Vurderingssamtale II

[Gjest J31!]

Ingen årsak, jeg hadde også blitt satt ut. Det som ble skrevet var egentlig veldig bra, men alt blir så "rått" og brutalt ærlig når man ser det slik (når man strever) -det er som om man svever utenfor seg selv og en slik "konfrontasjon" kan være hardt å takle.

Flott at du gikk i dag..

Ja, det var godt skrevet.. Jeg setter stor pris på ærlige tilbakemeldninger.. og ja, det var hardt og svært skamfylt å se "sannheten" så klart og tydelig som dette..

Men samtidig vet jeg (av erfaring) at jeg kan ta meg sammen. Det var jo slik jeg overlevde alt det vonde før, ved å fortrenge.. Jeg opplevde det ikke slik som dette før, iallefall ikke som jeg kan huske..

Det jeg opplever nå, er jo egentlig bare barnematen ift hva jeg faktisk har opplevd før. Det er det jeg ikke skjønner! Ja, altså hvorfor det er så vanskelig å takle følelser.. Jeg får det ikke til å henge på greip.. og det er det som gjør at jeg føler meg "unormal"..

Har mest lyst til å bare pakke dem bort igjen. Eller er det bare dumt?

[Gjest xbellax]

Ja, det var godt skrevet.. Jeg setter stor pris på ærlige tilbakemeldninger.. og ja, det var hardt og svært skamfylt å se "sannheten" så klart og tydelig som dette..

Men samtidig vet jeg (av erfaring) at jeg kan ta meg sammen. Det var jo slik jeg overlevde alt det vonde før, ved å fortrenge.. Jeg opplevde det ikke slik som dette før, iallefall ikke som jeg kan huske..

Det jeg opplever nå, er jo egentlig bare barnematen ift hva jeg faktisk har opplevd før. Det er det jeg ikke skjønner! Ja, altså hvorfor det er så vanskelig å takle følelser.. Jeg får det ikke til å henge på greip.. og det er det som gjør at jeg føler meg "unormal"..

Har mest lyst til å bare pakke dem bort igjen. Eller er det bare dumt?

Neida, pakke dem bort en gang i blant er ok, man trenger ikke sitte i et virrvarr av følelser hele tiden -man trenger pauser. Men å pakke dem bort for godt er ikke så lurt, og det vet jeg at du vet :-)

[Gjest J31!]

Neida, pakke dem bort en gang i blant er ok, man trenger ikke sitte i et virrvarr av følelser hele tiden -man trenger pauser. Men å pakke dem bort for godt er ikke så lurt, og det vet jeg at du vet :-)

Jeg er ikke så sikker på at jeg skjønner hvorfor det er dumt å legge det bort. Jeg har lurt på det lenge.

Fordi jeg får det bare igjen i form av nedturer? Kan det være derfor jeg møtte den veggen også?

I går var jeg sliten. Trodde jeg var i ferd med å få noe influensa greier igjen. Som om jeg hadde feber uten å ha det. Jeg var så sliten at jeg holdt på å begynne å grine hos legen på dps da han sa jeg kansje må bytte jobb om jeg ikke får øket stillingen min. Og det sier veldig mye om hvor sliten jeg er. Og det er ikke noe bedre i dag. Men kansje hjelper det meg å gå på jobb i dag. Bortsett fra at kroppen verker (vondt) denne gangen så har jeg erfart at det har hjelpa.

Jeg tror egentlig at jeg bare lurer meg selv, og at dere har rett i dette med enten eller. Det gjelder på flere områder i livet mitt. Og at jeg strever med å finne en mellomting.

Jeg tror og det handler om å holde hodet over vannet, og at jeg prøver å være optimist (men så funker det ikke alltid). Jeg vet ikke om det er sånn, men det faller ganske naturlig.

Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre av meg.

Det er bare så mye som skjer på en gang, at det fører til at jeg ikke får til noe. Kansje som følge av dette enten eller. Og jeg blir stående på stedet hvil, noe som gjør meg frustrert.

Hvordan skal jeg greie å hente meg inn? Jeg føler behov for å være alene og hvile meg ut, men det er nytteløst. Det er som om jeg er i ferd med å møte en vegg igjen og at den stadig kommer nærmere. Og jeg har ikke ork til å gjøre noen ting. Jeg blir sittende å tenke på alt jeg har å gjøre, og så blir det ikke noe av noe. Psyker meg ned med tankene mine - jeg vet det så inderlig vel, men så er det det å gjøre noe med det.

Noen ganger har jeg bare lyst til å si; jeg gir opp. Men fornuften min stritter i mot.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Føler egentlig jeg bare gjentar meg selv. Beklager det. Du er ikke nødt til å svare.

[Gjest xbellax]

Jeg er ikke så sikker på at jeg skjønner hvorfor det er dumt å legge det bort. Jeg har lurt på det lenge.

Fordi jeg får det bare igjen i form av nedturer? Kan det være derfor jeg møtte den veggen også?

I går var jeg sliten. Trodde jeg var i ferd med å få noe influensa greier igjen. Som om jeg hadde feber uten å ha det. Jeg var så sliten at jeg holdt på å begynne å grine hos legen på dps da han sa jeg kansje må bytte jobb om jeg ikke får øket stillingen min. Og det sier veldig mye om hvor sliten jeg er. Og det er ikke noe bedre i dag. Men kansje hjelper det meg å gå på jobb i dag. Bortsett fra at kroppen verker (vondt) denne gangen så har jeg erfart at det har hjelpa.

Jeg tror egentlig at jeg bare lurer meg selv, og at dere har rett i dette med enten eller. Det gjelder på flere områder i livet mitt. Og at jeg strever med å finne en mellomting.

Jeg tror og det handler om å holde hodet over vannet, og at jeg prøver å være optimist (men så funker det ikke alltid). Jeg vet ikke om det er sånn, men det faller ganske naturlig.

Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre av meg.

Det er bare så mye som skjer på en gang, at det fører til at jeg ikke får til noe. Kansje som følge av dette enten eller. Og jeg blir stående på stedet hvil, noe som gjør meg frustrert.

Hvordan skal jeg greie å hente meg inn? Jeg føler behov for å være alene og hvile meg ut, men det er nytteløst. Det er som om jeg er i ferd med å møte en vegg igjen og at den stadig kommer nærmere. Og jeg har ikke ork til å gjøre noen ting. Jeg blir sittende å tenke på alt jeg har å gjøre, og så blir det ikke noe av noe. Psyker meg ned med tankene mine - jeg vet det så inderlig vel, men så er det det å gjøre noe med det.

Noen ganger har jeg bare lyst til å si; jeg gir opp. Men fornuften min stritter i mot.

Vet ikke hva jeg vil med dette. Føler egentlig jeg bare gjentar meg selv. Beklager det. Du er ikke nødt til å svare.

"Psyker meg ned med tankene mine - jeg vet det så inderlig vel, men så er det det å gjøre noe med det."

Det er slik det er når man strever, selv om man utmerket godt vet hva man skal gjøre så er det sirup i systemet.

"Jeg er ikke så sikker på at jeg skjønner hvorfor det er dumt å legge det bort. Jeg har lurt på det lenge."

Rent terapimessig: -I mange tilfeller er det riktig slik du sier, man kan ha stor nytte av å fokusere på "her og nå", og hva som er

rett terapi for deg må du og din behandler bli enig om. Poenget her er at du har strevd mye og over lang tid. Du har dine oppturer

men det varer sjelden lenge før du ramler ned, og livet skal være mer enn å overleve fra uke til uke.

Ta imot den terapien du har blitt tilbudt, bruk det du har skrevet på DOL i terapien fordi det beskriver så godt hvordan du har det. Og jeg ser poenget ditt med at du

er en flink pasient og at hvordan du egentlig har det kan være vanskelig å fange, derfor ber jeg deg innstendig om å ta med det du har skrevet her.

Det jeg vet kan være nyttig er å ikke tenke på om man skal gå i terapi eller ikke; man bestemmer seg for å gå og lar det være med det.

Den største motgiften til ambivalens i terapi er å ikke la det være et valg. Selvsagt er det enklere sagt enn gjort, men ved å sette en tid sammen med behandler, feks 1 år, 6 måneder, for så å ta en oppsummering,

så unngår du denne vaklingen frem og tilbake som er så inderlig vanlig når man strever.

Svaret på hvorfor det ikke er lurt å pakke det ned: Du lever halvveis.

Du vil fortsette å leve halvveis inntil du gjør noe med livet ditt, -og ikke misforstå jeg vet du har gjort mye og jeg ser du stadig forsøker men akkurat dette med terapi trenger du.

Du vil ikke bli bedre om du ikke tar imot hjelp.

Håper dagen din er noenlunde ok..

[Gjest J31!]

"Psyker meg ned med tankene mine - jeg vet det så inderlig vel, men så er det det å gjøre noe med det."

Det er slik det er når man strever, selv om man utmerket godt vet hva man skal gjøre så er det sirup i systemet.

"Jeg er ikke så sikker på at jeg skjønner hvorfor det er dumt å legge det bort. Jeg har lurt på det lenge."

Rent terapimessig: -I mange tilfeller er det riktig slik du sier, man kan ha stor nytte av å fokusere på "her og nå", og hva som er

rett terapi for deg må du og din behandler bli enig om. Poenget her er at du har strevd mye og over lang tid. Du har dine oppturer

men det varer sjelden lenge før du ramler ned, og livet skal være mer enn å overleve fra uke til uke.

Ta imot den terapien du har blitt tilbudt, bruk det du har skrevet på DOL i terapien fordi det beskriver så godt hvordan du har det. Og jeg ser poenget ditt med at du

er en flink pasient og at hvordan du egentlig har det kan være vanskelig å fange, derfor ber jeg deg innstendig om å ta med det du har skrevet her.

Det jeg vet kan være nyttig er å ikke tenke på om man skal gå i terapi eller ikke; man bestemmer seg for å gå og lar det være med det.

Den største motgiften til ambivalens i terapi er å ikke la det være et valg. Selvsagt er det enklere sagt enn gjort, men ved å sette en tid sammen med behandler, feks 1 år, 6 måneder, for så å ta en oppsummering,

så unngår du denne vaklingen frem og tilbake som er så inderlig vanlig når man strever.

Svaret på hvorfor det ikke er lurt å pakke det ned: Du lever halvveis.

Du vil fortsette å leve halvveis inntil du gjør noe med livet ditt, -og ikke misforstå jeg vet du har gjort mye og jeg ser du stadig forsøker men akkurat dette med terapi trenger du.

Du vil ikke bli bedre om du ikke tar imot hjelp.

Håper dagen din er noenlunde ok..

Jeg vil bare si tusen tak for at du prøvde å hjelpe meg med dette. Tålmodet ditt. Dette har vært svært vanskelig å forstå. Og når jeg ikke forstår, så kommer jeg meg ikke videre. Derfor er jeg så glad for å ha blitt gjort oppmerksom på dette.

Du har vært en viktig støttespiller for meg hele veien.

''Du har dine oppturer men det varer sjelden lenge før du ramler ned, og livet skal være mer enn å overleve fra uke til uke.''

Trodde det var normalt å ha det sånn. Det har vært helt klart mye verre etter samlivsbruddet. Som følge av flere ting; fortrengning av følelser, fokusere på å overleve/gjøre det beste utav ting bl.a. Det var aldri snakk om å ta hensyn til _meg_. Hele livet har jeg måttet ta hensyn til alle andre, og det ble mer en livstil, fordi jeg også valgte å gjøre det der jeg egentlig ikke var nødt til det (men jeg visste ikke av noe annet). Derfor oppleves det som vondt for meg å være så selvsentrert også, det er uvant. Det er nytt for meg. Og det er skremmende hvor vanskelig det er å gå gjennom dette. Men når jeg forstår, blir det lettere, og da kan jeg samtidig fokusere på å få til ting.

[Gjest xbellax]

Jeg vil bare si tusen tak for at du prøvde å hjelpe meg med dette. Tålmodet ditt. Dette har vært svært vanskelig å forstå. Og når jeg ikke forstår, så kommer jeg meg ikke videre. Derfor er jeg så glad for å ha blitt gjort oppmerksom på dette.

Du har vært en viktig støttespiller for meg hele veien.

''Du har dine oppturer men det varer sjelden lenge før du ramler ned, og livet skal være mer enn å overleve fra uke til uke.''

Trodde det var normalt å ha det sånn. Det har vært helt klart mye verre etter samlivsbruddet. Som følge av flere ting; fortrengning av følelser, fokusere på å overleve/gjøre det beste utav ting bl.a. Det var aldri snakk om å ta hensyn til _meg_. Hele livet har jeg måttet ta hensyn til alle andre, og det ble mer en livstil, fordi jeg også valgte å gjøre det der jeg egentlig ikke var nødt til det (men jeg visste ikke av noe annet). Derfor oppleves det som vondt for meg å være så selvsentrert også, det er uvant. Det er nytt for meg. Og det er skremmende hvor vanskelig det er å gå gjennom dette. Men når jeg forstår, blir det lettere, og da kan jeg samtidig fokusere på å få til ting.

Det er litt som om det har vært en kork i systemet, og nå er korken fjernet og det flommer over. Det tar tid å få samlet seg etter hva du har opplevd. Dette innlegget du skrev til meg nå, siste halvdel, skal du printe ut å gjemme i dagboken din, der skriver du noe av årsaken til at ting er som de er i dag. Du har svarene ini deg på mye av det du spør om, men i blant aner man ikke det før man får "alt" litt på avstand. Jeg er glad du gikk, jeg er glad du klarte å vise at du faktisk er utslitt.