Det å føle seg trygg på andre

[Gjest J31!]

Ja, enig...

Jeg vil gjerne ha terapi som har som mål å like meg selv bedre. Jeg har gått endel i terapi opp gjennom, men vi har egentlig aldri hatt noe konkret mål. Kanskje det er på tide å oppsøke behandling igjen, og denne gangen sette seg dette som mål.

Er enig i at det ville hatt mye å si for meg.

Men jeg vet ikke helt. Psykiatri går vel ut på å behandle sykdommer. Det at jeg ikke liker meg selv er kanskje ikke alvorlig nok.

Hvilken terapi gikk du i? Gikk du lenge i den eller?

Du trenger ikke svare om du ikke vil ;o)

[Gjest J31!]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg ble ikke mobbet, men jeg hadde heller ikke mange venner. Jeg har hele livet kjent meg anderledes. Vokste opp på en liten plass, med mennesker som var lite oppegående( synes jeg da) Var derfor veldig mye alene og ensom som barn og ungdom. Jeg stolte i mange år bare på et familiemedlem. Har hatt vanskeligheter med å stole på, åpne meg for venner og i forhold.

Jeg tror slike ting setter spor etter seg. Og en må jobbe hardt for å klare å åpne seg for og å stole på andre. Jeg har avsluttet mange forhold nettopp fordi jeg ikke har klart dette. Men jeg har jobbet og jobber fortsatt mye med dette. I dag har jeg nære forhold til venner.

''Og en må jobbe hardt for å klare å åpne seg for og å stole på andre. Jeg har avsluttet mange forhold nettopp fordi jeg ikke har klart dette. Men jeg har jobbet og jobber fortsatt mye med dette. I dag har jeg nære forhold til venner.''

Jeg sniker meg inn litt.. for jeg vil bare si at det er så godt å lese at det er mulig å komme seg videre. Og det er jo du et eks på.

[Gjest]

Hvilken terapi gikk du i? Gikk du lenge i den eller?

Du trenger ikke svare om du ikke vil ;o)

Har ikke peiling på hva slags terapi jeg gikk til, jeg. Det var vel ikke noe spesielt, tror jeg. Det var mye fra og til, og vi jobbet aldri mot noe mål. Bare pratet.

[Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Jeg ble ikke mobbet, men jeg hadde heller ikke mange venner. Jeg har hele livet kjent meg anderledes. Vokste opp på en liten plass, med mennesker som var lite oppegående( synes jeg da) Var derfor veldig mye alene og ensom som barn og ungdom. Jeg stolte i mange år bare på et familiemedlem. Har hatt vanskeligheter med å stole på, åpne meg for venner og i forhold.

Jeg tror slike ting setter spor etter seg. Og en må jobbe hardt for å klare å åpne seg for og å stole på andre. Jeg har avsluttet mange forhold nettopp fordi jeg ikke har klart dette. Men jeg har jobbet og jobber fortsatt mye med dette. I dag har jeg nære forhold til venner.

Ja, skjønner at man uansett må jobbe med det, skal det bli noe av... har hatt problemer med nærhet hele livet jeg da... selv til disse familiemedlemmene jeg føler meg trygg på... men det er kanskje mulig å endre på dette, ja, hvis man jobber hardt for det, og gjør de rette valgene.

[Gjest J31!]

Hei J31!

Interessant det du skriver, synes jeg. Det er godt mulig at jeg mistolker en del ja, siden jeg er så usikker på meg selv. Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg.

Akkurat som deg var jeg veldig sjenert i barndommen, og hadde kanskje sosial angst allerede som liten. Eller begynt å utvikle det iallefall. Så jeg har nok valgt en tilbaketrukket posisjon selv i mange sammenhenger. Men jeg har også opplevd endel mobbing/utfrysing,noe som sitter i fortsatt.

''Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg. ''

Ja, jeg vil tro at mobbing og utfrysning setter dypere spor enn å bare _føle_ det..

''Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg. ''

Hvilke tegn leter du etter? Ser du på andres ansiktisutrykk? Hører du det på tonen/stemmen til andre mennesker? Ser du det på væremåten? Føler du deg utafor/tilsidesatt i sammen med andre? Føler du at du har problemer med å vite hva du skal snakke med andre om, og blir det så du trekker deg tilbake og begynner å gruble/ha fokuset innover som følge av det? Føler du at du blir analysert av andre?

Du trenger ikke svare om du ikke vil. Men det er iallefall slik jeg opplever det selv. Og jeg har lært meg noen alternative tanker og teknikker som jeg har god nytte av. Jeg greier faktisk å finne frem til alternative tanker selv også ;o)

Det vesentlige for min del er bare å huske på det når det skjer - at jeg ikke blir så overveldet av angsten at jeg rent glemmer det (men det har faktisk løst seg litt, jeg føler stadig at jeg rykker sakte men sikkert fremover, fordi jeg blir det mer og mer bevisst i det det skjer - sikkert fordi jeg trener mye på det).

[hattifnatt1]

''Og en må jobbe hardt for å klare å åpne seg for og å stole på andre. Jeg har avsluttet mange forhold nettopp fordi jeg ikke har klart dette. Men jeg har jobbet og jobber fortsatt mye med dette. I dag har jeg nære forhold til venner.''

Jeg sniker meg inn litt.. for jeg vil bare si at det er så godt å lese at det er mulig å komme seg videre. Og det er jo du et eks på.

Ja jeg ser virkelig at jeg har det mye bedre nå enn jeg noen gang har hatt det før. For meg har angst vært det jeg har slitt mest med. Det er der selvsagt enda. Men i mye mindre grad enn tidligere. Der er håp for alle:)

[Gjest J31!]

Har ikke peiling på hva slags terapi jeg gikk til, jeg. Det var vel ikke noe spesielt, tror jeg. Det var mye fra og til, og vi jobbet aldri mot noe mål. Bare pratet.

Ok.

Jeg håper at du blir tatt alvorlig og får en terapi hvor du kan lære deg å mestre dette. Kansje du er mer motivert for det nå, enn du var før? Skyt meg om jeg tar feil ;o)

[Gjest J31!]

Hei J31!

Interessant det du skriver, synes jeg. Det er godt mulig at jeg mistolker en del ja, siden jeg er så usikker på meg selv. Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg.

Akkurat som deg var jeg veldig sjenert i barndommen, og hadde kanskje sosial angst allerede som liten. Eller begynt å utvikle det iallefall. Så jeg har nok valgt en tilbaketrukket posisjon selv i mange sammenhenger. Men jeg har også opplevd endel mobbing/utfrysing,noe som sitter i fortsatt.

Jeg satt og leste i linken om metakognitiv terapi.. Der kan du finne noen tips som kansje kan være til hjelp for deg. Iallefall er det noe av dette jeg lærte i terapien, og som ihvertfall jeg har god nytte av.

[Gjest Ellipse]

''Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg. ''

Ja, jeg vil tro at mobbing og utfrysning setter dypere spor enn å bare _føle_ det..

''Jeg tror jeg leter etter tegn som bekrefter at folk misliker meg. ''

Hvilke tegn leter du etter? Ser du på andres ansiktisutrykk? Hører du det på tonen/stemmen til andre mennesker? Ser du det på væremåten? Føler du deg utafor/tilsidesatt i sammen med andre? Føler du at du har problemer med å vite hva du skal snakke med andre om, og blir det så du trekker deg tilbake og begynner å gruble/ha fokuset innover som følge av det? Føler du at du blir analysert av andre?

Du trenger ikke svare om du ikke vil. Men det er iallefall slik jeg opplever det selv. Og jeg har lært meg noen alternative tanker og teknikker som jeg har god nytte av. Jeg greier faktisk å finne frem til alternative tanker selv også ;o)

Det vesentlige for min del er bare å huske på det når det skjer - at jeg ikke blir så overveldet av angsten at jeg rent glemmer det (men det har faktisk løst seg litt, jeg føler stadig at jeg rykker sakte men sikkert fremover, fordi jeg blir det mer og mer bevisst i det det skjer - sikkert fordi jeg trener mye på det).

''Hvilke tegn leter du etter? Ser du på andres ansiktisutrykk? Hører du det på tonen/stemmen til andre mennesker? Ser du det på væremåten? Føler du deg utafor/tilsidesatt i sammen med andre? Føler du at du har problemer med å vite hva du skal snakke med andre om, og blir det så du trekker deg tilbake og begynner å gruble/ha fokuset innover som følge av det? Føler du at du blir analysert av andre?''

Tror nok jeg kan svare ja på alt dette...:-p

Så fint at du har funnet teknikker og alternative tanker som funker for deg!! Oppmuntrende å høre at du er blitt bedre:-) Hvor lenge har du jobbet med deg selv i forhold til dette?

En type terapi jeg gikk ien stund (men som bare varte en begrenset periode, dessverre) hjalp meg til å identifisere mange av de negative tankene jeg har om meg selv, og jeg fikk tips til alternative tanker. Men jeg har veldig lett for å falle tilbake til "gamle synder" hvis jeg ikke har fokus på det og jobber med dette kontinuerlig. Slitsomt og frustrerende:-(

[Gjest Ellipse]

Jeg satt og leste i linken om metakognitiv terapi.. Der kan du finne noen tips som kansje kan være til hjelp for deg. Iallefall er det noe av dette jeg lærte i terapien, og som ihvertfall jeg har god nytte av.

Takk! Har du noen link?

Håper du har en ok søndag:-)

Klem til deg

[Gjest Ellipse]

Jeg satt og leste i linken om metakognitiv terapi.. Der kan du finne noen tips som kansje kan være til hjelp for deg. Iallefall er det noe av dette jeg lærte i terapien, og som ihvertfall jeg har god nytte av.

Sorry, fant linken! *vimsete* :-p

[Gjest J31!]

''Hvilke tegn leter du etter? Ser du på andres ansiktisutrykk? Hører du det på tonen/stemmen til andre mennesker? Ser du det på væremåten? Føler du deg utafor/tilsidesatt i sammen med andre? Føler du at du har problemer med å vite hva du skal snakke med andre om, og blir det så du trekker deg tilbake og begynner å gruble/ha fokuset innover som følge av det? Føler du at du blir analysert av andre?''

Tror nok jeg kan svare ja på alt dette...:-p

Så fint at du har funnet teknikker og alternative tanker som funker for deg!! Oppmuntrende å høre at du er blitt bedre:-) Hvor lenge har du jobbet med deg selv i forhold til dette?

En type terapi jeg gikk ien stund (men som bare varte en begrenset periode, dessverre) hjalp meg til å identifisere mange av de negative tankene jeg har om meg selv, og jeg fikk tips til alternative tanker. Men jeg har veldig lett for å falle tilbake til "gamle synder" hvis jeg ikke har fokus på det og jobber med dette kontinuerlig. Slitsomt og frustrerende:-(

Det er vel snakk om et års tid at jeg har jobba med meg selv ift dette.

''Men jeg har veldig lett for å falle tilbake til "gamle synder" hvis jeg ikke har fokus på det og jobber med dette kontinuerlig. Slitsomt og frustrerende:-(''

Det skjønner jeg, gjør det selv, men om du greier å jobbe med det kontinuerlig, er det meningen at det skal sitte til slutt ;o)

Klem tilbake, fra

[marlenexxx27]

Ja, enig...

Jeg vil gjerne ha terapi som har som mål å like meg selv bedre. Jeg har gått endel i terapi opp gjennom, men vi har egentlig aldri hatt noe konkret mål. Kanskje det er på tide å oppsøke behandling igjen, og denne gangen sette seg dette som mål.

Er enig i at det ville hatt mye å si for meg.

Men jeg vet ikke helt. Psykiatri går vel ut på å behandle sykdommer. Det at jeg ikke liker meg selv er kanskje ikke alvorlig nok.

Det at du ikke liker deg selv er vel alvorlig nok siden det får så store konsekvenser for deg. Å "ikke like seg selv" høres kanskje ut som et luksusproblem, men ikke når man er så ille angrepet som du.

Jeg vet at noen psykologer jobber med selvtillit, relasjoner og sosial angst som en "egen greie", for å si det sånn. En bok som noen bruker, er "Å bekjempe lav selvfølelse" av Malanie Fennell. Kognitiv atferdsterapi (selvsagt, hadde jeg nær sagt).

Med litt hjelp kunne du kanskje våge deg ut på noen eksperiment. Og da snakker jeg ikke om å be ei dame ut på date, flytte i kollektiv, eller sånne innmari svære greier. Men hva med å si hei til damene som jobber i butikken?

[tjohei]

Ja, hvis du virkelig vil være sammen med andre mennesker og har glede av det, kan du nok trene om denne evnen til å takle nærhet og føle deg likt. Det viktigste tror jeg er å velge mennesker som du passer sammen med (personligheter), ikke velge de tøffeste miljøene osv. Er du f.eks. en sjenert person, kan du prøve å bli kjent med andre sjenerte og rolige personer fremfor de som er utadvendte og trenger mye sosial stimuli. De kan kanskje bli lei deg hvis du er en rolig person, hvis de da ikke tiltrekkes av det da.

[Gjest]

Ja, hvis du virkelig vil være sammen med andre mennesker og har glede av det, kan du nok trene om denne evnen til å takle nærhet og føle deg likt. Det viktigste tror jeg er å velge mennesker som du passer sammen med (personligheter), ikke velge de tøffeste miljøene osv. Er du f.eks. en sjenert person, kan du prøve å bli kjent med andre sjenerte og rolige personer fremfor de som er utadvendte og trenger mye sosial stimuli. De kan kanskje bli lei deg hvis du er en rolig person, hvis de da ikke tiltrekkes av det da.

Dette har du nok rett i. =)

Nå for tiden er jeg med støttekontakten da. Ser på det som en slags trening.

[Gjest]

Det at du ikke liker deg selv er vel alvorlig nok siden det får så store konsekvenser for deg. Å "ikke like seg selv" høres kanskje ut som et luksusproblem, men ikke når man er så ille angrepet som du.

Jeg vet at noen psykologer jobber med selvtillit, relasjoner og sosial angst som en "egen greie", for å si det sånn. En bok som noen bruker, er "Å bekjempe lav selvfølelse" av Malanie Fennell. Kognitiv atferdsterapi (selvsagt, hadde jeg nær sagt).

Med litt hjelp kunne du kanskje våge deg ut på noen eksperiment. Og da snakker jeg ikke om å be ei dame ut på date, flytte i kollektiv, eller sånne innmari svære greier. Men hva med å si hei til damene som jobber i butikken?

Jeg har støttekontakt for tiden da, hvor vi trener på sosiale situasjoner. Ikke bare kafe eller kino liksom, vi treffer faktisk andre mennesker og prater med de. Det er nok veldig bra. Har litt troen på at dette kan gi resultater med tiden.

Lurer litt på det du sier med at det er alvorlig for meg, dette. Med tanke på psykiatrisk behandling. Men på en annen side så har jeg jo allerede dette opplegget, og jeg tenker at det kanskje er mer fornuftig for mitt vedkommende å faktisk gjøre noe, å ikke bare prate.

For det henger nok sammen. Hvis jeg blir mer trygg sosial vil jeg kanskje begynne å like meg selv bedre. Tror du ikke det?

[tjohei]

Dette har du nok rett i. =)

Nå for tiden er jeg med støttekontakten da. Ser på det som en slags trening.

Ja, det er trening. Man skal gradvis prøve å overføre den tryggheten man har sammen med de nærmeste over på andre, men det kan være vanskelig dersom de andre har en annen omgangstone.

[Gjest]

Ja, det er trening. Man skal gradvis prøve å overføre den tryggheten man har sammen med de nærmeste over på andre, men det kan være vanskelig dersom de andre har en annen omgangstone.

Ja, eller om man har forestillinger om "de" som ikke stemmer helt... som må brytes ned via faktisk erfaring..... har ikke troen på at man kan snakke vekk slike forestillinger... eller medisinere de vekk.... selv om begge deler kan være til en støtte de og.

Er heldig jeg fikk en kontakt jeg liker og til en viss grad føler meg trygg på. Veldig ålreit menneske jeg fikk. I alle fall i sin rolle som hjelper.

[marlenexxx27]

Jeg har støttekontakt for tiden da, hvor vi trener på sosiale situasjoner. Ikke bare kafe eller kino liksom, vi treffer faktisk andre mennesker og prater med de. Det er nok veldig bra. Har litt troen på at dette kan gi resultater med tiden.

Lurer litt på det du sier med at det er alvorlig for meg, dette. Med tanke på psykiatrisk behandling. Men på en annen side så har jeg jo allerede dette opplegget, og jeg tenker at det kanskje er mer fornuftig for mitt vedkommende å faktisk gjøre noe, å ikke bare prate.

For det henger nok sammen. Hvis jeg blir mer trygg sosial vil jeg kanskje begynne å like meg selv bedre. Tror du ikke det?

Ja, helt enig, å gjøre noe er bedre enn å prate. At du faktisk har en støttekontakt som du bruker til å øve på sosiale situasjoner på er jo superbra!

Sosial angst og dårlig selvtillit henger jo tett sammen, og påvirker hverandre gjensidig. Å driste deg ut i den sosial verden samtidig som du jobber med holdningene dine til deg selv, er jo det aller beste.