Empati og sånn

[Gjest megi2009]

Jeg har tidligere skrevet om at jeg gruet for og utsatte alt, og ble rådet til å kontakte fastlegen. Det har jeg gjort, og hun vil nå starte et opplegg med samtaler med henne i første omgang.

Over til noe jeg kom til å tenke på etter å ha lest psykopat-trådene: Jeg må ærlig innrømme at jeg har begynt å hardnes til i forhold til andre mennesker, jeg bryr meg ikke, og jeg føler til og med ofte en dyp forakt for mange. Jeg går inn i en omgjengelig rolle, og spør om en masse jeg egentlig gir meg blanke faen i.

Om en kollega har problemer i kjærlighetslivet flokker de andre seg rundt og snakker og støtter, mens jeg tenker noe mer som: Ja ja, så selvsentrert og arrogant som hun vanligvis er så er det ikke rart at den mannen hennes blir lei eller usikker, like greit at oppførselen hennes får konsekvenser. Jeg må jo enten være falsk og trøste i kor med de andre, fjerne meg, eller våge å stille spørsmålstegn og risikere å komme i konflikt med de andre. Hvilke kamper skal jeg kjempe, hva skal jeg gjøre for å dyrke det sosiale, hva jeg skal gå inn for å prøve å forstå, og når er det best å være nådeløst ærlig kontra overbærende, det blir jeg ikke helt enig med meg selv om.

Har vel egentlig kommet frem til at jeg er drittlei det jeg ser tendensene til. Det er så lite vilje til selvutvikling og jeg finner det vanskelig å respektere folk som skal velge minste motstands vei og stikke hodet i sanden. Kanskje er det like greit om jeg ikke bruker så mye energi på å stryke og trøste i slike tilfeller, selv om jeg da kanskje er, og oppfattes som, lite forståelsesfull.

Tidligere ville jeg alltid forstå andre, og om noen oppførte seg dårlig så hadde jeg likevel mye sympati fordi jeg forestilte meg hva som kunne være grunnen til at de var slik, men med årene så har jeg jo skjønt at det hos en del bare dreier seg om at de er kvalmende egoistiske og sjelden har møtt motgang. Finner det vanskelig å akseptere dette. Synes det er vanskelig å forholde meg, både beskytte og ta vare på meg selv og samtidig kunne være god mot de som virkelig trenger det.

Jeg har alltid hatt et sterkt beskytter-instinkt ovenfor barn, dyr, syke, mennesker som ser triste ut eller som er forsiktige, "snille", eller hva ordet er. Jeg kan bli overveldet av medfølelse, får helt vondt, og blir rasende hvis noen blir dårlig behandlet. Nå begynner det derimot å bli vanskelig å myke meg selv opp etter å ha hatt mye omgang med ressurssterke "egoister" jeg i bunn og grunn ikke har mye til overs for. Jeg burde kanskje bruke livet mitt til å hjelpe de "svakerestilte", når jeg har fått livet mitt på stell altså, men da er det fortsatt den balansegangen mellom å beskytte meg selv og ikke bli helt overveldet av medfølelse, og det å bli kald.

Hvis dere skjønner hva jeg mener: hvordan greier dere å håndtere dette?

[hidi, the scorpion]

''Jeg har alltid hatt et sterkt beskytter-instinkt ovenfor barn, dyr, syke, mennesker som ser triste ut eller som er forsiktige, "snille", eller hva ordet er. Jeg kan bli overveldet av medfølelse, får helt vondt, og blir rasende hvis noen blir dårlig behandlet. Nå begynner det derimot å bli vanskelig å myke meg selv opp etter å ha hatt mye omgang med ressurssterke "egoister" jeg i bunn og grunn ikke har mye til overs for. Jeg burde kanskje bruke livet mitt til å hjelpe de "svakerestilte", når jeg har fått livet mitt på stell altså, men da er det fortsatt den balansegangen mellom å beskytte meg selv og ikke bli helt overveldet av medfølelse, og det å bli kald.''

Å vise medfølelse med de som _virkelig_ trenger det, er bra! Men det kan nok medføre å bli kald i visse sammenhenger, synes det er positivt jeg;) Noen mennesker trenger virkelig et realt spark i baken, mens andre trenger din omsorg mer. Jeg er som deg, bare uten dårlig samvittighet!

Kan virkelig ikke bry meg om dilldalls-mennesker som er opptatt av seg, seg seg, kollegaer eller naboer, men som egentlig bare bryr seg om seg selv... Navlebeskuende mennesker er et onde for samfunnet ;(

Jeg gir heller av tid og penger til totalt fremmede, ikke for takknemlighet, men for likelydende respekt;)

[Gjest xbellax]

Bare et kort innlegg fra meg før jeg finner sengen, -du skriver: "Jeg må jo enten være falsk og trøste i kor med de andre, fjerne meg, eller våge å stille spørsmålstegn og risikere å komme i konflikt med de andre." Må du være enten eller? Hva med begge deler? Ved sorg/tap/vonde opplevelser kan det gjøre godt å bli møtt med et snev av omsorg og "forståelse for at situasjonen kan oppleves vanskelig" (finner ikke rett ord her). Når såret begynner å gro tåler man mer og er mer mottagelig for å se andre sider av saken, og da kan de kritiske spørsmålene dine begynne å komme gradvis.. i takt med vedkommendes sårheling.

Når du er itvil, kan det hjelpe deg å kjenne etter i deg selv hva du hadde ønsket deg dersom du var i den situasjonen?

[FGT]

''Jeg har alltid hatt et sterkt beskytter-instinkt ovenfor barn, dyr, syke, mennesker som ser triste ut eller som er forsiktige, "snille", eller hva ordet er. Jeg kan bli overveldet av medfølelse, får helt vondt, og blir rasende hvis noen blir dårlig behandlet. Nå begynner det derimot å bli vanskelig å myke meg selv opp etter å ha hatt mye omgang med ressurssterke "egoister" jeg i bunn og grunn ikke har mye til overs for. Jeg burde kanskje bruke livet mitt til å hjelpe de "svakerestilte", når jeg har fått livet mitt på stell altså, men da er det fortsatt den balansegangen mellom å beskytte meg selv og ikke bli helt overveldet av medfølelse, og det å bli kald.''

Å vise medfølelse med de som _virkelig_ trenger det, er bra! Men det kan nok medføre å bli kald i visse sammenhenger, synes det er positivt jeg;) Noen mennesker trenger virkelig et realt spark i baken, mens andre trenger din omsorg mer. Jeg er som deg, bare uten dårlig samvittighet!

Kan virkelig ikke bry meg om dilldalls-mennesker som er opptatt av seg, seg seg, kollegaer eller naboer, men som egentlig bare bryr seg om seg selv... Navlebeskuende mennesker er et onde for samfunnet ;(

Jeg gir heller av tid og penger til totalt fremmede, ikke for takknemlighet, men for likelydende respekt;)

Empati, kan ikke det også knyttes til depresjon ?

[FGT]

Empati, kan ikke det også knyttes til depresjon ?

Jeg mente selvfølgelig manglende empati ?

[hidi, the scorpion]

Jeg mente selvfølgelig manglende empati ?

Både òg, tror jeg. Noen vil føle økende empati med de svakeste og likegyldighet til resten, mens andre føler likegyldighet til alt og alle. Likegyldighet kan vel sees på som en form for manglende empati, selv om personen, som frisk, hadde masse empati..

Vet ikke om du forstår mitt skribbel;))

[FGT]

Både òg, tror jeg. Noen vil føle økende empati med de svakeste og likegyldighet til resten, mens andre føler likegyldighet til alt og alle. Likegyldighet kan vel sees på som en form for manglende empati, selv om personen, som frisk, hadde masse empati..

Vet ikke om du forstår mitt skribbel;))

Jeg reagerer også når svake mennesker, eller dyr blir utnyttet, men vet ikke om jeg vil kalle det empati, en rettferdighets reaksjon. en blir sint på de som mishandler eller utnytter. empati tenker jeg på innlevelsesevne i en persons lidelse, eller situasjon. En øyeblikks medlidenhet når noen viser at de har det vont, men å ta del i andres lidelser, da tror jeg at du må være relativt frisk, og, eller ha en medfødte gode egenskaper, og så har du det med en god barndom da.

[FGT]

Jeg reagerer også når svake mennesker, eller dyr blir utnyttet, men vet ikke om jeg vil kalle det empati, en rettferdighets reaksjon. en blir sint på de som mishandler eller utnytter. empati tenker jeg på innlevelsesevne i en persons lidelse, eller situasjon. En øyeblikks medlidenhet når noen viser at de har det vont, men å ta del i andres lidelser, da tror jeg at du må være relativt frisk, og, eller ha en medfødte gode egenskaper, og så har du det med en god barndom da.

Et øyeblikks følelse av medlidenhet, når jeg ikke er selv utsatt for stress, eller er i en stressituasjon, kan kjennes mente jeg i den forrige meldningen.. (Skriver så mye feil, ser det ikke før etterpå )

[hidi, the scorpion]

Jeg reagerer også når svake mennesker, eller dyr blir utnyttet, men vet ikke om jeg vil kalle det empati, en rettferdighets reaksjon. en blir sint på de som mishandler eller utnytter. empati tenker jeg på innlevelsesevne i en persons lidelse, eller situasjon. En øyeblikks medlidenhet når noen viser at de har det vont, men å ta del i andres lidelser, da tror jeg at du må være relativt frisk, og, eller ha en medfødte gode egenskaper, og så har du det med en god barndom da.

''når svake mennesker, eller dyr blir utnyttet, men vet ikke om jeg vil kalle det empati,''

Du setter deg jo inn i de menneskers og dyrs følelser da, og da er det empati. En person blottet for rettferdighetssans har neppe empati heller. Man trenger ikke føle empati mot alle mennesker i verden. Og er man deprimert selv, så må man selektere litt mot hvem man ønsker å ha medfølelse/empati med.

[FGT]

''når svake mennesker, eller dyr blir utnyttet, men vet ikke om jeg vil kalle det empati,''

Du setter deg jo inn i de menneskers og dyrs følelser da, og da er det empati. En person blottet for rettferdighetssans har neppe empati heller. Man trenger ikke føle empati mot alle mennesker i verden. Og er man deprimert selv, så må man selektere litt mot hvem man ønsker å ha medfølelse/empati med.

Det er mulig det.