Det å føle seg trygg på andre

[Gjest]

De eneste jeg er trygge på, er enkelt medlemmer i familien. Rundt de føler jeg ikke angst, eller den konstante følelsen av å være mislikt og uønsket. Slik føler jeg meg rund alle andre mennesker. Har forsøkt å bo sammen med andre studenter i kollektiv, i håp om å få gjort noe med dette og få meg venner, men det har vært mislykket. Føler faktisk derimot at det har blitt verre. Føler at det å bo alene er det beste for psyken min.

Har lest litt om ulike diagnoser i psykiatrien, og det snakkes en del om en manglende evne til nære forhold. Og hvorvidt dette også strekker seg over forholdet man har til første grads slektninger.

De jeg føler meg trygg på, er jo førstegrads slektninger. Har ikke klart å utvikle meg mer angående andre mennesker…

Det jeg lurer på, er om det faktisk er mulig å bli trygg på andre. For meg. Eller om det bare er fordi jeg vokste opp med de menneskene at jeg i dag føler meg trygg på de. Slik at det er for sent å opprette disse nære forholdene til andre.

Snakker om nære forhold i samme slengen som å føle seg trygg på de. Er ikke sikkert alle er enige i at det er det samme, men det tror jeg det er for mitt vedkommende.

[Gjest xbellax]

Hva legger du i trygghet, hva er trygghet for deg/ hva skal til for at du føler trygghet? Hva er det med dine nære familiemedlemmer som gjør at du føler trygghet til dem?

[Gjest Ellipse]

Akkurat sånn har jeg det også, smir. De eneste jeg klarer å slappe av med er mine foreldre og (til dels) søsken. Sammen med andre har jeg prestasjonsangst, er redd for at de ikke liker meg, at de synes jeg er dum osv. Så jeg holder meg mest for meg selv, er enklest slik.

[Gjest xbellax]

Akkurat sånn har jeg det også, smir. De eneste jeg klarer å slappe av med er mine foreldre og (til dels) søsken. Sammen med andre har jeg prestasjonsangst, er redd for at de ikke liker meg, at de synes jeg er dum osv. Så jeg holder meg mest for meg selv, er enklest slik.

"er redd for at de ikke liker meg, at de synes jeg er dum osv. Så jeg holder meg mest for meg selv, er enklest slik" - Det er nok det enkleste men er det det beste? Hvorfor veier andres meninger så tungt for deg og hvordan vil det påvirke deg om noen ikke liker deg?

[Gjest Ellipse]

"er redd for at de ikke liker meg, at de synes jeg er dum osv. Så jeg holder meg mest for meg selv, er enklest slik" - Det er nok det enkleste men er det det beste? Hvorfor veier andres meninger så tungt for deg og hvordan vil det påvirke deg om noen ikke liker deg?

Hei,

Det der var sånne typiske "psykolog-spørsmål"! ;-p

''Det er nok det enkleste men er det det beste?''

Nei, det er sikkert ikke det, men jeg får ikke noe særlig positivt ut av samvær med andre. Jeg treffer folk på jobben flere dager i uken, så helt isolert er jeg likevel ikke.

''Hvorfor veier andres meninger så tungt for deg og hvordan vil det påvirke deg om noen ikke liker deg?''

Jeg vet ikke...har ikke alle lyst til å bli likt da? Jeg ville vel bare få bekreftet at det jeg tror: at det er noe feil med meg. Men hadde nok følt det urettferdig også, siden jeg prøver så godt jeg kan å være en ok person. Jeg dusjer til og med;-)

[Gjest xbellax]

Hei,

Det der var sånne typiske "psykolog-spørsmål"! ;-p

''Det er nok det enkleste men er det det beste?''

Nei, det er sikkert ikke det, men jeg får ikke noe særlig positivt ut av samvær med andre. Jeg treffer folk på jobben flere dager i uken, så helt isolert er jeg likevel ikke.

''Hvorfor veier andres meninger så tungt for deg og hvordan vil det påvirke deg om noen ikke liker deg?''

Jeg vet ikke...har ikke alle lyst til å bli likt da? Jeg ville vel bare få bekreftet at det jeg tror: at det er noe feil med meg. Men hadde nok følt det urettferdig også, siden jeg prøver så godt jeg kan å være en ok person. Jeg dusjer til og med;-)

"Jeg ville vel bare få bekreftet at det jeg tror: at det er noe feil med meg." Bingo. Din selvtillit kanskje. Bra at du ikke isolerer deg fullstendig, man trenger ikke være übersosial men man trenger relasjoner og input fra andre mennesker.

ps. pusser du tennene også så kan jeg virkelig ikke begripe hva som skulle være gærent med deg :-)

[Gjest Ellipse]

"Jeg ville vel bare få bekreftet at det jeg tror: at det er noe feil med meg." Bingo. Din selvtillit kanskje. Bra at du ikke isolerer deg fullstendig, man trenger ikke være übersosial men man trenger relasjoner og input fra andre mennesker.

ps. pusser du tennene også så kan jeg virkelig ikke begripe hva som skulle være gærent med deg :-)

Ja, både tannpuss og deodorant er faste innslag før jeg går ut og møter verden, hihi.

Men seriøst; har gang på gang opplevd å bli utestengt eller valgt bort av "venner". Selv om det er noen år siden sist, er det kanskje ikke så rart at jeg analyserer meg selv for å finne Feilen med stor F? For noe galt må det jo være med meg siden det hender(hendte) igjen og igjen...

Nei, nå er det kvelden...gjesp. God natt:-)

[Gjest J31!]

Akkurat sånn har jeg det også, smir. De eneste jeg klarer å slappe av med er mine foreldre og (til dels) søsken. Sammen med andre har jeg prestasjonsangst, er redd for at de ikke liker meg, at de synes jeg er dum osv. Så jeg holder meg mest for meg selv, er enklest slik.

Samme her.. men det har blitt bedre faktisk. Så jeg har tro på at det er mulig å endre det om man går inn for det ;o)

[Gjest J31!]

Ja, både tannpuss og deodorant er faste innslag før jeg går ut og møter verden, hihi.

Men seriøst; har gang på gang opplevd å bli utestengt eller valgt bort av "venner". Selv om det er noen år siden sist, er det kanskje ikke så rart at jeg analyserer meg selv for å finne Feilen med stor F? For noe galt må det jo være med meg siden det hender(hendte) igjen og igjen...

Nei, nå er det kvelden...gjesp. God natt:-)

''Men seriøst; har gang på gang opplevd å bli utestengt eller valgt bort av "venner".''

Er du sikker på at dette er korrekt - er det ikke bare du selv som følte/føler det slik?

Jeg hadde det sånn fra jeg var iallefall 10 år (iallefall det jeg kan huske). Og jeg kan fremdeles føle på det, at jeg blir avvist. Men har lært at andre kan ha andre grunner enn å faktisk avvise meg pga _meg_ - feks kan de ha en dårlig dag, ha andre ting å tenke på osv.

Men jeg tror kansje det kommer av at jeg var sjenert og har slitt med sosial angst siden den gang. Og at det faktisk var _jeg_ som trakk meg unna _dem_, og ikke omvendt. Jeg var nemlig bitter i noen år, etter at jeg slutta ungd.skolen - men har tenkt mye på akkurat dette.

Vet ikke om det kansje kan være sånn for deg også?

Det er iallefall veldig slitsomt! Men det er som jeg skrev, fullt mulig å endre det. ynes jeg for min del har kommet et stykke på vei, men så trener jeg masse på det også da. Tenker alternativt når det skjer.

[Gjest profile]

Jeg tror at det er mulig. Jeg kjenner meg igjen i det at jeg er mest komfortabel sammen med de familemedlemmene jeg har vokst opp sammen med. Jeg bruker lang tid til å venner meg til folk på skolen f.eks. men merker at om jeg går i samme klasse noen år, med de samme menneskene at jeg føler meg mer trygg på dem.

[Gjest]

Hva legger du i trygghet, hva er trygghet for deg/ hva skal til for at du føler trygghet? Hva er det med dine nære familiemedlemmer som gjør at du føler trygghet til dem?

Tja, slik at man slipper å tenke at man er til plage hele tiden... da føler man seg mer fri og ledig... det er vel en kompleks tilstand, men hovedregelen er dette.

[Gjest]

Akkurat sånn har jeg det også, smir. De eneste jeg klarer å slappe av med er mine foreldre og (til dels) søsken. Sammen med andre har jeg prestasjonsangst, er redd for at de ikke liker meg, at de synes jeg er dum osv. Så jeg holder meg mest for meg selv, er enklest slik.

Det er vel mye som går igjen, i psykiatriske tilstander... eller dette har kanskje ikke så mye å gjøre med psykiatrisk sykdom å gjøre, jeg vet ikke.... jeg tror jo dette er en viktig del av hvorfor jeg ikke fungerer sosialt, men kan jo ta feil... at det er noe helt annet.

Har i alle fall merket at jeg ikke har så gode sosiale ferdigheter. Jeg klarer ikke oppføre meg slik jeg ønsker sosialt sett slik at jeg signaliserer hva jeg selv ønsker.

[Gjest]

Jeg tror at det er mulig. Jeg kjenner meg igjen i det at jeg er mest komfortabel sammen med de familemedlemmene jeg har vokst opp sammen med. Jeg bruker lang tid til å venner meg til folk på skolen f.eks. men merker at om jeg går i samme klasse noen år, med de samme menneskene at jeg føler meg mer trygg på dem.

Det er kanskje bare å ta tiden til hjelp...

[marlenexxx27]

Du sier at du føler deg mislikt og uønska av andre. Jeg vil tro at dette (i hvert fall i utgangspunktet) er en følelse som kommer fra DEG, og ikke de andre. Det at du tror de misliker deg, stammer fra en oppfatning du har om at du ikke er bra nok, altså lav selvtillit. Og så projiserer du det over på andre, og tror at følelsen stammer fra dem. Hvis du hadde klart å like deg selv bedre, tro at du er like bra og verdifull som alle andre, så hadde det sikkert blitt lettere for deg. Av og til kan du være provoserende her inne, og det virker som at du VIL at andre skal mislike deg, at du nærmest forsøker å tvinge folk til det - sånn at det skal passe overens med den oppfatningen du har av deg selv.

[Gjest Ellipse]

''Men seriøst; har gang på gang opplevd å bli utestengt eller valgt bort av "venner".''

Er du sikker på at dette er korrekt - er det ikke bare du selv som følte/føler det slik?

Jeg hadde det sånn fra jeg var iallefall 10 år (iallefall det jeg kan huske). Og jeg kan fremdeles føle på det, at jeg blir avvist. Men har lært at andre kan ha andre grunner enn å faktisk avvise meg pga _meg_ - feks kan de ha en dårlig dag, ha andre ting å tenke på osv.

Men jeg tror kansje det kommer av at jeg var sjenert og har slitt med sosial angst siden den gang. Og at det faktisk var _jeg_ som trakk meg unna _dem_, og ikke omvendt. Jeg var nemlig bitter i noen år, etter at jeg slutta ungd.skolen - men har tenkt mye på akkurat dette.

Vet ikke om det kansje kan være sånn for deg også?

Det er iallefall veldig slitsomt! Men det er som jeg skrev, fullt mulig å endre det. ynes jeg for min del har kommet et stykke på vei, men så trener jeg masse på det også da. Tenker alternativt når det skjer.

Hei J31!

Interessant det du skriver, synes jeg. Det er godt mulig at jeg mistolker en del ja, siden jeg er så usikker på meg selv. Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg.

Akkurat som deg var jeg veldig sjenert i barndommen, og hadde kanskje sosial angst allerede som liten. Eller begynt å utvikle det iallefall. Så jeg har nok valgt en tilbaketrukket posisjon selv i mange sammenhenger. Men jeg har også opplevd endel mobbing/utfrysing,noe som sitter i fortsatt.

[Gjest Ellipse]

Det er vel mye som går igjen, i psykiatriske tilstander... eller dette har kanskje ikke så mye å gjøre med psykiatrisk sykdom å gjøre, jeg vet ikke.... jeg tror jo dette er en viktig del av hvorfor jeg ikke fungerer sosialt, men kan jo ta feil... at det er noe helt annet.

Har i alle fall merket at jeg ikke har så gode sosiale ferdigheter. Jeg klarer ikke oppføre meg slik jeg ønsker sosialt sett slik at jeg signaliserer hva jeg selv ønsker.

Vi har sikkert dårlig selvtillit begge to...Men det skal visst være mulig å bygge den opp.

[Gjest]

Du sier at du føler deg mislikt og uønska av andre. Jeg vil tro at dette (i hvert fall i utgangspunktet) er en følelse som kommer fra DEG, og ikke de andre. Det at du tror de misliker deg, stammer fra en oppfatning du har om at du ikke er bra nok, altså lav selvtillit. Og så projiserer du det over på andre, og tror at følelsen stammer fra dem. Hvis du hadde klart å like deg selv bedre, tro at du er like bra og verdifull som alle andre, så hadde det sikkert blitt lettere for deg. Av og til kan du være provoserende her inne, og det virker som at du VIL at andre skal mislike deg, at du nærmest forsøker å tvinge folk til det - sånn at det skal passe overens med den oppfatningen du har av deg selv.

Ja, enig...

Jeg vil gjerne ha terapi som har som mål å like meg selv bedre. Jeg har gått endel i terapi opp gjennom, men vi har egentlig aldri hatt noe konkret mål. Kanskje det er på tide å oppsøke behandling igjen, og denne gangen sette seg dette som mål.

Er enig i at det ville hatt mye å si for meg.

Men jeg vet ikke helt. Psykiatri går vel ut på å behandle sykdommer. Det at jeg ikke liker meg selv er kanskje ikke alvorlig nok.

[hattifnatt1]

Hvordan hadde du det på barne og ungdommsskolen da? Var du sosial, hadde venner da? Jeg tenker at dersom en følte seg utenfor/ anderlees i en så tidlig og viktig fase av livet, kan det sitte mye igjen der..

[Gjest]

Hvordan hadde du det på barne og ungdommsskolen da? Var du sosial, hadde venner da? Jeg tenker at dersom en følte seg utenfor/ anderlees i en så tidlig og viktig fase av livet, kan det sitte mye igjen der..

Var mye alene, ble mye mobbet... hadde i perioder noen venner/bekjente, men følte meg mobbet av de også...

[hattifnatt1]

Var mye alene, ble mye mobbet... hadde i perioder noen venner/bekjente, men følte meg mobbet av de også...

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg ble ikke mobbet, men jeg hadde heller ikke mange venner. Jeg har hele livet kjent meg anderledes. Vokste opp på en liten plass, med mennesker som var lite oppegående( synes jeg da) Var derfor veldig mye alene og ensom som barn og ungdom. Jeg stolte i mange år bare på et familiemedlem. Har hatt vanskeligheter med å stole på, åpne meg for venner og i forhold.

Jeg tror slike ting setter spor etter seg. Og en må jobbe hardt for å klare å åpne seg for og å stole på andre. Jeg har avsluttet mange forhold nettopp fordi jeg ikke har klart dette. Men jeg har jobbet og jobber fortsatt mye med dette. I dag har jeg nære forhold til venner.