsel ut over at jeg skal være forsiktig med å drikke/ikke drikke? Kan jeg være disponert for å utvikle psykose? Jeg kom jo til meg selv etter å ha sovet ut.

[rose23]

Jeg har hatt slike "anfall" som du beskriver når jeg har vært skikkelig utkjørt. Men de har toppen vart noen dager. Tror ikke det er så mye å bekymre seg for. En kan bli rar i hodet av medisiner/alkohol og lite søvn. Men NHD kan sikkert gi deg et annet svar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre er det en fare for at svaret er ja på ditt sise spørsmål. Kanskje har du litt lavere psykoseterskel enn andre.

Summen av grunnlidelsen, medisinene, alkoholen, diabetesen og kankjse at du var litt sliten og litt søvnmangel fikk deg over grensen.

Fortsett å ta det som en advarsel slik at du ikke får det igjen.

[Gjest Code-red(d)]

Dessverre er det en fare for at svaret er ja på ditt sise spørsmål. Kanskje har du litt lavere psykoseterskel enn andre.

Summen av grunnlidelsen, medisinene, alkoholen, diabetesen og kankjse at du var litt sliten og litt søvnmangel fikk deg over grensen.

Fortsett å ta det som en advarsel slik at du ikke får det igjen.

Takk for svar! Var greit å få en avklaring. Bare skjønner ikke hvordan diabetesen min kan ha spilt inn på at jeg ble psykotisk. Blodsukkeret mitt holdt seg normalt hele veien, og jeg hadde heller ikke spesielle problemer med det dagen før.

Men hva gjør man for å ikke plages for mye av denne opplevelsen? Jeg har fått skikkelig angst for å gå i psykose og bli der. Jeg tenker stadig på at ting kunne gått skikkelig galt den dagen. Så tussete som jeg var, så kunne noen lett ha stjålet fra meg eller gjort meg noe! Jeg har med egne øyne sett ting, og hørt ting av andre om hva som kan foregå rundt Brugata. Husker jeg sto der en kveld og venta på trikken. En dame står der og skriver SMS, aner sikkert fred og ingen fare. Men så kommer det en fyr forbi, en ganske svær fyr jeg ikke ville erta på meg og bare nappa med seg mobilen hennes - rett ut av hendene på henne og fløy av gårde. Ingen torde å fly etter forståelig nok... Men det var ekkelt!

Man skal kanskje ikke tenke på alt som kunne gått galt i og med at det tross alt ikke gikk galt. Men om jeg skulle gå i psykose igjen... Drikking eller ikke. Jeg er blitt veldig redd for at jeg kan være en tikkende psykosebombe som kan gå av når som helst. Jeg tar jo antipsykotisk og har ikke så lyst til å øke den. Bruker 650mg Seroquel samlet. Jeg har ikke lyst til å ta større dose, for jeg blir så uopplagt om morgenen av det til tross for at man skal ha det til at denne medisinen har kort halveringstid... Husker ikke siste serummåling eksakt, men jeg tror den lå i det lavere sjiktet i referanseområdet. Økte dosen noe etter denne prøven ble tatt og det er en stund siden, men jeg føler bare at ejg tar nok.

Skulle ønske jeg kunne slette dette minnet. Har ikke delt det med noen. Ikke personalet i basen ved fellesskapet hvor jeg har kommunal leilighet (leilighetene er private, det er IKKE kollektiv eller institusjon jeg bor på. Den hjelp jeg stort sett mottar fra personalet er av praktisk art. Ikke snakket med venner om det (men nå har jeg ikke så mange venner å snakke om heller), ikke familien, ikke psykiateren min. Vet ikke om jeg tør å fortelle det til psykologen min heller når hun er tilbake fra perm snart... Er så redd for konsekvensene. Hvilke konsekvenser kan det få for meg å snakke med behandler om dette? Mer piller? Det orker jeg ikke før jeg MÅ. Jeg er redd for å bli kjefta på eller fordømt fordi det var alkohol med i bildet. Men jeg tror jeg trenger å snakke om dette, for jeg er nesten overrakset over hvor dypt dette har satt angtklør i meg! Risikerer jeg noe kjipe konsekvenser utover formaninger om å være forsiktig med alkohol, sove, leve regelmessig... De tingene takler jeg å høre, men jeg er redd for de konsekvenser jeg har nevnt nå og i hovedinnlegget.