Vurderingssamtale II

[Gjest J31!]

Det er med skam jeg skriver dette innlegget.. men samtidig vil jeg ikke 'kaste bort' en viktig time i morgen. Jeg har det nemlig bra for tiden (kan jo ikke engang huske sist jeg hadde det så bra). Og er 'redd' det skal prege denne viktige timen. Så det er ganske fjernt for meg hva jeg bør ta opp. Det er mye letter å sette ord på ting når en ikke har det bra.

Jeg tenker at jeg kommer til å si det akkurat som det er (som beskrevet ovenfor), men at det også svinger - at jeg ikke tar sjansen på at det fortsetter slik (det er jo bevist).

Dessuten mener jeg at jeg fikk lagt frem alt sist, og jeg følte jeg ble tatt alvorlig. Og de har jo journalene og et brev jeg skrev i mellomtiden.

Er det noe annet jeg bør ta opp og som er vesentlig? Jeg har tenkt på dette hele uka, men jeg kommer ikke frem til noe annet. Det er vanskelig fordi det føles "tomt" og fjernt..

Hvis noen har noen kloke imput ift dette, så er det hjertelig velkomment.

[Gjest BorderlineInrecovery]

Hva med å skrive ut innleggene dine og ta de med. Eller bare rett og slett lese de selv. Slik at når du på denne samtalen i morra ikke bare tenker på hvordan du har det akkurat nå men at du ser det i et litt større perspektiv.

Jeg skriver dagbok som gjør at jeg ser det veldig klart disse svingningene når jeg blar tilbake. Og at jeg kan føle meg nesten frisk, men uka før var jeg helt motløs og oppgitt etc.

[Gjest J31!]

Hva med å skrive ut innleggene dine og ta de med. Eller bare rett og slett lese de selv. Slik at når du på denne samtalen i morra ikke bare tenker på hvordan du har det akkurat nå men at du ser det i et litt større perspektiv.

Jeg skriver dagbok som gjør at jeg ser det veldig klart disse svingningene når jeg blar tilbake. Og at jeg kan føle meg nesten frisk, men uka før var jeg helt motløs og oppgitt etc.

Joda.. det er derfor jeg kommer til å si at det svinger.. og at jeg ikke tar sjansen på at det vil fortsette slik jeg har det nå (altså bare rett oppover).

Eller tenkte du på noe spesielt?

Takk for svar )

[Gjest Vinita]

Enig med BorderlineInrecovery,skriv ut dette du har skrevet her,det vil jo vise hvordan du har det.

Lykke til : )

[frosken]

'Foreslår at du forteller at du har utviklet en form for avhengighet i forhold til nhd og dol, og at du stadig søker bekreftelse i forhold til viktige livsvalg her.

Lykke til i morgen:-)

[Gjest Ellipse]

Har dessverre ingen gode råd å komme med, men vil ønske deg lykke til i morgen!

[FGT]

Hv er det du ønsker å oppnå med samtalene ? Er for at det skal se å forstå deg, eller er det for å forstå deg selv ?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Blir faktisk ikke helt klok på deg. Synes det er et godt tips du har fått om å printe ut/gå tilbake til tidligere tråder du har skrevet. Det at du sier at du har det bra for tiden og ikke engang kan huske når du ikke hadde det bra sist, viser igjen hvordan du nesten tilsynelatende kun lever i øyeblikket.

For å illustrere:

For kun 8 dager (!!) siden skrev du dette:

"Jeg har ikke ork til å være med på noe særlig her, delta sosialt, stelle i hjemmet.

"har ikke krefter og livsgnist"

"føler jeg er i ferd med å bli den jeg var på ungd.skolen; en deprimert person"

Du beskriver din psykiske helse og fungering i hverdagen som betydelig nedsatt og dårlig, at motivasjon for å trimme er lik null, du kjenner deg utrygg, innestengt og fastlåst og er en visnet blomst.

Bare litt før det igjen, uttalte du at du følte deg udugelig, at du sto fast - på stedet hvil.

10/2:

"jeg føler at jeg stadig mislykkes og havner i feil spor".

"Jeg greier å skyve tankene vekk"

At din grubling og manglende evne til å takle det "helt klart forringer livet i stor grad for både barna og meg?"

8-9/2 skriver du: Jeg "kveles" av uro. Hjelp."

Hvordan takle en forferdelig ødeleggende uro som jeg ikke greier å styre selv?

Jeg føler at jeg kveles. Man kan si det sånn, at begeret renner over. Har aldri opplevd makan før, det blir for mye på en gang føles det ut som.

Jeg er så rastløs at det går utover både det ene og det andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å roe meg ned.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal hanskes med denne uroen. Samme hvor aktiv og sliten jeg er, så er jeg urolig, forferdelig stresset innvendig. Selv når jeg sitter i sofan og ser en god film, fikler jeg med ett eller annet. Jeg greier ALDRI å være i ro, _kun_ når jeg sover! Ja, tro det eller ei.

Det er slitsomt. Jeg "kveles" så mye at jeg blir sur og irritabel. Det blir for mye for meg, alt dette samtidig.

Det samme gjelder terapien. Jeg vil lære, og jeg vil mestre. Jeg opplever at jeg får det til og at jeg har god nytte av både råd her inne, og det jeg lærte i terapien i RL. Men jeg henger langt etter meg selv. Jeg har nytte av det lengre frem i tid, om du forstår.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å "stagge" dette. Roe meg ned. Jeg sier til meg selv at jeg må slappe av. Prøver, men mislykkes. Jeg er stresset.

Har du noe råd til meg for hvordan jeg skal takle dette? Dette er slitsomt. Mamma sier at jeg ikke var slik før. Og det mener jeg stemmer.

jeg føler jeg ofte mislykkes

Men samtidig er det vanskelig å akseptere dette. For jeg VIL. Det er akkurat som jeg ikke kan styre dette selv. Det hele er så merkelig, for jeg har aldri opplevd å være i en sånn "fase" før, som jeg har vært siden jeg møtte veggen for to år siden. Samtidig føler jeg meg ensom og ulykkelig med alenetilværelsen. Jeg var nok avhengig av eksmannen min.

Det er også fortsatt mye som skjer rundt meg, og som jeg strever med. Da tenker jeg på hverdagen, og det å få til den for barna og meg. Men uroen er der generelt.

Dette er et kjempestort problem for meg"

8/2 i tråden: "Stress. NHD."

Jeg liker ikke denne utviklingen, jeg blir mer og mer irritabel og glefser lett. Det har utviklet seg gradvis, og over tid. Har vært urolig i mange år, men det er tydelig at det blir "for mye" for meg..

"Ok. Jeg prøver bare å gjøre noe fordi jeg/vi ikke kan ha det sånn. Når ungene sier at jeg begynner å bli slik som faren så ringer det noen bjeller hos meg altså :-( og det tar livet av meg.

hvis dette skal fortsette som det faktisk gjør, så er jeg nødt til å gjøre noen tiltak hva barna gjelder. Vi kan ikke ha det sånn! Derfor er jeg villig til å gjøre hva som helst, bare det hjelper meg."

"Dette går galt, om det fortsetter sånn.

6/2:

"Handler det rett og slett om en mellomting altså? Lære seg å leve med vanskelige følelser.. akseptere de som en del av livet? Synes alt dette er vanskelig og komplisert jeg.. "

26/2 tenker du at det ikke er noe vits i dette med DPS, du har det jo dessuten så bra at det ikke er behov for å ta opp den plassen.

Men bare 21 dager -tre uker før skriver du:

"Jeg begynner å miste tilliten til det offentlige psykiatritilbudet. Jeg synes ikke det er det minste rart at noen faktisk velger å ta livet sitt.

Er det rart man blir frustrert? Selv er jeg drittlei av å vente. Det tar motet fra meg. Hva er vitsen med å jobbe med ting/seg selv så lenge man må vente så lenge på den hjelpen man trenger?

"Samvittigheten min ovenfor barna tar knekken på meg en dag. Jeg greier ikke å følge dem opp slik jeg vil og bør, og jeg har seriøst vært inne på tanken på å overlate dem til andre som kan ta bedre vare på dem.

Jeg er pessimistisk ift om noen i hele tatt kan hjelpe meg også. Hvorfor skal jeg ha en postiv holdning når jeg blir møtt slik jeg blir?"

25/2 skriver du til tross for at du har vært ytterst aktiv på forumet i det siste at "har ikke engang like stort behov for å "bo" her ;o), har ikke så mange spm mer.. er som om en byll er stukket hull på. Vanskelig å beskrive."

"Jeg er neimen ikke sikker.. kan ikke huske å ha opplevd det sånn, før. Som om noe løsrives og gjør meg roligere. Det er helt "snålt".

Du taler mot deg selv, er full av selvmotsigelser. Du går opp og ned i en slik grad som absolutt ikke er normal. Det skremmende er, synes jeg, er at du er så oppslukt av situasjonen du er i der og da eller her og nå at du ikke klarer å regjenkalle hvordan du hadde sist du hadde det skrekkelig når du føler deg bra - og omvendt.

Tydelig viser du det ved at du 8/2 da du kveles av indre uro skriver:

"Det hele er så merkelig, for jeg har aldri opplevd å være i en sånn "fase" før"

25/2 skriver du "at du løsrives, det løsner, spørsmålene i deg ebber ut, byllen er sprukket og er i ferd med å verke ut. Avsluttet av: "kan ikke huske å ha opplevd det sånn, før."

Nettopp p.g.a den evne du har til øyeblikksinnlevelse med glemselens slør som senker seg totalt over deg, så bør du ennå mer føre en tilstandsdagbok. Jeg tror ikke at du bevisst velger å overse hvordan du har hatt og har det, men at du rett og slett ikke klarer å holde et jevnt perspektiv. Derfor kan en tilstandsrapport pr. dag/uke/ev. timer kanskje hjelpe deg å se og være knagger for regjenkalling.

Slik du later til å skulle fremlegge ståa i vurderingssamtalen i morgen, blir mangelfull. En normal person som ikke kjenner deg, vil naturlig nok ta deg på ditt ord og tro at ting jevnt over har vært bra i det siste.

Håper du ser dette klarere selv etter hvert!

Du handler på impulser. Det er enten den ene tilstanden eller den andre du beskriver. Som om livet ditt består av en evig runddans av opp eller ned-svingninger.

[Gjest J31!]

Blir faktisk ikke helt klok på deg. Synes det er et godt tips du har fått om å printe ut/gå tilbake til tidligere tråder du har skrevet. Det at du sier at du har det bra for tiden og ikke engang kan huske når du ikke hadde det bra sist, viser igjen hvordan du nesten tilsynelatende kun lever i øyeblikket.

For å illustrere:

For kun 8 dager (!!) siden skrev du dette:

"Jeg har ikke ork til å være med på noe særlig her, delta sosialt, stelle i hjemmet.

"har ikke krefter og livsgnist"

"føler jeg er i ferd med å bli den jeg var på ungd.skolen; en deprimert person"

Du beskriver din psykiske helse og fungering i hverdagen som betydelig nedsatt og dårlig, at motivasjon for å trimme er lik null, du kjenner deg utrygg, innestengt og fastlåst og er en visnet blomst.

Bare litt før det igjen, uttalte du at du følte deg udugelig, at du sto fast - på stedet hvil.

10/2:

"jeg føler at jeg stadig mislykkes og havner i feil spor".

"Jeg greier å skyve tankene vekk"

At din grubling og manglende evne til å takle det "helt klart forringer livet i stor grad for både barna og meg?"

8-9/2 skriver du: Jeg "kveles" av uro. Hjelp."

Hvordan takle en forferdelig ødeleggende uro som jeg ikke greier å styre selv?

Jeg føler at jeg kveles. Man kan si det sånn, at begeret renner over. Har aldri opplevd makan før, det blir for mye på en gang føles det ut som.

Jeg er så rastløs at det går utover både det ene og det andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å roe meg ned.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal hanskes med denne uroen. Samme hvor aktiv og sliten jeg er, så er jeg urolig, forferdelig stresset innvendig. Selv når jeg sitter i sofan og ser en god film, fikler jeg med ett eller annet. Jeg greier ALDRI å være i ro, _kun_ når jeg sover! Ja, tro det eller ei.

Det er slitsomt. Jeg "kveles" så mye at jeg blir sur og irritabel. Det blir for mye for meg, alt dette samtidig.

Det samme gjelder terapien. Jeg vil lære, og jeg vil mestre. Jeg opplever at jeg får det til og at jeg har god nytte av både råd her inne, og det jeg lærte i terapien i RL. Men jeg henger langt etter meg selv. Jeg har nytte av det lengre frem i tid, om du forstår.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å "stagge" dette. Roe meg ned. Jeg sier til meg selv at jeg må slappe av. Prøver, men mislykkes. Jeg er stresset.

Har du noe råd til meg for hvordan jeg skal takle dette? Dette er slitsomt. Mamma sier at jeg ikke var slik før. Og det mener jeg stemmer.

jeg føler jeg ofte mislykkes

Men samtidig er det vanskelig å akseptere dette. For jeg VIL. Det er akkurat som jeg ikke kan styre dette selv. Det hele er så merkelig, for jeg har aldri opplevd å være i en sånn "fase" før, som jeg har vært siden jeg møtte veggen for to år siden. Samtidig føler jeg meg ensom og ulykkelig med alenetilværelsen. Jeg var nok avhengig av eksmannen min.

Det er også fortsatt mye som skjer rundt meg, og som jeg strever med. Da tenker jeg på hverdagen, og det å få til den for barna og meg. Men uroen er der generelt.

Dette er et kjempestort problem for meg"

8/2 i tråden: "Stress. NHD."

Jeg liker ikke denne utviklingen, jeg blir mer og mer irritabel og glefser lett. Det har utviklet seg gradvis, og over tid. Har vært urolig i mange år, men det er tydelig at det blir "for mye" for meg..

"Ok. Jeg prøver bare å gjøre noe fordi jeg/vi ikke kan ha det sånn. Når ungene sier at jeg begynner å bli slik som faren så ringer det noen bjeller hos meg altså :-( og det tar livet av meg.

hvis dette skal fortsette som det faktisk gjør, så er jeg nødt til å gjøre noen tiltak hva barna gjelder. Vi kan ikke ha det sånn! Derfor er jeg villig til å gjøre hva som helst, bare det hjelper meg."

"Dette går galt, om det fortsetter sånn.

6/2:

"Handler det rett og slett om en mellomting altså? Lære seg å leve med vanskelige følelser.. akseptere de som en del av livet? Synes alt dette er vanskelig og komplisert jeg.. "

26/2 tenker du at det ikke er noe vits i dette med DPS, du har det jo dessuten så bra at det ikke er behov for å ta opp den plassen.

Men bare 21 dager -tre uker før skriver du:

"Jeg begynner å miste tilliten til det offentlige psykiatritilbudet. Jeg synes ikke det er det minste rart at noen faktisk velger å ta livet sitt.

Er det rart man blir frustrert? Selv er jeg drittlei av å vente. Det tar motet fra meg. Hva er vitsen med å jobbe med ting/seg selv så lenge man må vente så lenge på den hjelpen man trenger?

"Samvittigheten min ovenfor barna tar knekken på meg en dag. Jeg greier ikke å følge dem opp slik jeg vil og bør, og jeg har seriøst vært inne på tanken på å overlate dem til andre som kan ta bedre vare på dem.

Jeg er pessimistisk ift om noen i hele tatt kan hjelpe meg også. Hvorfor skal jeg ha en postiv holdning når jeg blir møtt slik jeg blir?"

25/2 skriver du til tross for at du har vært ytterst aktiv på forumet i det siste at "har ikke engang like stort behov for å "bo" her ;o), har ikke så mange spm mer.. er som om en byll er stukket hull på. Vanskelig å beskrive."

"Jeg er neimen ikke sikker.. kan ikke huske å ha opplevd det sånn, før. Som om noe løsrives og gjør meg roligere. Det er helt "snålt".

Du taler mot deg selv, er full av selvmotsigelser. Du går opp og ned i en slik grad som absolutt ikke er normal. Det skremmende er, synes jeg, er at du er så oppslukt av situasjonen du er i der og da eller her og nå at du ikke klarer å regjenkalle hvordan du hadde sist du hadde det skrekkelig når du føler deg bra - og omvendt.

Tydelig viser du det ved at du 8/2 da du kveles av indre uro skriver:

"Det hele er så merkelig, for jeg har aldri opplevd å være i en sånn "fase" før"

25/2 skriver du "at du løsrives, det løsner, spørsmålene i deg ebber ut, byllen er sprukket og er i ferd med å verke ut. Avsluttet av: "kan ikke huske å ha opplevd det sånn, før."

Nettopp p.g.a den evne du har til øyeblikksinnlevelse med glemselens slør som senker seg totalt over deg, så bør du ennå mer føre en tilstandsdagbok. Jeg tror ikke at du bevisst velger å overse hvordan du har hatt og har det, men at du rett og slett ikke klarer å holde et jevnt perspektiv. Derfor kan en tilstandsrapport pr. dag/uke/ev. timer kanskje hjelpe deg å se og være knagger for regjenkalling.

Slik du later til å skulle fremlegge ståa i vurderingssamtalen i morgen, blir mangelfull. En normal person som ikke kjenner deg, vil naturlig nok ta deg på ditt ord og tro at ting jevnt over har vært bra i det siste.

Håper du ser dette klarere selv etter hvert!

Du handler på impulser. Det er enten den ene tilstanden eller den andre du beskriver. Som om livet ditt består av en evig runddans av opp eller ned-svingninger.

Ok.. Blir ikke klok på meg selv jeg heller. Kjenner jeg bare blir skikkelig lei meg nå, det fikk meg til å føle meg skikkelig unormal, sprø eller noe i den duren.. men det er greit. Har erfart at det ofte er dt som skal til, for at jeg skal "se" det klart selv. Og da blir det lettere å få frem ting i morgen også.

Tusen takk for hjelpa. Setter stor pris på det.

[Gjest xbellax]

Ok.. Blir ikke klok på meg selv jeg heller. Kjenner jeg bare blir skikkelig lei meg nå, det fikk meg til å føle meg skikkelig unormal, sprø eller noe i den duren.. men det er greit. Har erfart at det ofte er dt som skal til, for at jeg skal "se" det klart selv. Og da blir det lettere å få frem ting i morgen også.

Tusen takk for hjelpa. Setter stor pris på det.

"det fikk meg til å føle meg skikkelig unormal" Du er ikke unormal.., du sliter og strever med livet ditt ..og da er alt opp ned og berg og dalbane. Trekk pusten dypt, og ta imot denne timen. Ha med notater. Lykke til J31.

Håper du har en rolig kveld

[Gjest minuma]

Det er ikke lenge siden du skrev innlegg om at du hadde det svært vanskelig. Har du tidsperspektiv? Er det et generelt problem for deg?

[Gjest J31!]

Det er ikke lenge siden du skrev innlegg om at du hadde det svært vanskelig. Har du tidsperspektiv? Er det et generelt problem for deg?

Nei.. endel av det handler om at jeg tok et oppgjør med meg selv og tok meg sammen..

[Gjest J31!]

"det fikk meg til å føle meg skikkelig unormal" Du er ikke unormal.., du sliter og strever med livet ditt ..og da er alt opp ned og berg og dalbane. Trekk pusten dypt, og ta imot denne timen. Ha med notater. Lykke til J31.

Håper du har en rolig kveld

Er du sikker..?

[Gjest xbellax]

Er du sikker..?

Ja :-)

[Gjest BorderlineInrecovery]

Er du sikker..?

Hvordan gikk det i dag da ? Tror ikke det er bare jeg som er nysgjerrig på det.

[Gjest J31!]

Hvordan gikk det i dag da ? Tror ikke det er bare jeg som er nysgjerrig på det.

Egentlig så vet jeg ikke.. Jeg opplever det hele som usikkert fordi det ikke finnes rammer. Jeg vet ikke om jeg får et tilbud en gang (han kunne ikke svare meg på det).

Dagens time opplevde jeg som en behandlingstime ift hvordan jeg har hatt det siden forrige gang jeg var der (nov.).

Jeg savner den andre behandleren min, der var det rammer, og vi var så godt i gang (

[Gjest J31!]

Hvordan gikk det i dag da ? Tror ikke det er bare jeg som er nysgjerrig på det.

"Greia" er nok at jeg bare er forvirra tenker jeg. Jeg har ikke kontroll på noe, jeg vil ha forutsigbarhet. For merkelig nok så føler jeg tross alt at jeg blir tatt alvorlig denne gangen.

[Gjest BorderlineInrecovery]

Egentlig så vet jeg ikke.. Jeg opplever det hele som usikkert fordi det ikke finnes rammer. Jeg vet ikke om jeg får et tilbud en gang (han kunne ikke svare meg på det).

Dagens time opplevde jeg som en behandlingstime ift hvordan jeg har hatt det siden forrige gang jeg var der (nov.).

Jeg savner den andre behandleren min, der var det rammer, og vi var så godt i gang (

Huff håper du ikke gir opp ihvertfall. Du har jo opplevd at det finnes gode behandlere der ute. Selv om det må være frustrerende å leve sånn i det uvisse.

[Gjest J31!]

Ja :-)

Ok.. stoler på deg. Til tross for at jeg var usikker på det, så gjorde det godt å lese svaret ditt på en kveld jeg var skikkelig utafor og bare grein og grein. Så, takk.

[Gjest xbellax]

Ok.. stoler på deg. Til tross for at jeg var usikker på det, så gjorde det godt å lese svaret ditt på en kveld jeg var skikkelig utafor og bare grein og grein. Så, takk.

Ingen årsak, jeg hadde også blitt satt ut. Det som ble skrevet var egentlig veldig bra, men alt blir så "rått" og brutalt ærlig når man ser det slik (når man strever) -det er som om man svever utenfor seg selv og en slik "konfrontasjon" kan være hardt å takle.

Flott at du gikk i dag..